«Vi må snakke om kropp», skriver Monica Johansen (39) på Instagram-profilen sin en dag i februar, rett før hun skal i gang med sitt første IVF- forsøk på en privatklinikk. « Denne kroppen her får ikke lov av staten å prøve å bli mamma, med hjelp gjennom IVF. Den er for stor», skriver hun og legger til at det å ha med følgerne på reisen, gjør at det føles litt mindre skummelt.

- Jeg har aldri fått så mange reaksjoner og kommentarer på et innlegg noensinne. Og mange personlige meldinger i innboks fra jenter i samme situasjon, som sa jeg var modig som turte å være åpen om det. Det gjorde at jeg fikk lyst å skrive om hele prosessen. Tanken på at det kunne bety noe for andre, sier Monica til KK.

Vi møter henne hjemme i egen leilighet for en prat om det å ha forsøkt å bli gravid i flere år, men være for tung og for gammel for hjelp i det offentlige, nokså brutalt og kort forklart.

- Jada, jeg er en ekte kattedame, og jeg elsker stæsj, sier Monica og ler.

De to rasekattene Lana og Leon (abyssinere, for de som er opptatt av sånt) maler innbydende rundt beina hennes, veggene er rosa, og rause mengder med paljettbesatte vintageskatter er hengt opp som pynt. Det er ikke en overdrivelse å si at vi befinner oss i en leilighet utenom det vanlige.

Men så er ikke Monica helt A4 heller. Med lyserosa hår (samme fargekode som veggene?) og et artistalibi som Minnie Oh, er den fargerike læreren vant til å stikke seg ut i mengden. Men i mange år ville hun bare at kroppen skulle se helt annerledes ut. Egentlig bare mindre - av alt. Disse tankene deler hun på Instagram-kontoen sin. Om hvor mye tid hun har brukt på å være misfornøyd. All skammen hun har følt. Alt det stygge hun har sagt til seg selv om eget utseende, og veien derfra til å faktisk akseptere kroppen sin, ja, til og med også føle seg fin.

- Jeg har alltid vært stor. Og jeg har brukt så mange år av livet på å forsøke å gå ned i vekt, slik omtrent alle kvinner i min situasjon har, forteller Monica.

- Å akseptere kroppen min har tatt lang tid. Derfor var det ekstra sårt å få høre at jeg var for tjukk til å bli mamma, sier Monica.

Hun bruker ordet tjukk bevisst. Vet godt hva det betyr. Før ble hun helt dårlig av å bruke ordet, mens nå er det greit. Hun skammer seg ikke. Men hun kom altså i en situasjon der kroppen sto i veien for målet om bli mamma, hva skjedde?

- I fire år hadde jeg og kjæresten min forsøkt å bli gravide på egenhånd. Da bestemte jeg meg for at det var på tide å oppsøke hjelp. Kanskje det var noe feil et sted?

Monica bestiller time hos en privat gynekolog. I stolen med blikket vendt mot taket, får hun beskjed om at hun er over vektgrensen til å få IVF via det offentlige og at hun er nesten for gammel.

Tårene presser på. Monica opplever det som helt urealistisk å gå ned så mye i vekt, på så kort tid som gynekologen foreslår. For at hun skal ha sjans til å rekke aldersgrensen på 38 år for fertilitetsbehandling ved Oslo Universitetssykehus, har hun 3 måneder på seg. Da bør hun ha gått ned i vekt også, for sykehuset ønsker ikke å sette i gang behandling på pasienter med en BMI (body mass index) på over 33.

- Jeg mistet helt motet, og jeg så ikke noen grunn til å sende inn søknad engang. Faktisk la vi hele prosjektet på is i et helt år, noe som selvfølgelig ikke var noe lurt, men jeg fikk følelsen av at alt håp var ute, sier Monica.

Beskjeden om at vekten var problemet, var ekstra vond.

- Skamfølelsen kom tilbake. Det å være for tjukk for å bli mamma, det var veldig, veldig sårt. En bekreftelse på at jeg ikke passet inn, og en følelse av å bli avskrevet, forteller Monica.

- Likevel husker jeg at jeg tenkte at det tross alt finnes kvinner på min størrelse som blir gravide, sier Monica.

I mellomtiden kjøper samboeren og Monica egen leilighet. Den er akkurat som Monica har sett for seg. Og best av alt - hun får den til en pris som gjør at hun kan beholde deler av sparepengene. Tanken på å oppsøke hjelp privat, melder seg.

- Jeg bestemmer meg for å oppsøke gynekolog igjen, denne gangen en annen jeg har fått anbefalt. Og det er jeg så glad for! Han møtte meg på en helt annen måte, tok meg på alvor og behandlet meg med respekt. Og han var veldig løsningsorientert, forklarer Monica.

Joda, BMI-kravet i det offentlige kunne de ikke gjøre noe med, men han fylte ut papirene og syntes det var verdt forsøket å sende inn en søknad likevel. Han forteller også Monica at mulighetene hennes er bedre i det private, hvor grensene ikke er like absolutte.

- Han skisserte noen muligheter. Og det var veldig godt. Også sa han at jeg skulle forsøke å ikke stresse, og leve så vanlig som mulig.

Monica hadde lenge kjent på følelsen at det kanskje er noe annet enn bare overvekten som kunne være årsaken til at hun ikke blir gravid. De sterke menssmertene hun alltid har slitt med, var det normalt egentlig? Kunne det være endometriose?

Mathilde gikk med sterke smerter i 15 år: - Jeg ønsket å fjerne livmoren fordi jeg ikke orket mer

- Jeg tok det opp med fastlegen min, og får innvilget en kikkhullsoperasjon. Der finner de både endometriose og en tett eggleder, forteller Monica.

Hun får beskjed om at muligheten for å bli gravid er størst rett etter operasjonen. Før det dannes endometriosevev på ny.

Ingenting skjer, hverken den første, andre eller tredje måneden. I mellomtiden hadde avslaget for behandling i det offentlige kommet, begrunnet med for høy BMI. Det var som forventet. Monica tar det med fatning.

- Det var vel da vi bestemte oss for at nå gjør vi det. Nå betaler vi for hjelp privat, sier Monica.

På klinikken hun tar kontakt med, får hun time raskt.

- Møtet med dem var veldig oppløftende. Det var ikke sånn at vekten ikke var et tema, men det ble foreslått at jeg skulle forsøke å gå ned seks, syv kilo før vi gikk i gang med hormonbehandling, forteller Monica.

- Det var helt overkommelig, og det ga meg også motivasjon. Dette skal jeg klare, tenkte jeg.

Monica går ned i vekt som planlagt og setter i gang med hormonstimulering. Hun responderer slik hun skal på medisinene. På ultralyd mot slutten av prosessen ser de imidlertid at hun har en cyste i livmoren, som de ønsker å fjerne før tilbakesetting. Det betyr at Monicas egg må fryses ned for å spares til etter hun har gjennomgått en operasjon.

- Jeg fikk ut fem egg, fire ble befruktet og ett hadde god nok kvalitet til å legges på frys, slik at jeg kunne opereres før tilbakesetting.

Operasjonen kunne gjøres på privatklinikken, men Monica og samboeren hadde ikke råd, og måtte vente på plass på sykehuset. Det var tre uker ventetid. Så måtte såret gro. Egget skulle tilbakesettes i naturlig syklus.

- Når du er 39 år så teller du hver uke i en slik prosess, sier Monica.

Hun opplevde ventetiden som tøff. Første besøk på klinikken var i desember, og på grunn av operasjon og vårparten med alle helligdagene (Monica følte det var toppen av kransekaka frustrasjonsmessig) ble tilbakesettingsdato først i slutten av mai.

- Jeg følte jeg hadde forberedt meg på alt. På alle eventualiteter. Men helligdager og helger, det hadde jeg glemt å tenke på. Jeg husker jeg begynte å gråte da telefonen kom om at vi måtte utsette enda en måned på grunn av det, sier Monica oppriktig.

For er det en ting man lærer seg i en slik prosess, så er det å smøre seg med tålmodighet. Tålmodighet man i grunn har brukt opp før man går i gang, etter årevis med prøving på egenhånd. I Monicas tilfelle nesten fire år. Da er det ikke så rart at også reservetanken føles tom. At det ikke er noe igjen til utsettelser, selv når de bare er på en måned.

To uker etter at egget ble satt tilbake i livmoren til Monica, tester hun hjemme og får et svar hun ikke helt klarer å tro på. To streker. Positiv. Var det sant?

- Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde aldri sett en positiv test før! forteller Monica.

Hun tenker nøye gjennom om hun skal dele også dette på Instagram. Følgerne har gitt henne så mye til nå. Heiet og trøstet. Hun venter. Gleder seg over den gode nyheten sammen med samboeren. Koser litt ekstra med kattene. Mye kan skje, hun vet jo det. Likevel er det som om frykten har sluppet taket. At de gode følelsene tar over. Hun er gravid! Hun velger å dele den gode nyheten.

- Nå håper jeg at min historie kan inspirere andre i samme situasjon som meg til å ikke gi opp. At det finnes håp for kvinner i alle størrelser, sier Monica.

- Overvekt påvirker fertiliteten

- Vi har såkalte veiledende grenser, men vi ønsker ikke at kvinnen skal ha en BMI på over 33 når vi setter i gang behandling, sier Peter Fedorcsak, avdelingsleder ved reproduksjonsmedisinsk avdeling ved Universitetssykehuset i Oslo.

Fedorcsak skrev doktorgrad om sammenhengen mellom fertilitet og økt BMI i 2004, og fant da en klar sammenheng: Fedme (BMI over 30) ga redusert fertilitet.

- I tillegg ser vi at medisinene vi gir under IVF-behandling virker dårligere, og ofte avvikende på pasienter som er svært overvektige, sier Fedorscak.

Han understreker også at dersom pasienten blir gravid er det forhøyet risiko for spontanabort, svangerskapsdiabetes og komplikasjoner som at skulderen til barnet blir sittende fast under fødsel grunnet høy fødselsvekt.

Overvektige kvinner oppfordres derfor til å gå ned i vekt før de setter i gang med assistert befruktning.

- En nedgang på 5-10 prosent er gunstig før hormonstimulering, og vi ser at mange av komplikasjonene kan unngås ved denne vektreduksjonen.

Finnes håp

Liv Bente Romundstad er gynekolog ved Spiren fertilitetsklinikk i Trondheim, og har også en bistilling som forsker på Senter for fruktbarhet og helse på Folkehelseinstituttet. Hun bekrefter en økende pågang av pasienter som får avslag i det offentlige. Flere av dem grunnet for høy vekt.

- Vi ser at det er mange som strever med infertilitet kombinert med overvekt. Mangfoldet er stort og problemstillingene er sammensatt blant disse pasientene, sier Romundstad.

Noe er imidlertid felles for denne pasientgruppen.

- De sitter med en følelse av håpløshet. Dette er pasienter som ofte har slitt med vekten hele livet, men lært seg å leve med det som voksen. Beskjeden om at de må mye ned i vekt for å få hjelp til å bli gravid, er en stor tilleggsbelastning, sier Romundstad.

Hun understreker at de ikke opererer med en øvre BMI-grense for behandling, men vurderer hver pasient individuelt.

- Vi går ikke på akkord med det som er sikkert. Vi anerkjenner den økte risikoen ved overvekt, men mener vi pasienten er innenfor de forsvarlige grensene går vi i gang med behandling, sier Romundstad.

Også på Fertilitetssenteret i Oslo kan gynekolog Anne Marte Valset Vaarlund bekrefte økt pågang av pasienter som har blitt avvist i det offentlige på grunn av vekt.

- Vi tar imot alle til samtale, og ofte hjelper det å få høre at "alle monner drar" når det gjelder vektnedgang. At det er positiv effekt i hver kilo, sier Vaarlund.

På Fertilitetssenteret har de satt en veiledende BMI-grense på 35.

- Vi har et ansvar for hele forløpet, og en BMI over 35 vil innebære økt risiko underveis i behandlingen, i svangerskapet og også under fødsel, sier Vaarlund.

Hun mener det er viktig at denne pasientgruppen ikke tror at de må mer ned i vekt enn de faktisk må.

- De som strever med vekten har ofte gjort det store deler av livet, og de tror at de må ned veldig mange kilo for at de kan bli gravide. Vi ønsker å foreta en helhetsvurdering og legge opp et løp for eventuell vektnedgang som er overkommelig, sier Vaarlund.

Etter ni prøverørsforsøk og ni år kom endelig Hanna og Ida

Denne saken ble først publisert i juni 2019. Lille Alvin er nå 4 måneder, og etter en litt røff start står alt bra til med hele familien.