Sebastians fødsel – mars 1999
Vi hadde akkurat giftet oss, mannen min og jeg, og hadde ingen planer om noe barn ennå. Men ting ble litt annerledes da mensen min ikke kom etter noen dager med litt omgangssyke. En kjempeblå strek dukket opp på Clear Blue-testen, og jeg hadde ikke lest bruksanvisningen, og trodde det bare var bekreftelsen på at testen var tatt riktig. Men nei da! Det var det andre vinduet som skulle blitt blått først – der stod jeg med en test i hånda som ikke var til å ta feil av! Vi snakket aldri om noe annet enn å beholde barnet – og ikke klarte vi holde kjeft om nyheten til de vordende besteforeldrene heller. Vi gledet oss veldig!
Svangerskapet mitt var vel egentlig ganske vanlig, med litt kvalme i begynnelsen og litt bekkenløsning mot slutten. Men jeg ble stadig mer klar over at jeg fortrengte tanken på at ungen skulle komme seg ut på et vis, og selv om jeg nevnte det for jordmoren jeg gikk til kontroll hos, oppdaget hun aldri hvor redd jeg var for å føde. ”Skrive et brev, du, som du tar med på sykehuset når du skal føde!” Yeah, right! Her skulle det ikke skrives noe brev, nei! Hvis ingen kunne garantere meg en smertefri fødsel, ville jeg ikke føde! Så enkelt var det. Svangerskapskurs var det ingen som fikk meg til å gå på. Noe tilbud om mer oppfølging fikk jeg ikke.
En kveld hadde jeg smerter i magen som ikke ga seg. (35+2) Etter noen timer ringte vi fødeavdelingen på Ullevål, og de ba oss komme ned til en sjekk dersom det ikke var noen forandring. Vi dro sent på kvelden og jeg ble nøye undersøkt. Noe galt kunne de ikke finne, og som en siste sjekk før vi dro hjem igjen, skulle en lege ta UL for å forsikre oss om at alt var i orden. Dette var en kvinnelig barnelege, og hun begynte å spørre litt om hvilke tanker jeg hadde gjort meg rundt fødselen. Med en gang jeg begynte å snakke skjønte denne flotte kvinnen hva som foregikk. Vi snakket en stund om at jeg var så redd, og hun ville at jeg skulle komme tilbake og snakke med jordmødre som kunne masse om fødselsangst.
Tre dager senere var jeg tilbake på Ullevål, denne gangen på svangerskapspoliklinikken. Fikk snakke med en flott jordmor som forstod med en gang at det ikke ville nytte å endre så mye på mine innstillinger siden det var så kort tid igjen til fødselen. Hun forklarte meg nøye om epiduralbedøvelse og andre smertelindrende medikamenter, om fordeler og ulemper ved keisersnitt. Aldri fikk jeg følelsen av at hun prøvde å snakke meg inn i noe jeg ikke ville. Jeg var til to samtaler til. Den siste gangen ville hun a jeg gikk hjem i helgen og tenkte nøye over hva jeg helst ville. Jeg hadde allerede bestemt meg for planlagt keisersnitt. Over helgen var vi tilbake igjen, og jeg fikk snakke med en kirurg som forklarte om risikoen ved keisersnitt og hvordan inngrepet ville foregå. Mens vi satt der, ringt hun opp til føden og avtalte dato for inngrepet. Hun la på telefonen, smilte og sa: ”Om ti dager skal dere bli foreldre.”
Disse ti dagene gikk ikke akkurat fort! Den siste kvelden før det skulle skje, var vi ute og spiste sammen alle de vordende besteforeldrene. Kjempekoselig! Vi skulle være på Ullevål kl 07.00 om morgenen, og jeg måtte faste fra midnatt. Jeg husker ikke så mye fra vi kom dit, men syntes ikke det var særlig stas å få klystér og få satt inn et kateter. Etter mye om og men ble jeg trillet opp på operasjonssalen. Mannen min skulle få være der hele tiden, men ble sendt ut da de skulle sette epiduralen. Jeg fikk lokalbedøvelse først, og det gjorde vondt. Men siden de sa at det var fordi jeg ikke skulle kjenne noe etterpå, lot jeg de holde på . Så var det tid for epiduralen, og jeg måtte sitte oppreist med krummet rygg. Det gjorde vondt. Og de som hadde sagt at det ikke skulle det! Anestesilegen stakk og stakk og bommet gang på gang. For hver gang ble jeg mer og mer anspent og redd. Jeg begynte å gråte og ble mer og mer hysterisk. Legen ble utålmodig og jeg følte at alle som stod rundt ble stresset. Etter åtte eller ni bom var jeg helt fra meg og hylgrein: ”Du får ikke stikke mer! Jeg vil ikke! Ikke bli sint på meg!” En sykepleier klappet meg på kinnet og sa: ”Vi skal ikke stikke mer. Du skal få sove, du nå.” De sprøytet noe kaldt inn i hånda mi, og mer husker jeg ikke.
Da jeg våknet opp, ble jeg trillet gjennom en hvit gang. Veldig vondt nederst i magen. Jeg kunne høre at to damer snakket sammen. Jeg klarte ikke åpne øynene, selv om jeg prøvde alt jeg kunne. Jeg ville snakk, men klarte ikke. Skikkelig ekkel følelse. Jeg husker jeg tenkte at da fikk jeg bare sove litt til. Etter at senga mi var ”parkert” på oppvåkningsposten, snakket en sykepleier til meg og sa jeg hadde fått en flott gutt. Jeg måtte ligge lenge og vente før den stolte pappaen og Sebastian fikk komme. Endelig var de der, og det første jeg sa var at han lignet på pappaen min! Han var så utrolig flott og tittet på meg med knallblå øyne! Stort øyeblikk!
Jeg var 6 dager på barselavdelingen og har BARE flotte ting å si om den! Formen var ikke så ille, selv om jeg hadde mye vondt de førte dagene. Men jeg var på beina (så vidt det var!) samme kvelden, vakla to skritt bort til vasken og tilbake. Fikk en del smertestillende de første dagene, men klarte meg fint uten den fjerde dagen. (Det var bare så inn i hampen vondt å hoste eller nyse!) Fikk dusjet med litt assistanse den andre dagen, og greide meg fint på egenhånd etter det. Ammingen kom i gang etter tre dager. Sleit litt den første uka, var mye sår, men etter dette gikk det fint! Jeg var selv overrasket over hvor fort jeg kom meg på beina etter keisersnittet.
Dette ble fryktelig langt, men jeg synes det er grunn til å poengtere at det finnes hjelp å få med fødselsangst, (det gjelder bar å komme i gang LITT før det jeg gjorde!) og at kvinner ikke bør skremmes fra å velge keisersnitt. Jeg skjønner også selvsagt at man ikke ønsker å operere på i utgangspunktet friske folk, men når alternativet er å gå inn i en fødsel man er så livende redd for, - ja, da synes jeg valget er enkelt.
