For andre gang på 4,5 år skulle familien forøkes. Dette var stort både for far og mor, og ikke minst for jenta som skulle bli storesøster. Siden vår første kom til verden som en stor overraskelse 5 uker for tidlig, og med en hysterisk førstegangsfødende mor, hadde pappa fått nok med den ene gangen. Diskusjonen gikk frem og tilbake i måneder, hvem skulle være med som støttepiller denne gangen?

lokken 04.30 bråvåkner jeg av at det er noe som skjer. Det er både ukjent og kjent. Selvfølgelig, det er vannet som begynner å piple ut. Jeg drar på meg Tena Lady (knallbra for sivende fostervann) og får kontakt med min sovende mann for å ringe sykehuset. Der får jeg selvfølgelig beskjed om å komme så raskt som mulig.

Deretter blir det en telefon til vordende morfar og mormor, som ligger å sover søtt ca. 1 mil unna. Men de er allikevel ikke snauere enn at de bruker kun 10 minutter på å nå vårt hjem. (Skulle tro det var noe som hastet?) Mormor er mer eller mindre på sammenbruddets rand, selv om jeg var rolig og tok alt med godt humør. Jeg blir stablet inn i bilen med ca. 8 håndklær under meg, og i vei bærer det mot sykehuset.
På avdelingen møter jeg vakthavende jordmor som kikker rart på meg og (ja, du har nok gjettet det) morfar. Han sin vane tro, går med skinnvest med mange motorsykkelmerker og langt hvitt hår i hestehale. Jeg kan formelig føle tankene: Hva skal den gamlingen med denne unge dama, og atpåtil far til et lite nurk. Jeg smiler blidt, og presenterer meg og vordende bestefar. Jeg skal si pipen fikk en annen lyd: NEIIIII!!!!!!! Så stilig. Vi har aldri hatt med en bestefar på fødsler før. Og det vil jeg bare si, han var en fantastisk tålmodig fødselshjelper. Han tok imot boksing i maven, biting i skinnvesten, og smilte til og med da lille Sean Michael tisset på ham med en gang han ble løftet bort til ham. Tusen takk pappa for at du var med!