Etter flere uker med medisiner så er jeg sliten i kroppen. Den ene dagen så har jeg vært så optimistisk og den neste dag så har jeg tenkt at dette går ikke. Slitsomt å holde dette hemmelig for alle andre, vil jo ikke fortelle det til alle og enhver. Det er så slitsomt. Så mange som ikke forstår hva det går i og hva det krever av deg psykisk og fysisk. Men noen har visst det, det blir for tøft å holde alt inni meg. Må ha noen å snakke med det om. Men likevel så er det vanskelig for andre å sette seg helt inn i hvordan det er og føles for meg.
Alt gikk så fint under medisineringen. Bortsett fra at egglederne mine er tett, så er jeg ung og frisk. Den 8 sprøyte dagen så var jeg på ultralyd og alt så fint ut. De så mange fine egg folliker. Da var jeg så glad. Egguttaksdagen gikk også veldig fint. Ble ganske sløv og litt vekke at morfinen og beroligende som jeg fikk, så jeg merket ikke så mye til det som skjedde. Etterpå så sov jeg noen timer før jeg gikk hjem. To dager etter på var jeg tilbake på sykehuset for å sette eggene til bake. Av mine 17 egg som de fikk ut så var 6 blitt befruktet. Men dessverre så viste det seg å være dårlige egg. De delte seg bare i to celler før de ble satt inn igjen. Sykepleierne var så optimistiske og sa at mange ble gravid med dårlig delte egg. Men for meg så var det som å havne langt ned i kjelleren. Men likevel så klarte jeg å holde motet oppe, jeg måtte jo det.

Da mensen kom på den tolvte dagen så var jeg på en måte litt forberett, men likevel så kom det som et sjokk. Begynte på jobb og begynte å trene igjen, men kveldene var preget av tunge tanker og mange tårer. Følte at jeg ikke fikk ut smerten og sorgen jeg bar på. Sorgen var som en klump inni meg som ikke ville forsvinne. Jeg gråt og gråt og var helt utrøstelig.
Men etter hvert så begynte ting å gå bedre. Jeg begynte å se fram til neste forsøk og planlegge hva jeg da kan gjøre annerledes.
Heldigvis så er jeg så heldig at jeg får et nytt forsøk ganske snart. Det som holder meg oppe nå er at jeg vet at jeg snart får en ny sjanse. Denne gang så skal jeg gjøre alt for at det går bra. Alternativ behandling, sunnere kosthold og tilkudd av vitaminer og omega 3 fett syrer, jeg håper at det vil gjøre eggene min bedre De som ikke har vært gjennom det selv, vet ikke hvor tøft det er å være ufrivillig barnløs. Det å ønske seg barn er et stort ønske, det er noe som sitter veldig dypt. Man kan ikke bare skyve vekk de følelsene. De følelsene er sterke. Det er ikke lite vi har vært igjennom, utredning, sorg og savn.
Tenk så mye enklere det hadde vært om vi kunne få barn på naturlig vis, at vi slapp å gå gjennom alt dette. Det er så urettferdig. At de som ønsker seg barn høyere enn alt annet ikke skal få det, at de må slite år etter år.
Om bare ting hadde vært litt enklere, om bare omgivelsene kunne sette seg litt mer inn i hva det vil si å gå gjennom alt dette. Om bare flere hadde vært flinkere til å spørre hvordan jeg egentlig har det. Hvordan det føles for meg og min elskede å vite at vi aldri kan få barn uten medisinsk hjelp. Hvordan det føles å ikke kunne selv bestemme når en vil ha barn, men være avhengig av at sykehuset har tid til å ta seg av oss. Hvordan det er å kjempe for å få noe som andre klarer helt utmerket selv. Det er så dumt at ufrivillig barnløshet skal være så tabu belagt. Vi har like stort behov for å snakke om sorg og savn vi som andre som opplever vanskelige ting i livet.
Føler at det er når jeg har fått barn at jeg virkelig kan begynne å leve livet. Den dagen min kjære elskede og jeg får et barn så er det et mirakel- et medisinsk mirakel.


Jeg trenger deg nå min kjære
trenger din støtte og din trøst
Det er så trist at vi ikke fikk beholde
våre to små frø
Jeg trenger å kjenne ditt kinn mot
mitt tåre våte kinn
La meg få gråte i dine armer
jeg har det litt vanskelig nå
Vet det ikke er lett for deg heller
men du er sterkere enn meg
du takler dette bedre enn meg
Om du bare trøster meg litt
så skal jeg nok komme gjennom dette også
Vi skal få en ny sjanse
Et nytt håp

Skrevet av en som lengter etter å bli mamma