FØDSELEN MED LEANDER
Etter 1 1/2 års tid med prøving, ble jeg endelig gravid med Leander.
Svangerskapet var preget av kvalme i 5 mnd og bekkenløsning omtrent hele svangerskapet, var aktivt sykmeldt det meste av tiden.
Mandag uke 38 fikk jeg akupunktur av jordmor for å se om vi kunne få litt fortgang på dette, siden bekkenløsningen var veldig vond. Dagene gikk. Lørdagen kom mamma, lillebror og stefar på besøk, de skulle være hos oss, for å feire min bursdag på søndagen, også hadde vi jo et ønske om at nurket skulle komme da..
På kvelden startet mamma med å gi meg fotsoneterapi (hun er utdannet), etter ca 1/2 t startet de første riene. Jeg ville ikke glede meg for tidlig, for jeg var redd det skulle stoppe opp. Og jeg var innstilt på å være hjemme lenge, selv om det er 5 mil til sykehuset, og været var ikke helt bra. Dette var ikke min stefar så veldig glad for, selv om han ikke sa noen ting før etterpå. Han var likblek i ansiktet hele kvelden.
Klokken tikket og riene kom med jevne mellomrom, jeg og mamma synes dette var veldig morsomt. Jeg gikk opp og ned trappene, for å hjelpe på. Lillebroren min tok tiden mellom riene, og sambo tok tiden på riene.
I 21-tiden satte vi oss for å spise taco, husker jeg satt å vugget fra rumpeball til rumpeball hver gang riene kom, og resten av familien vurderte hvor sterke riene mine var, etter hvor rød jeg ble i ansiktet. Og jeg lo med!
Klokken 23 ringte vi føden, og vi fant ut at vi skulle være hjemme litt til.
Det begynte omsider å tikke mot midnatt og ny dato, og også min 23-års dag! Vi satt i stuen, drakk kaffe og jeg fikk pakker. Plutselig gikk slimproppen, en rar følelse.et hakk nærmere fødselen tenkte jeg! Jeg bestemte meg for å dusje og lakke neglene. Jeg skulle jo ikke dra på sykehuset uflidd!!! Jeg må innrømme at det var noen familie-medlemmer som ristet på hodet, ja.
Etter dusjen fikk jeg pakket med meg et par bananer, hadde fått med meg at fòr var nødvendig underveis.
Når vi skulle dra var jeg ikke fullt like blid, da måtte folk komme seg unna veien, hadde ikke tid til noe småprat nå, nei. Mamma fikk gitt meg en klem i forbifarten og sa: "Stå på, dette klarer du"
Halvveis begynner sambo å svette.1minutt mellom riene og 2,5 mil igjen!
"Du kjører forsiktig", sier jeg: "Jeg føder heller i bilen enn at vi skal kjøre utfor!"
Vel fremme på sykehuset, fikk vi konstatert 4 cm åpning.og jeg var sjeleglad for at vi slapp å kjøre hjem igjen! Fikk fødestue med det samme, og jeg heiv meg over en banan mellom 2 rier. Hang lenge over dette gå-stativet og var bestemt på å stå så lenge som mulig, det skulle jo være så effektivt. Jeg stod til bena sviktet under meg, da var det opp i sengen med meg..
7 cm åpning: "NÅ MÅ JEG HA NOE!" Og jeg fikk lystgass..
Jeg fikk fullstendig latteranfall, og sambo og jordmor lo med jordmoren sa hun aldri før hadde opplevd noen som hadde reagert slik på lystgass før. Men det varte i 3 rier da, så sa jeg lettere irritert: "Hvorfor funker det ikke så bra nå?" Men det funket da ganske godt.lå rimelig mye med maska, for plutselig sier jordmor bestemt: "Nå må du sleppe maska ,ja!" Så hører jeg hun sier et eller annet til sambo om at jeg fikk i meg for mye, for jeg begynte med noen rare lyder. Det bestemte jeg meg for å svare på, men det ble bare "JEGSKAVLBARE." Okey, hun hadde kanskje rett.
Plutselig, ut av det blå, følte jeg trykket bak, og det fòr et DYREHYL gjennom rommet. Herregud, det var jo meg selv. hadde jeg virkelig slike lyder? Nå var det bare å få lagt seg i den mest komfortable stillingen, det var ikke lett med bekkenløsningen.
Minuttene gikk jeg kikket opp på sambo som holdt meg i hånden og strøk meg over ansiktet. "Nå orker jeg ikke mer, jeg vil hjem" Og tårene trillet. Jeg følte jeg ikke kom noen vei og jeg ba om keisersnitt og alt som var. men fikk beskjed om at nei, dette klarer du!!
Jeg fikk drypp for riene og jeg presset og presset. Etter ca 1 t lyttet barnepleieren på fosterlyden og hun hørte den bare svakt, fordi barnet lå så langt nede. Men jeg ble redd og trodde noe var galt, og da bestemte jeg meg: NÅ SKAL UNGEN UT! Og på de neste 2 riene kom den lille prinsen min .FLOPP-FLOPP-FLOPP sa det.
En merkelig følelse.
"Lever han?" sa jeg, og det var sikkert og visst, for en lyd på gutten! Ingen innebygd lyddemper på han, nei!
Men dette var altså verdens beste bursdagsgave! Etterpå sa jeg som så mange andre, at dette gjør jeg aldri igjen! Men etter 1 mnd var det glemt, og jeg visste jeg ville gjøre det igjen!
FØDSELEN MED CARMEN
Gravid på første forsøk!!!
Dette svangerskapet var jeg også plaget med kvalme de første 5 mnd og bekkenløsning hele svangerskapet.
Var sykmeldt hele svangerskapet..
Hadde sterke kynnere og fødselen holdt å starte i uke 28. Var inne på GU og UL. Fikk beskjed om å holde meg i ro. Ikke lett med en apekatt på bare 1 ½ år i tillegg?
Jordmoren og jeg satte oss mål hele tiden, og nye datoer for å slippe å reise til de større sykehusene med prematureavdelinger. Jeg klarte å være hjemme til 1 januar, så fikk jeg føde på sykehuset her.10 januar våknet jeg på morgenen av Leander. Reiste meg opp og PLOPP der gikk slimproppen.
Jeg ble kjempeglad og kjempebekymret på samme tid? Jeg var i uke 36.
Vannet gikk klokken 07. Etter konsultasjon med jordmor og føden måtte vi reise inn med det samme. Fikk ikke være hjemme siden det var prematurfødsel..
Vel framme fikk vi konstatert at det var vannet som hadde gått, men de kunne ikke ta noen undersøkelse så lenge ikke riene hadde startet. Og de ville holde ungen inne lengst mulig.
Vi fikk tillatelse til å gå litt rundt i byen å kikke. Det ble handlet litt prematureklær, jeg hadde handlet i str 56 som skulle vise seg å være ALTFOR stort!
Vi gikk tilbake til føden til middag, klokken 15.00. Sambo fikk beskjed om å gå å bestille pizza til oss? Mens jeg satt og spiste begynte noen svake rier og jeg ringte moren min og sa: Nå skal jeg skylle ut ungen på pizza og brus.
Klokken 17 startet de virkelige riene og jeg gikk for å si ifra. Etter noen min kom jordmoren inn. En mann!!! Han hadde rykte på seg for å være uhyre dyktig i faget sitt, og da han gikk ut, sa jeg:
Jeg SKAL ha ut den her ungen, mens han er på vakt!
Klokken 18 fikk jeg den 1. undersøkelsen, 2 cm åpning, da ble jeg skuffet. Så vonde rier og bare 2 cm åpning! Og jeg visste at jeg måtte ty til lystgassen snart. Jeg ba om fødestuen med det samme, skjønte at dette raskt ville bli verre..
Inne på fødestuen fikk jeg lystgassen og jordFAREN fikk ikke vike fra min side...han var minst like viktig som sambo selv.
Riene kom og den ene overlappet den andre, akkurat da lurte jeg på hva jeg egentlig hadde gledet meg til. Jeg ble etter hvert også litt hissig, jeg måtte bli massert av jordfaren konstant, og sambo måtte ha kalde kluter på pannen min, og han måtte løpe for å kjøle dem ned. Hvis han prøvde å små-jogge, fikk han inderlig høre det: KALLER DU DET DER Å LØPE!?
Hadde håpet at lystgassen skulle fungere slik den gjorde med Leander ,men ingen latter denne gang nei. Funket gjorde den for så vidt, jeg lå i senga med maska trykt langt inni trynet og sa: AUO, AUO,AUO. DET ER SÅ VONDT. OG JEG BLIR SÅ RAR I HODET. MEN DET ER SÅ GODT Å VÆRE SÅ RAR I HODET.
Etter en stund sier jordfar til sambo: Hadde jeg gitt henne drypp nå, så hadde jeg trodd jeg hadde gitt henne for mye!
Ja, det føltes jammen sånn også! Og når klokken var rundt 20 sa jeg: Enten gir du meg 1 t fri nå, eller så får du ut den her ungen!
Undersøkelse var det jeg fikk og beskjed om at det her gikk da fort framover! Ikke lenge igjen før det var full åpning!
Klokken nærmet seg 21 og jeg utbrøt: ?NÅ DRITER JEG! Neida, får jeg bare beskjed om. JO, NÅ DRITER JEG!
Selv om jeg har født før, så kunne det ikke falle meg inn at dette var pressriene. Det føltes da ikke sånn ut sist? Så var det 3 rier og Carmen ble født kl. 21.02!
HÆ, ER HUN UTE NÅ? sa jeg og begynte å stor-tute! Jenta mi var velskapt og verdens nydeligste prinsesse, også så liten?
Etter litt stell av mor og barn, rusket jordfaren meg i håret,g ratulerte meg og sa jeg hadde en kjempefin hårsveis. Jeg kikket meg i speilet. Det var sånn man skulle se ut når man hadde vært gjennom en fødsel sa han!
Ikke mange minuttene etterpå kikket jeg på sambo og sa: Dette må vi gjøre flere ganger! Du må love meg at vi skal gjøre dette flere ganger! Svaret jeg fikk var: Slapp av litt nå du?
2 fødsler som var 2 mirakler for meg! Fantastiske opplevelser! Og håper jeg får oppleve det 1 gang til, men først skal disse 2 jeg har nå, få ha mamman og pappan sin litt for seg selv!
