Har så lyst til å dele min historie med dere, ettersom det er så mange som har barn som ligger i seteleie. Nå er det ingen som er like, men jeg kan i det minste fortelle hva jeg gikk igjennom.
Starter fra svangerskapsuke 31, var da på kontroll hos jordmor, hun sa at lille gull i magen hadde snudd seg rundt fra å ligge i hodeleie til seteleie. Hun sa at det er ofte de turner litt rundt, så hun ville ikke forbrede meg på noe enda. Men, ettersom jeg hadde svangerskapsforgiftning så skulle jeg komme tilbake om 1 uke.
Tiden gikk, jeg prøvde mange rare forsøk på å snu baby selv, f.eks å ligge med pute under rumpa om natta. Det funket ikke, på kontrollen i uke 32 lå snuppa like godt planta med rumpa ned.
Tiden og kontrollene gikk unna, hun lå med rumpa ned så i uke 35 sa jordmor at jeg måtte forbrede meg på en setefødsel.
Hun fortalte meg at jeg IKKE måtte høre på de skumle historiene som farte rundt, men heller høre på det henne hadde å si. Hun sa at setefødsler ofte ikke er verre enn vanlige fødsler, den eneste forskjellen er at hodet kommer sist. MEN, bekkenet til mor og hodet til baby'n må være målt, slik at de vet det skal være mulig å forløse baby'n vaginalt.
Så måtte jeg ha epidural når fødselen satte i gang, ja så sant det var tid for det da.
"Å sa jeg, hva er dette med mål osv??" Hadde ikke hørt om dette før..
"jo" sa hun, "du får nå en innkalling fra sykehuset, du skal dit for å måle hodet på baby via ultralyd, så skal du ta røntgen av ditt bekken, da får vi vite om du er godkjent for en eventuelt vaginal setefødsel, om ikke du
heller vil ha keisersnitt"
Jeg har hele tiden vært redd for keisersnitt, har en ganske lang historie bak den frykten som jeg ikke skal gå inn på nå.Jeg fikk også vita at når jeg kom inn til kontroll på sykehuset at jeg kom til å få et tilbud om vending. Det vil si at de prøver å snu baby'n i magen, det er veldig vondt men det er ofte det funker. Men, jordmor frarådet meg dette, hun sa at det ofte er en grunn til at de ligger som de gjør, og at setefødsel overhode ikke er så ille som folk skal ha det til.
Da jeg kom hjem, hadde jeg fått mange fødselshistorier, jordmor fortalte meg om de som hadde blitt godkjente og fødte vaginalt, hun fortalte om de som ikke hadde blitt godkjent og fødte vaginalt.. Hun fortalte om de som fikk hastesnitt, de som valgte keisersnitt osv osv.
Ut ifra den info'n gjorde jeg meg en veldig klar mening om hva jeg ville, og håpte ultralyden og røntgen gikk fint i forhold til hverandre.Jeg ville føde vaginalt, uten vendingsforsøk. Jeg stolte 110% (skummelt men sant) på jordmor.
Tiden gikk enda litt til, så i uke 36 skulle jeg inn på sykehuset. Jeg var redd for at målene skulle være feil i forhold til hverandre, for
keisersnitt. nei det ville jeg ikke ha. Jeg ble først sendt på ultralyd, det ble bekreftet at baby lå med rumpa godt planta ned i bekkenet, så tok de nøye mål av hodet. Så ble jeg sendt på røntgen, der måtte jeg legge meg på et bord, i forskestilling. Det så ikke veldig smart ut, men da fikk de nøye mål av bekkenet.
Så surra vi rundt på sykehuset, jeg var redd, veldig redd for at jeg ikke skulle bli god kjent.
Legen som tok seg av meg var så utrolig dyktig, hun sendte meg ikke hjem før de hadde resultatene, så i mellomtiden snakket hun med meg og mine tanker rundt dette. Hun spurte meg samtidig om jeg ville ha et vendingsforsøk. Jeg sa nei, om målene passer så vil jeg ikke det, da vil jeg bare at det skal gå helt naturlig for seg.
Hun ga seg helt over, og skjønte ikke helt hvorfor jeg ikke ville prøve det. Men jeg var bestemt, og hørte ordene til jordmor i bakhodet. Legen var samtidig veldig stolt over at jeg virket så uredd og sta på dette her.
Hun syntes det var fantastisk at jeg ikke ville ha keisersnitt, ettersom det er så utrolig mange som velger det.
Så kom resultatene. jeg var GODKJENT
Jeg fikk lov til å føde vaginalt, uten noe som helst om og men. Det var så deilig, jeg var veldig lettet og utrolig glad for dette. Så dro jeg hjem med et stort stort smil om munnen.
Ja, da var det bare å vente da, det var 4 uker igjen til termin. Fortalte til mamma og pappa hvordan ting lå an, mamma ba meg om å ta
keisersnitt, hun hadde hørt så mye fæle historier om setefødsler, hun var livredd for dette her. Jeg fortalte meg det som jordmor fortalte meg, men hun ble ikke helt trygg
for det.
Tiden gikk, og på termindagen hadde jeg en jordmortime, jeg dro ned og var veldig klar for en fødsel. Hadde gått med maserier i 4 uker og slimproppen gikk for 2 uker siden, jeg grein meg i søvn hver natt for jeg var SÅ lei. Jordmor strippet, tøyde og strakk, gjorde det hun kunne for at fødselen skulle sette i gang. Spurte meg om hvordan jeg hadde det, da fikk jeg gråten i halsen, jeg syntes så synd på meg selv, hehe. Men det er ikke så rart, jeg hadde da lagt på meg 40 hele kilo, var stor og tung, full av vann. Når jeg trykte på benet mitt så satt det en finger fast i over 30 minutter, herlighet så ut som en elefant! Ansiktet mitt så ut som en smily.
Jeg dro hjem, merket at dette her, det gjorde nok susen, for slike kynnere/mase rier hadde jeg ikke hatt før. Disse var MYE kraftigere, og veldig mye mer regelmessig, dette var skikkelig! Jeg var så glad, men prøvde så godt jeg kunne å holde meg i skinnet. Da mannen min kom hjem, så skulle vi ordne med noe fødselspenger, jeg bestemte meg for å gå det stykke for å sette enda mer fortgang på ting og tang.
Det var en grusom tur, jeg hadde ganske så vondt der jeg gikk. Fødselen var i gang. Historien om selve fødselen min finner du her.
Jeg må legge til grunnen til at jenta mi lå med rumpa ned. Hun hadde navlestrengen 1 gang stramt og 1 gang litt løsere rundt halsen, så
hun lå slik rett og slett for å overleve. Hadde jeg prøvd vendingsforsøk, hadde det mest sannsynlig endt opp i hastesnitt 4 uker før termin. Jeg er sjeleglad for at jeg hørte på min gode jordmor. Jeg er sjelegald for at jeg ikke valgte keisersnitt, selv om det aldri var
et alternativ for meg.
Vel, jeg vet ikke om dette var til hjelp for noen, men dette er min lille lange historie om lille Tine Marie som ikke ville snu seg i magen min.
Må OGSÅ legge til at dette ikke et forsøk på å fortelle dere at dette er det eneste rette, forstår godt at enkelte velger keisersnitt.
Og forstår også veldig godt at man velger vendingsforsøk, vendingsforsøkene er NØYE kontrolert og veldig trygt. Det er ingen fasit på hvordan vi skal tenke eller føle på dette her, så mitt råd er å følge det dere føler selv.
