Jeg vil gjerne få dele min historie med dere. Min opplevelse har vert både vond og god. Det hele begynte i oktober 05 da jeg ble innlagt på sykehus pga en graviditet utenfor livmoren. Dette knuste meg og min partner, siden vi virkelig ønsket oss et barn. I februar 06 ble jeg på nytt gravid, og vi kunne ikke vært lykkeligere. Alt var bra, og vi gledet oss masse. Så hendte det, i slutten av mars fikk jeg en liten blødning, og vi gikk til sykehuset igjen.
Der fikk vi beskjed om at fosterets hjerte ikke slo og at fostersekken ikke var hel. jeg brøt ut i tårer, og ble på nytt knust. Jeg ble innlagt samme dag til utskraping for å fjerne det legen kalte en missed abortion. Jeg husker at før jeg sovnet av narkosen, så holdt jeg meg på magen å sa stille "ikke gå fra meg", så sovnet jeg. Da jeg våknet var jeg knust å skrek "hvor er babyen min", fikk da noe beroligende, og alt legen kunne si var "Alt gikk fint".
Jeg fikk reise hjem samme dag etter opperasjonen. Etter som dagene gikk ble jeg dårligere og dårligere. Orket ingenting, bare lå å sov. Min partner og jeg begynte å lure på om noe var galt siden jeg ble så dårlig. Så jeg bestemte meg for å gå og sjekke meg på sykehuset.
Der ble jeg tatt imot av legen som hadde operert meg. Til hans store forundring var fosteret fremdeles inni meg... Og det levde!
Han sa hjertet slo fint å fostersekken var hel. Alt var sånn som det skulle, og jeg var da 7+2 uker gravid. Da han sa det til meg ble jeg først veldig forvirret, for jeg hadde blitt fortalt for 10 dager siden at babyen min var død og jeg hadde hatt en utskraping!
Men da jeg kom til meg selv igjen hadde jeg det største smilet jeg noen gang har hatt. JEG ER FREMDELES GRAVID....Ropte jeg. Alt legen kunne si var at dette var et sterkt barn som virkelig ville leve. Han hadde ingen forklaring på hvordan fosteret hadde overlevd utskrapingen. Det er et under.
Dette var en sterk opplevelse både for meg å min partner. Vi er nå overlykkelige og veldig stolte. Men jeg går aldri tilbake til det sykehuset igjen. De kunne drept mitt levende barn, og den følelsen er så vond og ingen fortjener å ha den følelsen. Men barnet vårt har det nå fint å han sparker livlig. Så nå er jeg i dag 27 + 3 uker ut i svangerskapet, og venter en gutt 25 november. Vi er overlykkelige og vi kunne ikke vært stoltere av den sterke og modige sønnen vår. Så nå venter vi bare i spenning til prinsen vår kommer ut.
Med vennlig hilsen
Rebecca Åvedal (vil ikke være anonym)
e-mail: rebeccaavedal@hotmail.com
Kåret til høstens historie 2006 på Mammanett!
Oppdatering, desember 2006:
Jeg har født vedens nydeligste sønn. Jeg føler meg så beæret og stolt.
Hans navn er Mikael, å han veide 3290g å var 50 herlige cm lang.
Selve fødselen gikk strålende.
Begynte med rier 01.20 natt til 28 november. Jeg tenkte da med meg selv at jeg ville vente for å se om di ble mer regelmessige å vondere etter hvert før jeg ringte sykehuset. Timene gikk å riene ble regelmessige å vonde... men jeg tenkte med meg selv" Jeg venter litt til". da kl ble 04.20 ringte jeg sykehuset.De sa vi måtte komme med en gang med tanke på at vi hadde så lang vei til sykehuset(det tar ca 1time å 30 min fra oss til sykehuset i stavanger) På vei bort ble riene veldig intense...Kjente at jeg ble veldig frustrert.
Da vi kom frem til sykehuset var kl ca 06.00. Vi møtte på fødeloftet som avtalt, så var det hele på virkelig i gang. Da jeg kom inn hadde jeg allerede 8 cm åpning... så ei sa at det ikke kunne være så lenge til han kom. Og de fikk rett!!
Kl 08.20,28 november, kom min engel Mikael til verden. Og han er det vakreste jeg noen gang har sett. Å føde på fødeloftet uten noen form for smertelindring, bortsett fra badekar, var en utrolig flott opplevelse. Følte meg godt ivaretatt. Så jeg føler selv at jeg hadde en god fødsel, å vi er nå veldig stolte foreldre.
Rebecca
