Jeg er en kvinne på 36 år som er 28 uker på vei. Barnet jeg bærer er mitt 6. Noe vi ( min mann og jeg) stadig får kommentarer om. Alle er så opptatt av at vi har valgt å få SÅ mange unger. Bare for å nevne det - vi er ikke medlemmer av noen slags sekt el. Vi er bare ett helt vanlig ektepar som har valgt helt frivillig å få disse herlige ungene. Fødsels rekken ser slik ut : gutt-91, jente-93,jente -95, gutt-98, jente-99.
Høsten 1997 opplevde vi alle foreldres mareritt, eldstemann fikk kreft, han var 6, 1/2 år og hadde fått gått i første klasse noen måneder. Diagnosen var hjernesvults, ondartet. De neste månedene ble preget av sykdom, fødsel av nr. 4, og oppfølging og hjelp til vår to jenter som var midt oppe i alt dette. Da vi utpå høsten 1998 fikk en god tid med kreftsykdommen på avstand, oppdaget vi at nok ett familiemedlem var på vei, da var gode råd dyre. Noen tror kanskje at vi ikke bruker prevensjon, men det gjorde vi faktisk ble gravid 2 ganger med p-piller. Det ble en del tanker frem og tilbake om at abort kanskje var løsningen denne gangen, men vi fant ut at dette skulle vi klare.
Da julen - 98 kom fikk vår gutt tilbakefall på kreft sykdommen og nå visste vi at dette ville gå en vei. Vi fikk beholde han til mars -99, da sovnet han inn i våre armer, 7 år og 9 mnd. En mnd etterpå fikk vi ett nytt familiemedlem, men selvfølgelig ingen erstatning for han vi mistet. Nå hadde vi ett ben i sorg og ett ben i glede (sitat; helsesøster), hverdagen var tøff med så mange små i huset og de to eldste sørget sammen med oss og de to minste skjønte ikke hva som hadde skjedd, selvfølgelig.
Dette er nå 6 år siden, vi har lært oss å leve med sorgen og tapet etter sønnen vår, selv om noen dager er fryktelig vanskelig å komme igjennom. Når vi nå har valgt å få en "attpåkladd" bringer dette de vanskelige dagene vi hadde tilbake. Men det takler vi ganske bra begge to, for vi gleder oss så klart enormt alle sammen til vi får en baby i huset igjen. Det er en herlig følelse når jeg kjenner disse små ivrige sparkene i magen, selv om jeg har opplevd det mange ganger før er det like stort hver gang.
Gruer meg litt til fødselen, har hatt ukompliserte fødsler før, derfor er jeg ekstra redd at ting ikke skal gå greit denne gangen (som blir den siste). Skal snakke med jordmor nå neste gang jeg skal på kontroll så hun kan hjelpe meg med min angst.
Ønsker alle mine likesinnede lykke til med svangerskap/fødsel og småbarnstiden.
Mange hilsner fra Mona
