Den dagen jeg fikk ”gravid” på min digitale graviditetstest, gikk jeg rundt å smilte resten av dagen. Jeg levde i en slags rus og lo for meg selv. Vi hadde planlagt å få barn noen måneder før, men hadde aldri trodd det skulle gå så fort. Det var en utrolig følelse som spredte seg i kroppen, da jeg hoppet opp i sengen til min mann og hvisket gråtekvalt i øret hans at ”du skal bli pappa”.

Etter den dagen gikk det ganske radig. Kjøpte gravidbøker på bokhandelen, slukte alt stoff jeg fant om graviditet rått, og leste om fosterutviklingen uke for uke. Det hendte at jeg noen dager var så mettet av å lese om dette fosteret at jeg ikke orket tanken på å lese en side til. Men, det tok ikke mange dagene før leselysten kom over meg igjen. Med all lesingen kom også alle bekymringene. Det er utrolig mye galt som kan skje med fosteret, og huff så mye som jeg ikke skulle gjort og spist før jeg ble gravid. Mange av bøkene som selges skaper så mye frykt at de stakkars jordmødrene på helsestasjonene skulle ønske at det var de som hadde redigert bøkene før de kom ut på markedet. Jeg må innrømme at jeg ringte jordmor både to og tre ganger, fordi disse magesmertene jeg hadde, som ifølge boken jeg leste kunne være tegn til abort, var ifølge henne voksesmerter og helt normalt. Bekymringene begynte å slippe taket da jeg skjønte at jeg måtte være en unormal gravid, siden jeg rett og slett ikke fikk alle disse plagene som det sto så mye om i bøkene. Jeg ble ikke kvalm, ikke fikk jeg lyst på spesiell mat, ikke ble jeg en ulevelig hormonbombe og ikke ble jeg forstoppet. Det fokuseres så mye på komplikasjoner, slik at en stakkars som er så heldig å være fri for det, begynner å lure på om noe er galt. Vel..vel.. Etter å ha overlevd det første trimesteret, med konstant bekymring for abort, begynt magen å titte frem. Ja, for jeg så virkelig at magen min hadde vokst. Jeg var så stolt og kledde meg i trange topper og ruslet stolt rundt.

Jeg har aldri følt meg så kvinnelig som da jeg ble gravid. Siden jeg alltid har hatt relativt små bryster, var det stor stas da jeg gikk på Lindex for å kjøpe en to-størrelse større BH.
Men denne gledesrusen skulle snart bli jekket mange hakk ned da jeg på jobb og fritid fikk en del kommentarer som såret dypt. Det er rart at folk ikke tenker over hvordan man ordlegger seg. De vet kanskje ikke bedre før de selv har vært eller levd med en gravid.
Den første kommentaren jeg fikk, og som såret mest var fra en mann som i forbifarten slang ut ”å så diger du har blitt”. Hva var det for noe? Pleier jeg liksom å gå bort til en kollega av meg som har levd livets glade dager og fått noen kilo ekstra rundt mage, rumpe og lår, og si ”å så diger du har blitt”. Det som jeg synes er så synd er at gravide kvinner blir forbundet med å være ustabile hormonbomber, derfor kan vi ikke bite fra oss, når vi får slike kommentarer, for da har man på en måte tapt ansikt. En annen dag jeg var på jobb, og da hadde jeg virkelig fått stor mage. Mammatøyet var kjøpt inn, og magen var godt smurt inn med krem for å forebygge strekkmerker (fortsatt litt påvirket av de mange bøkene jeg leser). Det kom en kvinnelig kollega bort til meg og spurt når jeg hadde termin. Jeg fortalte det, og hun sa ”men du har jo ingen mage jo”... jeg stotret frem at ”ja disse uniformene skjuler det så godt”... Jeg ble knust inni meg, og tenkte på det resten av dagen. Hun skulle bare vist hvor sårende det er å få slike kommentarer. Hver dag ser man på magen sin i speilet, stryker på den og kjenner sparkene og boblene som sprekker (slik føles det når han snur seg). Jeg elsker magen min, og blir jo selvfølgelig ekstra var for andres kommentarer. Tenk om magen min var for liten?

Jeg gledet meg til svangerskapskontroll og hadde laget en lapp med spørsmål som jeg skulle huske å spørre om. På slutten av timen spurt jeg om hun syntes jeg hadde for liten mage til å være så langt på veg. Jordmoren smilte og tittet bort på meg gjennom de smale brillene og spurte om det var noen som hadde kommentert det. Jeg fortalte om hendelsene på jobben. Hun fortalte om mange gravide som daglig kom og var lei seg for kommentarer de hadde fått fra venner, kollegaer og familiemedlemmer. Hun sa at størrelsen på magen min var helt normal og at jeg kunne glede meg til tiden fremover for da ville den vokse ekstra mye.

Kjære alle dere som kjenner noen som er gravid og venter barn. Vær forsiktige med å komme med bemerkninger om hvordan kvinnen ser ut. Bruk hodet. Det kan være utrolig sårende.

Hvis du er så opptatt av magen til en gravid kvinne, kan du vel heller si : ” så flott mage du har fått” eller ”så godt du ser ut, du stråler jo”.