Ulike foreldretyper

Narsissister og people-pleasere har én ting felles

Hvordan foreldre møter barnas følelser kan påvirke dem langt inn i voksenlivet.

ULIKE FORELDRETYPER: Hvordan foreldre for eksempel møter barnas gråt, kan ha stor betydning for barnas utvikling. FOTO: NTB Scanpix
ULIKE FORELDRETYPER: Hvordan foreldre for eksempel møter barnas gråt, kan ha stor betydning for barnas utvikling. FOTO: NTB Scanpix Vis mer
Publisert

Selv om en narsissist og en «people pleaser» oppfører seg helt forskjellige i et forhold, har de en ting til felles; de vokste begge opp med en forelder som ikke klarte å hjelpe dem å regulere følelsene sine.

Påstanden kommer fra den amerikanske psykoterapeuten og forfatteren Erin Leonard. I en kronikk i magasinet Psychology Today beskriver hun hvilken rolle foreldre og andre omsorgspersoner har i å hjelpe barn med å takle sine følelser.

Begrepet pleaser har ikke en god norsk oversettelse, men Leonard beskriver det som en person som ofte undertrykker sine egne følelser og som oppfatter andres følelser som viktigere. De er uselviske og ydmyke, men rausheten deres blir ofte utnyttet.

På motsatt side finner vi narsissisten som prioriterer sine egne følelser først og som mobber, trakasserer eller straffer alle som er uenige.

Hvordan disse to ytterpunktene har blitt møtt av sine foreldre når de har uttrykt følelser, er ifølge Leonard en årsak til at de har utviklet disse personlighetsforstyrrelsene.

To ulike foreldretyper

Barnevernspedagog og forfatter Heine Vestvik har gitt ut flere foreldrebøker, deriblant «Den lille følelsesboka» som handler om hvordan foreldre kan utvikle sine empatiske evner og få mer forståelse for barnas følelsesliv.

Han mener Leonard har helt rett i sin påstand.

– Fellestrekket er at de ikke har hatt foreldre som har regulert følelsene deres, men narsissisten møter en helt annen holdning hos sine foreldre enn det pleasere gjør. Det er ikke slik at om man sliter med å møte barnas følelser så er det tilfeldig hvilken type barnet eventuelt blir, det dreier seg om to helt ulike foreldretyper, forklarer han.

Foreldre med mest fokus på egne følelser

Vestvik jobber for Crux Hjem Solstrand, en ideell stiftelse som blant annet driver fosterhjemsarbeid. Han sier at barn som har opplevd omsorgssvikt og som har blitt plassert i ulike hjem, ofte har mange pleasingtrekk.

– Det er som at de instinktivt innordner seg nye omsorgssituasjoner for å forsikre seg om at de får bli boende der. De er lydige og hjelpsomme fordi de ikke vil bli sendt tilbake, sier han.

– Men den største gruppen pleasere er barn som har lært seg at de for å overleve må fokusere på og tilpasse seg de voksnes følelser. Dette kan være voksne med psykiske plager eller rusproblematikk, og foreldre som deler alle følelsene sine med barna.

– Å gråte veldig lett foran barna eller vise mye redsel, kan være skremmende for barn og kan aktivere barnet til å bli veldig opptatt av foreldrenes følelser.

GULL VERDT: Å være psykisk tilstede for barnet er ifølge Heine Vestvik helt sentralt for å lykkes i barneoppdragelsen. FOTO: Privat
GULL VERDT: Å være psykisk tilstede for barnet er ifølge Heine Vestvik helt sentralt for å lykkes i barneoppdragelsen. FOTO: Privat Vis mer

Pleasere er ikke nødvendigvis empatiske

Vestvik forklarer at det hele er en enorm forsvarsmekanisme. Gjennom å ta vare på andre, opplever barna at de får kontroll på egne følelser og dette tar de med seg inn i voksenlivet.

– Sammenlignet med narsissister kan de lett oppfattes som supersympatiske. Men det er ikke nødvendigvis empatien som er i sving, de er heller mer på vakt og oppmerksom på signaler som kan sette dem i fare.

– Enkelte går hele livet og tenker at de er veldig snille mennesker og at deres jobb er å ta vare på andre, uten å tenke på egne behov. Til slutt vil mange vil få en eksistensiell krise, hvor egne følelser presser seg frem. Tanker som «Er jeg ingenting? Eksisterer jeg bare for andres skyld?» er vanlige. De vil også ha problemer med å sette grenser og ha et sunt forhold til seg selv.

Økning i antall narsissister

Ifølge Vestvik finnes det mange grader av både narsissisten og pleaseren.

Mange har nok vokst opp med foreldre som deler litt for mange følelser, slik at man blir over snittet opptatt av å ikke skuffe andre, uten at foreldrene nødvendigvis har hatt rusproblematikk eller store psykiske vansker.

Vestvik anslår at to til tre prosent er typiske pleasere, mens kanskje 15 prosent har innslag av dette i seg.

Flere studier viser at det blir stadig flere narsissister blant oss, men hvorvidt man blir født narsissist eller om det skyldes miljøfaktorer, er det vanskelig å si noe helt sikkert om.

Mange mener imidlertid at det er en kombinasjon av disse to tingene, da foreldrene er den sterkeste miljøbetingelsen man har som barn. Er faren eller moren din narsissist, er derfor risikoen større for at du også vil bli det.

Narsissistiske foreldre er mer fordømmende ovenfor barnas følelser. De latterliggjør barna når de viser følelser, noe som fører til at de blir veldig skamfulle og ydmyket. Barna lærer at deres følelser har liten verdi og at verden er ond, og dette tar de med seg som voksen, sier Vestvik.

– Makt og kontroll blir veldig viktig for disse personene og de bruker dette for å holde sine egne følelser i sjakk. De må på en måte «ta igjen» i relasjoner og ydmyke andre, for å gjenopprette balansen i det indre livet.

De fleste kan kjenne seg igjen

Vestvik tror de fleste foreldre vil kjenne seg igjen i at de oppfører seg litt på den ene eller andre måten, uten at det nødvendigvis vil få så store konsekvenser for barna deres.

Det kan for eksempel være en episode hvor barnet ender opp med å trøste deg, eller at du oppfører deg litt uempatisk i en situasjon hvor barnet har det vondt.

– Dette med å avfeie og latterliggjøre barn som er redde og gråter, er nok noe alle kan gjøre en gang i blant. Det er fort gjort å le litt og si at det ikke er noe å være redd for, eller gi kjeft og si «nå må det være nok» når noen gråter.

– Andre ganger er vi i livsfaser hvor vi er veldig fokuserte på egne følelser og hvor vi plutselig merker at vi har glemt å se barnets følelser. Alle kan ha en dæsj av dette innimellom, den store forskjellen er for de barna som blir møtt slik konsekvent, og aldri blir sett og møtt.

Barn må lære at foreldrene har følelser

Vestvik understreker at barn også trenger å lære at foreldrene deres har følelser.

Det gjør derfor ikke noe om vi av og til deler litt for mye, så lenge vi selv tar ansvar for følelsene og ikke legger dem over på barna.

– Det gjør ingenting om barna ser at pappa er lei seg eller sint, så lenge de vet at han vil bli normal igjen og at dette går bra. Jeg har selv fortalt barna mine at jeg blir lettere sint når jeg er trøtt, noe de skjønner og derfor vet at jeg vil komme til meg selv igjen etter et sinneutbrudd. Gjennom å forklare mine følelser, er de ikke redde når jeg viser dem.

Vis at du bryr deg

Den beste måten å møte barnas følelser på, er først å bekrefte og anerkjenne følelsen, vise barnet at du forstår hvordan det har det. Barnet må ifølge Vestvik «føle seg følt», noe som innebærer at vi er emosjonelt pålogget med vår empati slik at barnet føler at vi faktisk bryr oss om hvordan de har det.

– Klarer du det har du kommet veldig langt, ofte trenger ikke barna så mye mer. Vi må kanskje hjelpe små barn med å sette ord på følelsene, men du bør ikke gå inn og definere følelsene for eldre barn. Da kommer de antagelig bare til å slå seg vrange.

Etter at du har anerkjent barnets følelser kan du undersøke om barnet trenger din hjelp til å ordne opp, men unngå å gå inn med løsninger og korrigeringer med en gang.

– Barn vet som regel hvordan de skal løse situasjonene, det er følelsene de sitter med alene som er vanskelige. Dersom du viser at du forstår og godtar følelsen, klarer de stort sett å gå videre på egenhånd. Dette høres enkelt ut, men å møte barnas følelser er noe av det vi alle sliter mest med. Vi har så mange egne følelser som trigges og som gjør det vanskelig å være tilstede for å møte barnas følelser.

Trøst er hovedbehovet for barn i alle fall opp til skolealder, men samtidig er det det vi sliter mest med å gi. Dette kan skyldes at du kanskje ikke har fått så mye trøst selv, noe som fører til stress i kroppen når du gir det. Men for hver gang du gir nok trøst, blir det lettere å trøste neste gang. Og jo mer barna vet at du er der for dem, jo mindre trenger de av det. Men hvis det bare er «halvtrøsting» blir de aldri ferdig med det, fordi trøsten ikke er ekte eller god nok.

Barna blir mer selvsikre

Det å alltid møte barns følelser på en god måte kan kanskje være vanskelig, men den gode nyheten er at det også har blitt forsket mye på hva som skjer dersom du lykkes.

Resultatet er nemlig selvsikre barn med god sosial forståelse, som har mer optimisme og tro på fremtiden, mer stabile vennerelasjoner og bedre psykisk helse.

– Om du klarer å møte barnets følelser, får du belønningen i bøtter og spann når de vokser til, sier Vestvik.

– Det å være tilstede psykisk for barnet er gull verdt og helt sentralt for å lykkes i barneoppdragelsen. Du får barn som kan formulere sine egne følelser og som er sikre på sin egne indre kjerne. De klarer å reparere vanskelige følelser, tåler en trøkk og er i stand til å bearbeide det.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vil du logge inn før du fortsetter?

Det koster ingenting, men det hjelper oss med å tilby deg en bedre leseropplevelse.

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer