Noen ganger tar livet en uventet vending og skyver oss i en retning som tidligere var helt utenkelig.
For Monica Wathne (42) startet det hele sommeren 2019. Hun var høygravid og ventet sitt andre barn med ektemannen Rickard. Fra før hadde de sønnen Aksel, samt Monicas to voksne barn fra tidligere forhold.
I graviditetsuke 40 får Monica et plutselig innfall om at hun vil ta en ultralydundersøkelse. Hun mistenker nemlig at gutten i magen, som de har navngitt Milano, kan være ekstra stor, og at det kan bli aktuelt med keisersnitt.
Trodde hun var gravid - viste seg at magen var full av svulster
- Sakte gikk det opp for meg
Besøket hos gynekologen skal imidlertid bli helt annerledes enn det ekteparet på forhånd hadde sett for seg. For etter å ha kikket lenge og vel på skjermen, snur gynekologen seg mot dem og sier «beklager, her er det ikke liv!».
– Jeg kjente at dette ikke kunne være sant og tenkte «hva gjør jeg nå?». Jeg var i sjokk, men sakte gikk det opp for meg at Milano faktisk var død, forteller hun.
– Gynekologen ringte sykehuset for å informere dem om hva som hadde skjedd og sa at jeg måtte reise dit med en gang for å føde. Men jeg nektet og sa at jeg måtte hjem, jeg trengte tid til å summe meg og bearbeide det som hadde skjedd.
– Jordmoren på sykehuset ringte meg flere ganger i løpet av det første døgnet og til slutt avtalte vi at jeg skulle komme inn til sykehuset neste dag. Jeg ville ikke føde, men jeg hadde ikke tanker om at han skulle bli værende i magen heller. Jeg ville bare at det ikke skulle være sant.
– Får menn høre at de har en snill kjæreste som stiller opp for familien?
Ville ikke føde
Hvordan skal man klare å finne nok styrke til å føde et dødt barn? Monica forteller at hun helst ville ha keisersnitt, slik at hun bare kunne sove seg gjennom det, men i ettertid er hun glad for at hun fødte barnet vaginalt.
– Selv om det sikkert er veldig individuelt, jeg er ikke fasiten for alle som har mistet, så tror jeg at det å føde barnet vaginalt er bra for den psykiske prosessen. Jeg tror det er viktig for å kjenne på den følelsen, selv om det er et helvete. Du får jo ikke gevinsten din etterpå, du reiser tomhendt hjem fra sykehuset.
– De ansatte på sykehuset var flinke og forsøkte å skåne meg så godt de kunne. Vi fikk et rom i enden av gangen, slik at vi ikke så noen andre nyfødte babyer eller hørte noe. Det var også smart at jeg fikk komme inn på en lørdag, da de ikke hadde andre operasjoner planlagt. Vi hadde omtrent sykehuset for oss selv, noe som hjalp litt på, fordi vi slapp å passere alle høygravide som sitter og venter på å få ultralyd.
– Jeg fikk aldri en grav til barna mine
Fokuserte på alle andre
De første ukene etter fødselen la Monica alt fokus på dem rundt seg. Rickard hadde hatt sommerferie og før han skulle tilbake til jobb, ringte hun sjefen hans for å sørge for at han ville bli godt ivaretatt. Hun arrangerte også møte med barnehagen, for å forsikre seg om at Aksel skulle bli møtt på en god måte.
Men da de dro tilbake til barnehage og jobb, ble det med ett veldig tomt.
– Jeg taklet ikke å være hjemme alene og kjente angsten kom sigende. Jeg var hos en venninne hver dag etter barnehagelevering, fordi jeg ikke klarte å dra hjem til tomt hus. Men en dag jeg kom hjem, sa det stopp. Tak og vegger gynget rundt meg og jeg tenkte at det holdt på å klikke for meg. Jeg ble så redd for meg selv at jeg ringte en nabo som kom bort og pratet med meg.
– Hadde hun ikke kommet da, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Milano var jo borte, så hvorfor skulle jeg være her? Tanken på at Aksel fortsatt var liten og trengte meg, forhindret meg heldigvis i å skade meg selv, men så langt nede var jeg, forteller hun.
Fikk dårlig samvittighet
Etter dette får Rickard femti prosent sykemelding, slik at han kan være til stede for Monica.
– Uten ham hjemme, hadde det ikke funket. Det var ikke det at han satt og holdt meg i hånden hele tiden, men jeg trengte tryggheten om at noen var der og at jeg ikke var alene. Ting hadde gått så rasende fort og alle planene våre var endret. Jeg skulle jo være hjemme og kose meg med en liten baby, men ingenting ble slik det skulle.
– Jeg følte også at hele samfunnet forventet at jeg bare skulle akseptere at jeg hadde mistet en baby og bli meg selv igjen med en gang.
De neste seks månedene jobbet Monica seg gradvis tilbake til verden igjen. I begynnelsen kjente hun mye på dårlig samvittighet over å være glad, slappe av og ha det gøy. For hvordan kunne hun være glad, hun som hadde mistet barnet sitt?
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv og få ting i perspektiv. Du kan ikke være lei deg hele livet, du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi du smiler og har det fint. Jeg måtte snu mitt eget tankesett. Jeg begynte å tenke at Milano sikkert hadde ønsket at moren hans skulle ha det bra, da måtte jeg finne ting jeg hadde lyst til å gjøre. Ting som kunne glede meg.
Elsker sitt nye yrke
Dette ble spiren som skulle føre til en helt ny karriere for Monica. I denne perioden møtte hun Pia Cyren, en begravelsesagent med eget byrå i Oslo. Monica ble nysgjerrig på yrket og etter å ha tenkt grundig på det, bestemte hun seg i fjor sommer for at hun ville bli begravelsesagent.
– Hadde noen for ti år siden spurt meg om jeg ville bli begravelsesagent, hadde jeg trodd de var helt sprø. Jeg hadde aldri gjort dette, hvis jeg ikke hadde mistet Milano. Før ham hadde jeg aldri sett en død person, jeg hadde ikke sett så mye som en død katt en gang!
Veien mot å bli begravelsesagent skulle riktignok vise seg å ikke bli helt enkel. Da dette er et yrke uten formell utdannelse, er du nemlig avhengig av å bli opplært i et byrå. Etter flere nei, var hun til slutt så heldig å få ja fra Ølen Begravelsesbyrå.
I dag er hun daglig leder i Gravferdshjelpen Sunnhordland og ansatt i Ølen begravelsesbyrå, og stortrives i sitt nye yrke.
– Det kan virke mørkt og dystert å jobbe med døden, men jeg synes det er meningsfylt og at det setter livet i perspektiv. Det er en hellig oppgave som jeg utfører i respekt for den avdøde. Når vi steller, pleier jeg for eksempel alltid å snakke med avdøde. Jeg tenner lys, forteller hvem jeg er og hva jeg gjør, sier hun.
En av de tingene hun brenner for, er å la folk få vite at begravelser ikke alltid må være så trauste og stillferdige.
– Byrået vårt tilbyr selvsagt de tradisjonelle begravelsene, men vi ønsker også å gi folk muligheten til å velge noe annet. Folk er så forskjellige og jeg synes begravelsen godt kan gjenspeile livet. Hvis personen har hatt et liv som ikke har vært helt A4, hvorfor må begravelsen være det? Man kan gjerne ha en hagefest, servere bobler eller holde minnestund på fotballpuben. Det finnes et hav av muligheter.
Ikke lenger mannsdominert
I Norge har vi cirka 1200 gravferdskonsulenter, men det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse som er kvinner.
Gunnar Hammersmark, bransjedirektør i Virke gravferd, forklarer at det tidligere nok var et yrke med overvekt av menn, selv om det i mange familieeide begravelsesbyrå har vært vanlig at begge kjønn har vært engasjert i arbeidet. Dette er imidlertid i endring.
– I dag er det mange kvinner i bransjen, så det er ikke lenger et mannsdominert yrke. Før var det ofte tunge løft som kunne være en utfordring, men i dag har bransjen fått mye godt utstyr som gjør løfteproblematikken mye enklere, sier han.
En god gravferdskonsulent bør ifølge Hammersmark være dedikert til oppgaven.
– Du må være glad i mennesker, god til å lytte, punktlig og nøyaktig, da en gravferdskonsulent jobber cirka 90 prosent med levende mennesker. Den delen av jobben som omhandler henting, stell og nedlegg av døde mennesker, skal utføres med respekt, sier han.
Viktig å snakke om døden
Selv om sorgen over barnet de har mistet alltid vil være der, er hverdagen tilbake til normalen i familien Wathne, og for snart to år siden kom lillebror Aleksander til verden.
Monica synes det er viktig å prate om døden og ønsker at det skal bli like naturlig som å snakke om fødsler.
Hun har selv opplevd hvordan det store tabuet rundt døden fører til at folk ikke helt vet hva de skal si og hvordan de skal oppføre seg, når de møter pårørende.
– Etter at jeg mistet Milano, opplevde jeg ofte at jeg måtte trøste folk fordi de ikke taklet at vi hadde mistet. Jeg har også sett folk løpe over til den andre siden av gata, eller ramle inn i en hylle på Rema, for å slippe å måtte snakke med meg.
– Jeg skjønner at de er redde for å si noe feil, men jeg mener at man bare skal oppføre seg som vanlig. Kom bort og si hei, du trenger ikke nødvendigvis snakke om døden. Det er bedre å snakke om helt vanlige ting, enn å unngå folk, råder hun.
Skrev minneord til farens begravelse - mens han ennå er i live
