Jeg er Fit 4 Fight. I storform, bortsett fra litt lett morgenkvalme, opplyser jeg min sjef energisk etter at nyheten om min graviditet måtte frem, og fortsetter at jeg håper jeg kan jobbe fullt helt frem til termin. Jeg er 1,5 måned på vei med mitt første barn.
Noen uker senere er jeg sykmeldt, og det skal ta 3 måneder før jeg ser mine kollegaer igjen. Så feil kan man altså ta…
I denne perioden stifter jeg et særdeles godt bekjentskap med mitt toalett fra innsiden, hvor det ene lille måltidet etter det andre blir skjenket byens kloakksystem. Måltid fortært kvelden før, kommer i retur etter 14(!) timer… Oppkast, hikke, kvalme (som om man har ekstreme bivirkninger av et medikament man aldri har tatt) og diare preger dagene. Jeg bestiller etter hvert nesten gråtende og sulten time hos en lokal akupunktør som lover hjelp. Etter 2 behandlinger hos henne letter kvalmen litt og i en liten uke kaster jeg mindre opp og får i meg litt mer. Jeg skulle gjerne fortsatt med akupunktur, men økonomien tåler det ikke…
Vekten raser etter hvert raskt ned, og musklene svinner i takt med en økende aversjon mot visse matvarer og tidligere yndlingsretter. Soverommet blir mitt luktfrie tilfluktsted, plombert mot min manns krydrede middager og lukten av klesvask(!) Min stakkars mann blir lett bombardert med hormonelle utbrudd hvis det er en bitte liten gløtt på døra. Og kjøleskapet har de underligste lukter… Av mat!
Med vektpilen på en stø kurs nedover, havner jeg etter hvert under 50 kilo… Speilbildet mitt viser ingen synlig gravid mage og ansiktet preges av magre kinnbein. Jeg kjenner nesten ikke min tidligere trente kropp igjen. Noen ganger sliter jeg meg så fælt at det gjør vondt t.o.m i livmoren, men jeg vet foster ligger trygt der inne. Trøsten med hyperemesis er at man tross alt angivelig har lavere risiko for å abortere.
Dagene går med til å få i meg små biter av næring, og de underligste steinalderoppskrifter kommer i stand når magen nekter selv små porsjoner av vanlig mat. Nøtter, rosiner, moset avocado, ananas, banan… I tillegg til vitamintilskudd. (Legen sier jeg burde ta tran… Ha ha, he, he! Tanken bak er god, men hvordan få i seg TRAN når vanlig mat og vann er et problem??)
I tredje måned, med ribbena på utstilling, usle 48 kilo, tørre lepper og ketoner i urinen sender jordmor sender meg rett på sykehus, men jeg kommer i retur samme dag. Etter å ha tegnet på reseptblokken til legen hvor mye mat jeg har fått i meg (og beholdt) den dagen: 2cm2 mat og noen munnfuller vann… Så lenge barnet i magen har det bra er det samme hvor jeg er og kaster opp, tenker jeg med viten om at behandlingen man gir ville gitt meg et ytterligere vekttap. For nå er jeg så avmagret at jeg har vansker for å holde varmen og jeg røyter hår i synlige mengder. De havner alle sammen (tilsynelatende) under min manns sokker. En ultralyd viser heldigvis et nusseslig lite foster og at alt tilsynelatende er bra. Min mann tar meg takknemlig hjem. Jeg formelig henger i armene hans.
I 14 uke skjer det noe. Mine ublide møter med toalettet blir stadig færre. Kvalmen blir lettere.
Etter 2 påfølgende uker med rehabilitering i min mors omsorg og matlaging; hovedsakelig luktfrie fiskemiddager, samt frisk vind mot pannen, øker min magestørrelse så mye at det sliter og drar i magemuskler og senebånd. Vektpilen peker endelig bratt oppover.
Nå er jeg i 4,5 måned og nesten oppe i min startvekt… I jobb, fremdeles med en liten kvalme, en ufravikelig hikke og litt diare, samt spredte tilfeller der jeg kaster opp. Men det er til å leve med. Inntaket er større enn ”uttaket”. Nå vokser jeg ut av mine klær og har begynt å trene opp igjen muskler. Det sparker og sykler et lite individ aktivt og fornøyd inne i mammas mage. Endelig kan jeg konsentrere meg om det kommende barnet og ikke hovedsakelig på oppfinnsomme måter å beholde dagens næring på.
De timene jeg er helt kvalmefri føles det som jeg er født på ny, og jeg tror helt ærlig at jeg plager den søte mannen min da, med noe som grenser mot hyperaktiv energetisk lykke.
Her er noen råd til medsøstre som muligens kan gjøre tilstanden mer tålelig og bl.a. unngå forstyrrelser i kroppens salter:
- Drikke er aller viktigst; små og hyppige slurker av variert, evt. lunken væske.
- Få i deg litt sukker, litt salt og kalium (K) hver dag. Kalium taper du mye av ved oppkast, mangel kan gjøre deg slapp etc. Finnes i bl.a. i ananas, bananer, kokosnøtt, etc. Surt og salt kan være kvalmestillende.
- Ta evt. multivitamin (f.eks. Sanasol) hver dag. Man tror B-vit. kan hjelpe.
- Spis næringskomprimert, kaloririk og lettfordøyelig mat; f.eks. mais, oliven, erter, spinat, avokado, nøtter, litt oliven-/rapsolje i suppa, kokosmelk eller fløte i sausen (hvis du orker). Potet/-mos m/saus, most frukt, kokt fisk, ris, brød m/majones og noe godt, dessertpuddinger etc…
- Spis heller moderat og ofte (hver 1 ½-2 t). Varier matvalget (du kan gå lei yndlingsmaten på 1-2-3).
- Hvil litt (gjerne sittende) rett etter maten.
- Ikke la deg vippe av pinnen av de som tror dette har psykiske årsaker. Smil eller le overbærende, og tenk på at dette har de ergo aldri opplevd selv. Min erfaring er at kroppen ”husker” matvarer den tidligere har ”returnert” og at dermed man kan kjenne et snev av kvalme ved lukt/syn av dette, men sånn er det med kvalme generelt hos enhver. Trøst; det går over
(Disse rådene er selværfart med base i helsefaglige råd, men må taes for hva de er… Ikke vær redd for å spørre ernæringsfysiolog/jordmor/lege e.l. om veiledning i din situasjon)
