Det hadde vært Hege og sønnen Johannes i alle år, helt fra hun og barnefaren skilte lag da Johannes var tre år. Joda, sønnen hadde tett og god kontakt med faren i Trondheim, men etter at Hege og Johannes flyttet til Oslo i forbindelse med at Hege hadde fullført studier og skulle begynne å jobbe, levde mor og sønn et hektisk liv.
Johannes var aktiv innen fotball, og Hege stilte på alle kamper og treninger, og bakte til kakesalget på skolen og allierte seg med venner når hun trengte barnevakt. Hennes egne foreldre bodde i Glomfjord i nord, og kontakten begrenset seg til ferier, eller når moren kom ned og hjalp henne.
Årene raste, slik barneårene gjør, og selv om Hege forsøkte å stoppe opp og huske på alt som var fint - hver eneste lille stund som aldri ville komme tilbake - krevde studiene og etter hvert jobben sitt.
– Jeg tenker at jeg av og til burde vært mer til stede i øyeblikkene, og tenkt mindre på andre ting, sier Hege Rønnåbakk (44).
– Når vi spilte spill, for eksempel. Akkurat det er litt vondt å tenke på.
Vi møter Hege til intervju i leiligheten i Oslo som hun deler med samboeren Thomas og hans to sønner. Hennes egen sønn bor ikke her lenger.
Vi kommer tilbake til det.
Ung mor
Hege minnes trygge foreldre som hadde det godt i lag. Selv flyttet hun til Trondheim for å studere da hun var 19, og møtte mannen hun drøyt to år senere fikk barn med. Hun holdt kjernefamilien høyt, og det var en stor sorg da forholdet ikke viste seg å fungere. Hege beskriver et godt forhold til Johannes' far i de seks årene de fortsatte å bo i samme by. Likevel, den dag i dag kan hun fortsatt bli trist over det som den gang brast.
– Jeg hadde alltid sett for meg å ha mange barn. Kjernefamilien var min drøm og så fikk jeg barn veldig tidlig, og da drømmen brast, var det tungt. Kanskje var det derfor jeg også gikk så all in for å fylle rollene? At Johannes ikke skulle mangle noen ting?
Flyttet til Oslo
Snart gikk flyttelasset til Oslo. Sønnen begynte på skole og fikk nye venner, og Hege begynte å jobbe. Etter å ha studert psykologi, pedagogikk og sosiologi i Trondheim, utdannet hun seg til familieterapeut i Oslo og begynte etter hvert å jobbe som familieveileder i stiftelsen Betanien, og nylig som elevterapeut på en videregående skole. Før korona var planen å etablere en egen praksis, med blant annet ungdom som spesialfelt, samt temakvelder og gruppesamtaler med noe som ligger henne ekstra varmt om hjertet.
Det leder oss tilbake til sønnen og livet deres i Oslo.
De fleste som har barn, husker merkedagene og høytidene. Bursdagene og leirskolen. Men alt det der imellom, det gikk så fort. Ja, så fort at man gjerne skulle hatt årene om igjen, for å stanse opp. Hege var intet unntak. Hun kunne ha bekymringer om økonomien, og ønsket å gi sønnen det beste. Men aller viktigst var det at han lærte å være høflig og snill mot andre.
Vennene kom stadig på døren, og Hege la til rette for at alle var velkomne. Hun laget middag og passet på at Johannes kunne delta på aktiviteter og fotballcuper, og skryter av sønnens far, som støttet opp økonomisk og bidro til å muliggjøre et veldig aktivt liv.
Men når man lever i tosomhet, mor og sønn, er det kanskje ikke til å komme fra at forholdet blir sterkt? Så sterkt, at da Johannes fylte 15 år, ble Hege grepet av en stor sorg, helt ut av intet:
– Plutselig gikk det opp for meg at vi ikke hadde mange årene igjen. At det snart var slutt. Jeg gikk inn i en sorg som var veldig vond.
- Jeg lot som jeg ikke var ensom
Den vanskelige overgangen
Sønnen var hverken syk eller spesielt lei av moren sin. Han var bare i ferd med å bli stor. Pjokken hun hadde fulgt i tykt og tynt, og som hun i alle år hadde satt foran seg selv. Nå så hun omrisset av en ung mann som skulle begynne å ta egne valg, og som kanskje ville være med venner med dun på haka, istedenfor å komme hjem og spise hjemmelaget lasagne.
– Da han var 15 begynte jeg å kjenne på en veldig sorg over at det kom til å ta slutt. At det kom en tid hvor vi ikke kom til å være sammen hele tiden. Eller hele tiden har vi ikke vært sammen, for han har hatt et veldig sosialt liv utenom meg.
Hege var ikke forberedt på reaksjonen sin. Selv om det enda var mange år til han skulle flytte, gjorde tanken på å ikke lenger ha ham rundt seg i det daglige henne trist.
– Det var på denne tiden vi begynte å være mindre sammen, og jeg begynte å tenke at disse få årene vi har igjen, de har en utløpsdato.
Hun forteller om mentoren fra studiet i familieterapi som hun snakket litt med, og som sa at man fortsatt vil være foreldre når barna flytter ut, bare på en annen måte.
– Og de årene som er igjen er det jo mange flere av. Jeg vet jo at det er sant, selv om det ikke blir på samme måte. Jeg gråt mye og ble nedstemt i en periode. Jeg fungerte i jobb og hverdagsliv, men kjente mye på det.
Hun understreker:
– Samtidig var jeg veldig opptatt av at Johannes ikke skulle føle at jeg ikke gledet meg over at han begynte å bli voksen. Selvfølgelig ønsket jeg at han skulle stå på egne ben. Om han heller ville være med venner enn å komme hjem til middag, sa jeg alltid at det var veldig hyggelig. Jeg var veldig nøye med å ikke overføre min reaksjon på ham.
Hun utdyper:
– Det har vært viktig for meg gjennom hele oppveksten hans at han ikke skulle føle at han måtte sitte hjemme og passe på meg. Vi har begge et rikt liv med venner og aktiviteter, men vi har jo levd tett, dratt på ferier og spist middag sammen hver dag. Og plutselig gikk det opp for meg at dette vil ta slutt. Og det var veldig vanskelig for meg og en sterk sorg, som ble der i mange år.
– Jeg lever et slags dobbeltliv
Empty nest syndrome
På fagspråket kalles det «Empty nest syndrome», og ifølge Hege har det vært forsket på.
– Mange kan bli provosert av begrepet, fordi man føler at det sykeliggjør en naturlig prosess. Jeg ser ikke sånn på det. Jeg tenker at det er naturlig at man både kan kjenne glede over at barna blir voksne og skal ut å studere, og samtidig synes det er trist. Det handler jo om at man selv også blir eldre, at livet går over i en annen fase.
Hun tror det for henne ble ekstra vanskelig, fordi hun har hatt for vane å vise mye kjærlighet gjennom tjenester, altså gjennom å dekke sønnens behov: rene klær, sunn mat, oppfølging på aktiviteter, og gode samtaler.
– Og når han en dag flyttet ut, hvordan skulle jeg da få vist ham denne kjærligheten? Jeg fikk jo barn veldig tidlig, og tenker at det å være mor har vært min viktigste identitet gjennom voksenlivet. I veldig mange år var det jo bare oss to i hverdagen med fotball, kamper og turneringer. Det var liksom livet vårt.
Vennene mente hun var heldig, som var en så ung mor. For tenk på all friheten hun kom til å få, den dagen sønnen flyttet hjemmefra!
– Men jeg klarte ikke å glede meg over det. Det ble en ensom sorg og jeg følte meg veldig alene i prosessen. Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet overfor dem som er i sorg etter å kanskje ha mistet et barn. Det er jo en helt annen greie. Jeg er tross alt heldig, som fortsatt har et barn, og har sønnen min i livet mitt. Selv om han ikke bor med meg, har vi jo fortsatt hverandre og har en nær og god relasjon.
Derfor sang eksen i morens begravelse
– En sorg
Siden har Hege skjønt at Empty nest syndrome rammer flere enn henne, men at mange er redde for å stå frem av frykt for å bli oppfattet som sutrete. Da hun la ut et innlegg på facebook om å arrangere gruppesamtale om tema, fikk hun positive reaksjoner, men også noen negative. For hva slags rett hadde hun til å klage? Det var tross alt ingen som hadde dødd.
– Men det er jo en sorg, selv om den selvsagt ikke kan sammenlignes med å for eksempel miste barnet sitt.
Hege forsikrer at hun hadde god støtte både i venner, familie og i samboeren Thomas i perioden hun hadde det tungt. De to møttes for åtte år siden, da Johannes var 15 år. Hege er takknemlig for at hun traff kjæresten på akkurat det tidspunktet, og at de etter noen år flyttet sammen.
– Det ble jo en ny start. For min del ville det vært verre hvis jeg ble sittende alene i den gamle leiligheten. Thomas har hele tiden vært veldig fin, og opptatt av å støtte meg i min prosess. Men likevel føltes det liksom som om ingenting kom opp mot morskjærligheten, og alt det som morsrollen gav meg.
Savnet rotet
Hun husker dagen da sønnen skulle flytte ut, og i leilighet med kjæresten han hadde på den tiden. Hege gledet seg sammen med dem, men dagen ble likevel vond. Alt det hun hadde gruet seg til, nå var dagen her:
– Det kom som en overraskelse at jeg følte det på den måten. Da han var flyttet begynte jeg ganske fort å savne rotet og griset på kjøkkenet. Alle tingene jeg irriterte meg over. Samtidig var det jo en ny epoke, som var spennende for ham.
Ett år senere flyttet han til Bergen for å studere. Hege forsikrer at hun støttet ham. Likevel, det var både trist, og fint, å høre de endelige ordene: «Mamma, jeg kom inn på studie i Bergen».
– Jeg husker at jeg gråt da jeg ble alene. Og da slo det meg at jeg aldri hadde tenkt at det var synd på mamma og pappa da jeg flyttet hjemmefra. Hvordan de må ha følt det. Jeg brukte mye energi på å ikke vise det utad og ville ikke belemre andre. Jeg brukte mye energi på å ta meg sammen. Det er jo ganske krevende.
– Hvordan ga det seg utslag?
– Jeg ble jo sliten. Utbrent, med kortere lunte i perioder. En slags situasjonsutløst depresjon, som det heter på fagspråket. Jeg husker jeg tenkte: Hva skal jeg bruke resten av livet mitt til? Hva skal jeg fylle dagene med? Alt opplevdes litt meningsløst i starten. Og det kan høres rart ut, siden jeg alltid har vært veldig sosial, hatt et stort nettverk og et aktivt liv.
– Mamma ble litt melankolsk
Men med sønnen i Bergen skulle Hege faktisk synes at ting ble lettere, for nå ble det umulig å sjekke at han kom seg hjem om natten, at alt sto bra til.
– Jeg bekymret meg mindre når han var ute av syne. Det høres litt fælt ut, men jeg har jo vært en hønemor og gjort mer enn jeg trengte opp gjennom. Etter at han flyttet ut kunne jeg sove på en helt annen måte, og ikke ligge med ett øye åpent til han var kommet trygt hjem.
Når KK snakker med Johannes, roser han morens innsats for ham opp gjennom:
– Jeg var ikke klar over at hun hadde det sånn da jeg ble eldre. Vi har snakket om det senere, og nå som jeg vet det, merket jeg kanskje at hun var litt mer melankolsk på den tiden, sier Johannes Rønnåbakk Rasmussen (23).
Han forteller at han levde ungdomslivet akkurat som han skulle, og aldri begynte å tilpasse seg, eller følte på ansvar for at moren ikke skulle være alene:
– Jeg har ikke hatt dårlig samvittighet, og jeg følte at det var helt naturlig å være mer sammen med venner. Og dette er jo noe man må takle som voksen. At en ny fase kommer.
Han beskriver moren slik:
– Mamma er en helt fantastisk mor. Veldig empatisk og kjærlig. Å få ubetinget kjærlighet fra moren sin, det er den beste gaven en mor kan gi barnet sitt.
- Karstens seire er en bekreftelse på at jeg har gjort min del av jobben bra
Spennende tid
Med årene har Hege kommet til en erkjennelse, og føler dermed på det samme som mange foreldre:
– Det at barna flytter hjemmefra og klarer seg selv, er jo en slags bekreftelse på at man har lyktes som foreldre. I dag er jeg glad for at Johannes klarer seg selv. Nå hadde jeg ikke følt at det var greit at han fortsatt bodde hjemme. Og jeg merker jo når vi er sammen, eller har vært sammen i ferier, at det er naturlig at vi skiller lag, og bor hver for oss. Og så gleder vi oss til vi sees igjen neste gang.
Hun smiler:
– Og nå kan jeg gjøre mer av de tingene jeg ikke kunne før, som å satse på min egen praksis, og prøve å utvikle det jeg har drømt om i årevis.
Anne tok sluttpakke og fulgte drømmen i Italia: - Du må være litt gal
Vil starte et tilbud
Målet hennes er å satse på blant annet ungdom og psykisk helse, og gjennom nettsiden snakkomdet.com ønsker hun å arrangere temakvelder og gruppesamtaler for å hjelpe andre som sliter med tanken på å ikke lenger ha barna sine rundt seg.
– Jeg tror mange går rundt med disse tankene, og selv har jeg jo gjort meg mine erfaringer som andre kan ha nytte av. Og å møte andre i samme situasjoner i en gruppe kan jo være enda bedre enn å møte bare en terapeut, sier Hege.
– Om du skulle gi råd til andre i samme situasjon, hva ville du si?
– At det er viktig å snakke om det og ta følelsene på alvor. Og å opprettholde et eget liv mens barna bor hjemme.
– Skulle du ønske at du hadde gått mindre opp i sønnen din?
– Nei, det har vært min trøst at jeg har gitt alt som mor. At jeg ikke har jobbet for mye og fått mindre tid med ham. Jeg føler at vi har kost oss på fredagskveldene, og jeg har ikke hatt Instagram og de tingene jeg vet kan ta mye tid. Jeg klarte likevel også å leve et eget liv ved siden av det å være mamma med venner og aktiviteter, det er viktig å påpeke.
Hun smiler.
– Det man egentlig føler, er jo en sorg over at tiden går. At en epoke er over, og at livet blir annerledes fra nå av. Men det betyr jo ikke at det ikke kan bli et godt liv.
