Fredag 15.08.03, klokka 17.34, kom Joachim ut. Han ble tatt med keisersnitt. Jeg var da 19 dager på overtid. Han ville ikke komme ut på vanlig måte.

Jeg ble lagt inn på sjukehuset to dager før, for å "bli satt igang". Fikk modningstablett onsdag morgen, som ble satt inn ... ja, der du vet... Og etter lang venting... ikke åpent. Måtte overnatte på sjukehuset.
Mitt første møte med sjukehusmat, er et annet kapittel, men jeg mistet nesten motet allerede da.

Føde-boom denne natta og torsdags morgen, jeg måttevente helt til klokka to for å få neste tablett. Utover kvelden skjedde det saker og ting. Endelig kom åpningen, og slimproppen gikk. Da jeg skulle legge meg, kom jordmor for å ta ny undersøkelse. Klokka var
ca 23 da. Da "tok ho vannet" ved en feiltakelse.

"Nå er det like før, du kan vente babyen i natt", sa ho. Så blei jeg kjørt inn på ei fødestue, og fikk "rier på boks". Jeg ringte samboeren, som hadde litt over en time å kjøre. Han kom, og var like spent som
meg.
Så satt/ lå vi der og ventet, jeg med falske rier som kom ca hvert andre minutt.... En forferdelig opplevelse. Jeg hadde vondt. Heldigvis var det lystgass der jeg kunne bruke så mye jeg ville av.
Slik gikk natta. Ingenting skjedde, åpningen min ble ikke særlig større, og motet svikta mer og mer. Kan også nevne at denne jordmora som var her, ikke var
særlig grei. Unnskyld språket, men ho var et skikkelig hespetre.

Utpå morrakvisten skulle ho sette en slags føler på babyens hode. Dette var så ubeskrivelig smertefullt for meg, det var ikke åpent nok til at ho kunne gjøre det, men gjorde det allikavel.
Jeg lå og skreik og
skreik i smerte, men ho bare fortsatte. Ikke lenge etter var det vaktskifte. Og takk og lov.
Nå kom jordmora fra himmelen.... Ho var kjempesnill, en helt annen type. Jeg fikk motet tilbake. Husker ikke helt hvordan det skjedde, men jeg var utslitt, og på en eller annen måte mista jeg pusten.
Da jeg følte at det var like før jeg strøyk med, kom helsepersonell inn i rommet og fikk gitt meg surstoff.' Men dette var en fryktelig opplevelse for meg.

Jordmora skjønte ganske snart at jeg var helt utmatta av å ligge med rier så lenge, og at de kom så ofte om de gjorde. Derfor spurte ho om jeg ville ha epidural. Etter å ha tenkt to sekunder , sa jeg "ja" til det. Tilværelsen min ble meget bedre etter dette... Nå var
klokka blitt ni - ti på morgenen.

Fredag: Dagen gikk med til å vente på at åpningen skulle bli større, men det gikk SAKTE. I 3-tida var det klart at dette gikk mot keisersnitt. Jeg ble ganske redd og nervøs da, for jeg er så redd for å bli kuttet i. Etter mye prat med legene, der jeg også fikk en grundig forklaring på hva som skulle skje, var bestemmelsen tatt. Nå var klokka blitt fire.


Jeg ble gjort klar for operasjonen, noe som tok litt tid. Og der, ei stund senere, lå jeg på
operasjonsbordet. Nå skulle det snart skje, vi skulle bli foreldre.... Samboeren min, satt ved min side hele tiden. Syns det var tøft gjort av han å være med inn, spesielt når man tenker på at han hadde ei våkenatt fra før av.

Jeg merket at de skubbet og presset babyen nedover. Jeg pleier å si, at selv om han kom ut av magen min, så merket jeg fødselen... men uten smerte og pressing fra mi siden. Og så....endelig var han ute. En perfekt
liten gutt...

Det var en ubeskrivelig følelse...