Det hele startet fredag den 25/6-04, etter jeg hadde vært hos jordmor. Jeg hadde gått med 2-3 cm åpning i nesten 4 uker og var rimelig lei.
Jordmor fant ut at nå var det 3 cm, hun strippet, tøyde og strakk noe grådig og sa at - "Om ikke du føder i løpet av helgen, skjønner jeg ingenting."
Etter jeg var ferdig hos jordmor skulle vi ned på ligningskontoret for å ordne noe fødselspenger.

LES OGSÅ: Setefødsel: Dette bør du vite om seteleie og setefødsel

Jeg bestemte meg for og gå de kilometerne for å sette litt fortgang i saker og ting . Da jeg hadde slitt meg nedover veien med UTROLIG sterke og vonde kynnere, var jeg endelig fremme. Da hadde jeg hatt en forferdelig gå tur, ba jeg mannen min gå inn for meg, så jeg ikke skremte de stakkars kontordamene... Klokken var da ca 14:30.

Da vi kom hjem lagde jeg middag, samtidig som jeg tok tiden mellom hver kynner/ri og fant ut at det var ca 3 minutter mellom hver.. Men de varte ikke lenge nok til at jeg ville dra på sykehuset, syntes jeg hadde hat litt for mange bommturer dit!
Da klokken var 17:00 turte jeg ikke vente lengre, jeg ringte til sykehuset og de ba meg om og komme ettersom det var setefødsel de skulle sjekke meg, men jeg måtte bare regne meg å bli sendt hjem igjen!
Selve bilturen var fin, men gubben trodde ikke det ble noe fødsel ettersom jeg ikke skrek i bilen (han hadde sett for seg en biltur hvor jeg hadde skikkelige rier osv, så dette var ikke helt det han hadde forestilt seg)

Vi var fremme kl 18:00. Da fant de ut at jeg hadde 4cm åpning og da fikk jeg ikke lov til å reise noen sted før etter fødselen var over.
Jeg ble sjekket inn, og fikk mitt eget rom. Det var et kjempe stort føde rom med masse apparater jeg fikk tildelt et føderom som var spesielt til "spesielle fødsler" som setefødsel osv.
Vi hadde det ganske så koselig på sykehuset, satt og så på fotball VM, helt til jeg hadde såpass vonde kynnere/rier at jeg bare ville gå på rommet og legge meg, mannen så ferdig kampen så kom han tuslende etter.
Kl 23:00 kom det noen inn og sjekket åpning, hun mente jeg bare hadde 3 cm men var snill og sa at jeg fortsatt hadde 4 cm.. De bestemte at jeg skulle få noe å sove på (fikk en sovepille og petidin, skal si jeg hadde det moro helt til jeg sloknet)

KL 04:00 våknet jeg av skikkelige rier, AAAAAAAAU det var ikke veldig godt!!!
Prøvde og få litt trøst av mannen men, han bare snorket og sov. Jeg ringte på jordmor, for og si ifra at nå var det ting på gang hun satte noen nåler i meg (som ikke hjalp overhodet!)
Jeg var fortsatt veldig trøtt etter det de ga meg, så jeg husker jeg sa ”vi bare utsetter dette til i morgen, jeg vil sove” men neida, tulla ville ut.
Så fikk jeg varmeputer som smertelindring, de hjalp mer enn nålene iallefall, men herlighet så varme de var! Jeg sovnet igjen, men sov ikke akkurat godt!

Kl 06:00 våknet jeg av at vannet gikk! Jeg husker jeg vekte mannen min og sa ”du, du, du, vannet gikk!” Fikk litt sjokk, kom et høyt knepp akkurat som jeg hadde lest i bøkene.
Det var ganske ekkelt, for det rant så lenge, tok aldri slutt så føltes det som jeg tissa på meg så jeg ble litt flau. Det var en lang vannavgang.
Så ringte jeg på jordmor og hun sendte bud etter lege så jeg skulle få epidural (hadde ikke noe valg ettersom det var sete)
Da jeg skulle få sprøyta måtte jeg sette meg opp, da måtte jeg få hjelp av 2 jordmødre for jeg hadde ufattelig vanskeligheter med og bevege meg. Men, når sprøyta først var satt, lå jeg bare og gledet meg til å møte den lille. Kl 07:30 spiste jeg frokost koste meg veldig! Så på skjermet at jeg hadde rier, men jeg kjente jo ingen ting! Hadde det koselig da, snakket med alle som var innom, følte at rommet var fullt av folk.
Jeg ringte også til mamma: ”Hei mamma, nå ligger jeg med 8cm åpning og spiser frokost” Da ble mamma lettet da, hun var så nervøs hadde hørt så mye skrekk historier om setefødsler.

De sjekket åpningen jevnlig, plutselig spurte den ene jordmoren om vi viste kjønnet, for hun kjente med sikkerhet at det var ei lita jente
Det kom en UTROLIG koselig lege inn, hun hadde fulgt meg igjennom hele svangerskapet ettersom jeg hadde litt tegn til svangerskapsforgiftning.
Hun lo av meg når hun kom inn, for jeg satt med eplenektar i den ene hånden og knekkebrød i den andre og koste meg, hun lurte på om jeg i det hele tatt var fødende!
Det som var litt koselig var at hun hadde sovet på sykehuset i tilfelle jeg skulle føde i løpet av natten, hun ville ikke gå glipp av det - da ble jeg rørt da!!!!

Kl 08:45 kjentes det ut som at jeg måtte på do, bommelom altså!
De sjekket åpning og den var fulle 10 cm og det var tid for å presse, de fjernet da epiduralen så jeg skulle kjenne pressriene. Da var jeg ganske borte, jeg konsentrerte meg utrolig om ”jobben”.
De som var rundt meg ”heiet” så bra, de sa hele tiden at jeg gjorde en god jobb, de fikk meg til å bli virkelig stolt av meg selv, de gjorde så jeg virkelig gav ALT.
Gubben hjalp også til, han var virkelig fantastisk hjalp til på pressene ved og hjelpe hodet mitt opp!
Legen min sa plutselig til meg at hjerteslagene var litt svake, og at jeg kanskje måtte regne meg keisersnitt ,men at det ikke var noe å bekymre seg over!
Jeg VILLE ikke ha KS så jeg brukte alt jeg kunne av krefter på det siste presset, og da kom hun ut Kl 09:11.
Rundt 10 tiden ringte jeg til mamma og pappa og sa at de hadde blitt besteforeldre til ei nyyyydelig jente, mamma klarte ikke holde tårene tilbake da hun var både lykkelig og lettet.

Hun var helt blå og ”livløs” når hun kom.. Mannen fikk helt sjokk og rygget så han nesten datt, han har fortalt i ettertid at han nesten sa til meg at hun var død. Men, legen min sa hele tiden at dette er ikke noe og bekymre seg over, IKKE vær redd!
Hun ble tatt med bak et forheng, til en utrolig dyktig lege som "fikk liv i henne".
Etter 30 sec hørte jeg den nydeligste lyden jeg noen gang har hørt! Hun gråt, det var som musikk i mine ører! Etter ca 10 minutter kom hun på brystet mitt, så nydelig, det vakreste jeg noen gang har sett!
Jeg fikk høre etter på at hun hadde hatt navlestrengen 2 ganger rundt halsen og at det var litt ”start trøbbel”, men at tulla kom seg fort og at alt virket kjempe flott! Vi var så lykkelige
I etter tid fikk jeg høre at det aldri sto om liv og død, hun var bare sliten og slapp når hun kom ut.


Så takket være personalet på Drammen sykehus så hadde jeg den 26/6-04 den mest fantastiske og utroligste opplevelsen i mitt liv.
Jeg er sjeleglad for at jeg ikke valgte keisersnitt, dette er noe jeg IKKE ville vært foruten

Hilsen Monica