Å bli mor for første gang ble litt mer spennende enn jeg hadde planlagt... Rundt uke 12, når svangerskapskvalmen begynner å avta for de fleste, slo den til for fullt hos meg. Jeg var i elendig form og i uke 16 var jeg inne på sykehuset til ultralyd. Jeg veide da bare 49 kilo, fordelt på 170 cm. Men alt var bra med barnet, så jeg fikk dra hjem igjen med et par pakker kvalmedempende piller.

Sendt i ambulanse

På ultralyden i uke 28 var alt var helt i orden. Men uken etter begynte jeg å lekke fostervann. Jeg skjønte ikke at det var fostervann, fordi det var veldig lite de første dagene. Men en morgen var det såpass mye at jeg begynte å lure litt, og min samboer fikk overtalt meg til en tur på sykehuset. Jeg var da i svangerskapsuke 30. Etter en kjapp undersøkelse der konklusjonen var ”sikker vannavgang” lå jeg plutselig i en ambulanse på vei til et større sykehus med kompetanse på små premature. Jeg var fullstendig i sjokk og så redd at hele kroppen ristet.

En uke i sykehussenga

På sykehuset ble det mange undersøkelser, riedempende medisiner og antibiotika for å forhindre infeksjon. Utpå ettermiddagen ble jeg tildelt et rom, og fikk beskjed om at sengen skulle være mitt oppholdssted, liggende så flatt som mulig. Eneste unntak var toalettbesøk. Tiden gikk sakte, det var mye blodprøver, sprøyter og piller, men med bøker, PC og besøk av samboeren min hver kveld, så gikk nå dagene. Det ble avgjort at hvis ingenting inntraff i mellomtiden, ville fødselen bli startet så fort jeg nådde uke 34. Jeg nådde aldri uke 34...