Jeg er mor til en herlig jente på 1,5 år, og koser meg som mamma. Fødselen gikk kjapt på 4 timer og ingen komplikasjoner, bare to litt overraskede foreldre og en ganske bestyrtet jordmor :) Jeg studerer medisin, og lurer på om jeg til slutt ender opp som lege på en eller annen Kvinneklinikk. Derfor var spenningen stor da det var min tur til å være på føden. Jeg har hatt mye teori om både svangerskap og forløsning, dessuten min datters fødsel, men det var ingenting av dette som kunne forberedt meg på denne natta.
Da jeg møtte opp til jordmorrapporten fikk jeg beskjed om at det var likegreit at jeg gikk for å sove, for her var det ingenting som kom til å skje inatt. Dessuten stilte jordmorstudenten før meg hvis det ble fødsel. Og jeg, som er ganske forsiktig og ikke så brautende av meg, sa meg helt enig, og begynte å tenke på hvor i alle dager på sykehuset jeg kunne gjøre at meg for en blund. Jeg har stor respekt for jordmødre, og deres ord er "lov" for en medisinstudent på vift :)
Da kom vaktlegene innom, og jeg tenkte at "shit au", jeg prøver gå sammen med assistentlegen. Og det var helt greit. Hun hadde veldig dårlig tid, men ba meg bare følge på, for de var en pasient som ventet. Og jeg småløp bak henne, lurte veldig på hvem vi skulle til. Det viste seg at det var en kvinne seint i svangerskapet som ikke hadde kjent liv den siste dagen. Alle gravides mareritt.. Nå skulle hun undersøkes for annen gang med UL, for at man skulle være sikker på at man så rett. Det var greit for kvinnen at jeg var der under undersøkelsen, men jeg kjente hjertet synke da jeg hørte hvorfor hun var kommet og hva de allerede hadde sett. Legen begynte med ultralydapparatet, og jeg så med en gang at det ikke var noen hjerteaksjon hos fosteret. Det lille, utrolig perfekte barnet lå i mors liv og så ut som det bare sov. Og likevel var det ingen der. Ikke en eneste bevegelse. Og ordene fra legen "jeg kan dessverre ikke se noen hjerteslag" bekreftet kvinnens verste mareritt. Jeg følte meg som en idiot, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si.
Nå triller tårene, for jeg er så trist på hennes vegne, jeg kan ikke forestille meg sorgen vi som leger måtte fortelle henne at hun må bære
på. For en oppgave! Vi gikk ut mens hun ringte mannen sin som var hjemme med de andre barna, og det var skrekkelig å høre hylene hennes gjennom døra. Det var i det hele tatt forferdelig.
Sykepleieren fra akuttmottaket fortalte meg at de fikk inn noen nesten hver uke, og jeg tenker med gru på om det en dag skal være min jobb å gi noen en slik beskjed. Det kjentes ut som hjertet mitt skulle rives i to, og jeg angret nesten på at jeg hadde blitt med.
Jeg er likevel takknemlig for at jeg fikk være med på dette, selv om jeg vet det har merket meg for livet. Når jeg tenker tilbake på det vet jeg at det tok kanskje en halv time fra vi kom inn til vi gikk igjen, men det kjentes som et år. Om du noen gang leser dette, skal du vite at et lite medisinstudenthjerte blør for deg og barnet ditt, og jeg kommer aldri til å glemme noen av dere!
Så dere skjønner, det var med tårer i øynene og en ny sorg i hjertet jeg tuslet tilbake til føden for å se om noen skulle føde snart. Litt absurd, egentlig, og jeg følte meg allerede mettet med erfaring for lang tid.
Der fikk jeg til min store overraskelse høre at jordmorstudenten var i full gang med første fødsel, og at vannet hadde gått hos neste, så det ble nok fødsel på meg i løpet av natta! Jeg ble helt stum, og fulgte med jordmora som sa hun ville ha meg med, redd for å være i veien og redd for at jeg skulle si eller gjøre noe galt. Det var et fantastisk par, mannen var utrolig støttende og kvinnen var så flink til å gjøre som jordmora sa. Jeg vet jo hvor vondt det gjør, og tok meg i å puste samtidig med henne og led meg gjennom riene hennes sammen med henne til jeg ble svimmel og rar og måtte prøve å ikke besvime. Herlighet, for en opplevelse! Jenter, for en fantastisk kropp vi har! Etter tre timer kom et lite perfekt barn til verden, og den lille medisinstudenten stod enda en gang med tårer i øynene og klump i halsen, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. For et under! Jeg har ikke ord!
Jeg kom hjem akkurat da min lille datter våknet, og helt utslitt og kjempetrøtt måtte jeg bare konstatere at jeg nok kommer til å føde igjen selv en dag, for det er så utrolig verdt det! Man vet aldri om det går bra, men man må i hvert fall ikke gå ut fra at det går galt! Jeg gleder meg til å gå gravid igjen :)
Denne natta var helt spesiell, og alle jeg møtte kommer til å være i hjertet mitt bestandig. Ingenting jeg har lært på studiet kunne gitt
meg noe som helst av det jeg fikk oppleve iløpet av denne natta, og jeg er evig takknemlig for at kvinnene lot meg være med. Tusen takk!
Stor klem fra Heidi
