TABU: Å være sint er tabu i seg selv, mener forfatter Monica isakstuen. Hun tror boka kan få flere til å kjenne seg itt mindre alene om å være høyrøstet overfor barna sine. FOTO: Pelikanen Forlag/Tommy Ellingsen
TABU: Å være sint er tabu i seg selv, mener forfatter Monica isakstuen. Hun tror boka kan få flere til å kjenne seg itt mindre alene om å være høyrøstet overfor barna sine. FOTO: Pelikanen Forlag/Tommy Ellingsen
Monica Isakstuen:

Når mor eksploderer

- En del av det å være foreldre er å tvile på seg selv. Være for sint. Og ikke få til alt mulig.

- Nei, jeg? Jeg blir aldri sint på barna mine, sier Monica Isakstuen alvorlig, og får en til å kjenne på uroen, føle seg alene som utilstrekkelig mor, i et par sekunder, før hun kompenserer med en avvæpnende latter.

Hun har skrevet boka «Rase», om moren som nærmest revner av sinne, som mister kontrollen over hverdagen med mann og barn, tvillinggutter i barnehagen og en datter på sju fra tidligere ekteskap. Over raseriet som flommer over når avmakten blir for stor, under påkledningen i gangen, ved middagsbordet eller ved leggetid, når man har sagt at «nå er det siste sjanse», at «dette får konsekvenser», men INGEN allikevel HØRER!

De fleste mødre har stått i den gangen, sittet ved dette kjøkkenbordet, ropt inn i det mørke barnerommet «nå må dere være stille!» Eller?

LES OGSÅ: - Å være snill med unger er ikke et problem

En småbarnsmors kollaps

Joda. Monica Isakstuen har selvfølgelig kjent på både sinne og avmakt som mor. På dårlig samvittighet og skamfølelse. Hun har, som hovedpersonen i boka, tvillinger i barnehagen, og et barn i barneskolealder fra tidligere forhold.

Hun vil at det samtidig skal være klart at jeg-personen ikke er forfatteren selv, men at det selvsagt er scener som kunne vært hentet fra hennes eget liv.

- Jeg kunne ikke skrevet en så sår og vond bok, jeg kunne ikke fått fram denne desperasjonen hvis jeg ikke hadde vært desperat selv, forteller hun.

- Jeg kjenner meg igjen, men jeg skyver hovedpersonen foran meg, inn i mer dramatiske situasjoner. Gir henne lov til å skrike mye, til å la impulsene styre henne når det koker over.

Det er mandag morgen, starten på uka har vært hektisk for forfatteren. Dagen før har Monica kjørt hjem fra København, der hun har lansert sin forrige bok, det ble nesten natt før de kom hjem. Barna som hadde vært hos besteforeldrene ble plukket opp på halvveien til Oslo samme morgen.

Hun står foran disken på kafeen i Litteraturhuset i hjembyen Fredrikstad, og innser at hun ikke rakk å spise frokost og at ungene skulle hatt med seg ulltøy og dresser i barnehagen, årets første snø ligger i luften. For ikke lenge siden stod også hun i den berømte gangen.

SCENER FRA ET SMÅBARNSLIV: Monica Isakstuen byr på nye humor når hun skildrer hverdagskaoset, både i boka og på egen instagramkonto. Her skal lufta ut av haien. FOTO:Privat
SCENER FRA ET SMÅBARNSLIV: Monica Isakstuen byr på nye humor når hun skildrer hverdagskaoset, både i boka og på egen instagramkonto. Her skal lufta ut av haien. FOTO:Privat Vis mer

Når haimusikken kommer

- Å få tre barn ut døra tidlig på morgenene er en hverdagslig, men vanskelig utfordring. En venninne bruker begrepet haimusikk, at man må være obs når haimusikken kommer, ler hun.

Da står man i fare for å glefse til barna.

- Det er jo ikke alltid så store problemer, det er bare dette stresset forårsaket av at man havner i denne situasjonen. Igjen og igjen! Jeg er ikke spesielt tålmodig.

Hun har etterhvert blitt god på kompromisser, på å finne nødløsninger. Men likevel:

- Man kan legge planer i teorien kvelden i forveien for at det ikke skal skje igjen, og så står man der neste morgen, på kjøkkenet, alle har litt lavt blodsukker. Da er det ikke så lett å holde fast på planene, når ungene maser og hoier.

Det er i slike situasjoner Isakstuens romanfigur mister grepet, selv om intensjonene er gode:

I morgen skal jeg være mer tålmodig. Roligere og snillere. Jeg skal ikke bli sint hvis de ikke gjør som jeg vil. I dag skal jeg være smilende, putte druer i matboksene,….. være et omsorgsfullt menneske som tar ett og ett barn på fanget etter middagen og spør om dagen. Hvordan har den vært. Hva har du gjort. Hvem lekte du med. Hvor gikk dere. Var det gøy. Hva fikk dere til lunsj. Var dere ute. HEI! Hører du ikke at jeg snakker til deg?!

Men i boka slipper Isakstuen haimusikken løs, som et ekstra lydspor av iltre gnikkende fioliner.

- Jeg skriver jo om helt hverdagslige ting. Men det er jo også ofte i slike nære relasjoner at man får store eksistensielle kriser.

For hovedpersonen i boka går lenger enn å ta seg selv i å kjefte og smelle. Og forstår først hvor langt, når hun oppdager at hun sitter over et av de minste barna på gulvet og dirrer av sinne.

Blodet dundrer ut i musklene, pulsen stiger, ørene suser, magen spennes, lungene knyter seg, munnen gaper etter pusten, kroppen tenker ikke, kroppen bare er, hendene mener ikke, hendene bare gjør. Gjør,gjør, gjør. En liten kropp og en mye større kropp på gulvet. Men så er plutselig stemmen din i døråpningen bak oss, jøss, sier du, hva er det som skjer her da? Jeg aner ikke, peser jeg og slipper tak i den lille skikkelsen under meg, han nekter å rydde opp etter seg, han nekter alt, det er jo ingen i dette huset som hører på meg lenger, hva skal jeg gjøre, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Redselen for å bli sint, for hendene, blir etterhvert overskyggende. Romanfiguren er så smertelig klar over at hun har passert en linje, og bestemmer seg for å oppsøke psykolog.

DEN VANSKELIGE FORELDREROLLEN: Monica Isakstuen er ikke redd for å bli stemplet som den sinte moren. - Det kan godt være at noen tenker "sånn er hun" men det gjør meg faktisk ikke så mye. FOTO: Pelikanen Forlag/Tommy Ellingsen
DEN VANSKELIGE FORELDREROLLEN: Monica Isakstuen er ikke redd for å bli stemplet som den sinte moren. - Det kan godt være at noen tenker "sånn er hun" men det gjør meg faktisk ikke så mye. FOTO: Pelikanen Forlag/Tommy Ellingsen Vis mer

Gissel i butikken

Kritikkene har vært gode. Mange har følt at boka har vært befriende.

- Jeg har fått tilbakemeldinger om at det har vært deilig å lese om dette, at dette rommet blir utvidet. Da føler man seg kanskje ikke så alene om å være litt for sint eller litt for høyrøstet. Jeg tror det å være sint er blitt et tabu i seg selv, og særlig det å være sint på barn.

Hvorfor er det sånn, tror du?

- Når man er sint på barna eller en kjæreste har man ikke lyst til at noen skal komme inn i rommet og se hvordan man er. Man blir flau. Man er jo ikke spesielt sjarmerende når man er sint. Sinne eller sjalusi er kanskje de mest ukledelige følelsene du kan ha.

- Å havne i konflikt med barna når du er ute blant folk er kanskje det aller vanskeligste, legger Isakstuen til. Da har man dette blikket fra omgivelsene. I butikken, for eksempel, opplever man at man blir gissel. Barnet vet at du ikke kan snakke høyt til det, smiler Monica.

Hun mener mange ofte er raskt ute og dømmer hvordan andre mennesker er som foreldre.

- Det første jeg føler når jeg ser en mor i et kaotisk øyeblikk i butikken er sympati. En slik scene er tross alt bare et lite glimt fra et familieliv. Man vet så lite. Da vil jeg heller tenke at de er foreldre på sin måte, og jeg er det på min. Jeg kan ikke uttale meg om de gjør noe feil eller riktig. Jeg er ingen ekspert, jeg har skrevet en roman. Det jeg prøver å beskrive er frykten over å ikke holde seg på linja.

LES OGSÅ: Store kulturfoskjeller i barneoppdragelse

BRAGEPRISEN: I 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for boka "Vær snill med dyrene"
BRAGEPRISEN: I 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for boka "Vær snill med dyrene" Vis mer

- Jeg lurer ofte på hva slags mor er jeg

Hovedpersonen i boka har en mann som står som en stolpe, full av sinnsro ber han henne om slappe av, ikke være så streng mot seg selv. Barn er ikke porselensfigurer, de tåler å se at livet ikke bare er fryd og gammen. Man kan da vel ikke gå rundt og spille harmonisk og lykkelig hele tiden for å skåne dem for negative følelser.

Monica har også vært nådeløs mot seg selv. Kjent på tvilen om man får til det som kreves som forelder.

- Jeg lurer ofte på hva slags mor er jeg. Får jeg til å være mor slik jeg ønsker å være? Jeg lever alltid med en tvil på det jeg gjør. Jeg skulle ønske at jeg kunne slappe mer av, men det ligger ikke i ryggraden, forteller hun.

- En del av det å være foreldre er jo å tvile på seg selv. Være for sint, og ikke få til alt mulig. Og samtidig som vi lever disse virkelige livene der vi ikke får til, spys det barneoppdragelsesbøker.

Å LEVERE SOM MOR: Monica mener selvhjelpsbøker bidrar til å sette urealistiske krav til foreldre. Selv baker hun cupcakes med mye selvironi. FOTO: Privat
Å LEVERE SOM MOR: Monica mener selvhjelpsbøker bidrar til å sette urealistiske krav til foreldre. Selv baker hun cupcakes med mye selvironi. FOTO: Privat Vis mer

«Hjerteforeldre»

Hun mener selvhjelpsbøker, som bestselgeren «Hjerteforeldre», der psykologer og professorer sitter på svarene på hvordan man skal lykkes som oppdragere, ofte står i grell kontrast til virkeligheten, og bidrar til å sette høye forventinger til foreldrerollen.

- Jeg husker jeg fortalte noen bekjente om at jentene mine var kommet i trassalderen, hvor de nikket gjenkjennende, men brukte isteden betegnelsen selvstendighetsalder. Jeg husker at jeg følte meg litt dum, og innså at de hadde lest noen bøker jeg ikke hadde lest og var kommet litt lenger i pedagogikken sin, ler Monica.

Hun legger til at hun stort sett er prisgitt venner som hun kan si det meste til og høre det meste fra.

- Men selv om man er flinke til å støtte hverandre, er det alltid en fare for at du skal føle deg avslørt av venner eller andre.

Monica Isakstuen understreker likevel at hun ikke har noe budskap med boka.

- Jeg skriver ikke bøker fordi det er viktig at noen skriver om dette. Jeg skriver om ting jeg er opptatt av. Jeg er ikke terapeut, jeg kan ikke gjøre annet enn å skrive et portrett av et sinn. I en presset periode. Jeg kan skrive noe sant om frykten for å være for sint, frykten for å miste kontrollen over seg selv. Hovedpersonen føler at hele hun er i ferd med å gå i oppløsning, jeg tror ikke det er fremmed for folk i noen perioder i livet.

LES OGSÅ: - Denne boken er min overlevelse

Til forsiden