Dette skjedde jo for 6 år siden da, men det sitter som støpt allikevel. Så her kommer historien om da jeg fødte hjemme.
4 desember -95
Jeg satt og spilte noen småspill på dataen. Jeg kjente det stakk litt i magen, og den trekte seg sammen. Skjønte da at jeg hadde en ri. Begynte med en gang og skrive ned tiden på riene som da kom hvert 10. minutt. De var ikke vonde, men jeg kjente jo selvsagt at de var der. Og bestemte meg for å ligge på sofaen den natta. Samboern gikk i senga i 2. etg.
5 desember
Lå hele natt til i dag med de 10 minutta mellom riene. De var fremdeles ikke vonde. Småsov innimellom de og bare tok det med ro.
Kl 06.00 ringte jeg den første telefonen. Tanta mi fikk vite at jeg var i gang. Ringte mamma en halv time senere. Og kl 07.45 var de blitt 7 min mellom og jeg ringte føden. De fortalte meg at jeg kunne slappe av og vente til det ble 5 min mellom, og komme inn ca 2 timer senere om det ikke hadde blitt noen forandring. I alle fall for å sjekke.
Bestemte meg da for å gå opp og vekke Rodney og Cecilie, (som skulle bli storesøster.) Hadde ei ri før jeg gikk opp trappa, venta til den ga seg og gikk så opp. Rakk akkurat og komme meg opp til senga før det kom ei ny ri. Rodney våkna da jeg kom opp. Jeg sa vi måtte pakke resten av tingene mine og ordne Cecilie som skulle til min søster. Og så måtte vi kjøre til føden sa jeg. Vi gikk ned igjen, og det samma skjedde, en ri før jeg gikk ned og en med en gang jeg kom ned.
Nå kom de altså med 2-3 min mellom. Begynte å bli ganske vonde. Så vi bestemte oss for å bare ordne resten av tingene i full fart og komme oss av gårde. Da alt var ordna og vi var nesten klare til å dra var kl. 08.45. Da gikk vannet mitt. Da måtte Rodney ringe etter ambulansen fant vi ut, for han ville ikke kjøre på sykehuset (som lå 25 min unna med bil) De sa de skulle sende en ambulanse med en gang.
Kl ble 09.00 og jeg lå på alle 4 på sofaen og hadde det veldig vondt. Skrek så hele nabolaget hørte meg. Kjente så at jeg begynte å få pressrier. Å nei, tenkte jeg. Ba Rodney om å ringe å høre om ambulansen kom snart, og at han måtte ringe ei venninne av meg for at hun måtte komme og hente Cecilie og passe henne. Mens han ringte hit og dit, lå jeg og prøvde og holde igjen for pressriene mine. Jeg lå med hendene i mellom skrittet og holdt igjen. Litt av et syn kan jeg tenke meg
kl 09.10 hadde jeg så veldig til pressetrang at nå ropte jeg at han måtte ringe enda en gang etter den f**** sykebilen..
Han gjorde da det og sa hvordan ståa var, de sa den var på vei og kom nokså snart.
09.20 kom ambulansen, de kom inn med båre, skulle legge meg oppå og trille meg ut i ambulansen. De fikk meg oppå og begynte å gå ut mot døra. Men da de hadde kommet midt på gulvet, sa jeg STOPP!!
09.21 hadde ambulanse nr 2 med jordmora i kommet og hun var rask å se hvordan jeg hadde det. Gjorde seg klar på no time, og hun rakk ikke engang og sjekke åpningen min før jeg ropte at nå kommer ungen!
09.23 fikk jeg ei ny pressrie, og da kom ungen ut. Jeanette hadde da navlestrengen 5 ganger rundt halsen. Jordmora fikk klippet av strengen og fikk vekk navlestrengen fra halsen hennes. Da hørte jeg jenta begynne å gråte. Phuu...
Rodney måtte så løpe rundt i huset og finne frem ting og tang. Fikk tørka av jenta og lagt henne inn i håndduker og tepper. Hadde på ei bleie og en lue og så trilla de oss ut i ambulansen.
Cecilie ble med venninna mi, som kom akkurat når jeg pressa ut Jeanette. Så storesøster fikk være med å se at lillesøstra si kom til verden.
Så dro vi på sykehuset i ambulansen. Der satt søstra mi og venta på å få ta over Cecilie, men det trengte hun jo ikke nå. Hun fikk bli med oss opp på føden, og der fikk jeg ligge og slappe av etter den dramatiske hendelsen. Personalet tok med Jeanette og bada henne, veide og målte henne. Og de vitale måla ble: 3430 gr, og 51 cm.
Vi kom altså på sykehuset når klokka var 10.15 og det var jo da jeg skulle komme inn til sjekk det. Men da hadde jo jeg allerede fått ungen min, jeg!
Så dette var min hjemmefødsel, og den har satt sine spor hos oss. For de 2 fødslene jeg hadde etter denne, har jeg vært nervøs mor slutten av svangerskapet. Redselen for å føde hjemme igjen har ligget i luften. Men jeg ble lovet og få komme på sykehuset ved første tegn med de andre fødslene og da var det bedre. Blir aldri bedt om å vente hjemme til ting tar seg opp igjen, jeg.
Klem fra d_lady og de 4 barna hennes.
