Spedbarn oppfatter langt mer enn vi tror. Allerede like etter fødselen begynner de å "lese" mammas ansikt og kroppsspråk. Et unikt forskningsprosjekt skal kartlegge hvordan samspillet med moren virker inn på barnas utvikling.
En norsk undersøkelse om samspill og tilknytning mellom mor og barn vil gi svar på hvordan vi best kan forebygge at noen barn får en skjev start i livet. Forsker Kari Killén har fulgt 300 mødre og barn fra alle samfunnslag gjennom fire år. Med videoopptak har hun dokumentert samspillet mellom mor og barn. Første gang på stellebordet allerede ved tre-fire måneders alder, og videre ved seks-syv måneders alder, ett år, to år og fire år.
Annonse:
Småbarna blir filmet mens de leker med mor på gulvet. For fireåringene bruker hun spesielle opptaksrom der barn blir observert i ulike situasjoner. Hvordan reagerer de på fremmede? På at moren plutselig forlater rommet? Og hvordan oppfører de seg når moren kommer tilbake igjen? De samme barna blir også observert i barnehagen senere.
- Forskningsprosjektet skal vise hvordan samspillet med moren virker inn på hvordan barnet fungerer i forholdet til andre mennesker, og hvordan det påvirker lek, læring og utvikling, forteller den erfarne samspillforskeren ved sosialforskningsinstituttet NOVA.
Til høsten begynner hun å publisere resultater av sammenligning mellom spedbarn i ulike situasjoner med samspill. Men allerede nå kan hun trekke noen konklusjoner.
Trygge og sosiale barn
- Det gode samspillet med moren gir trygge barn som utforsker verden og lærer
godt. De fungerer bedre sosialt, og vi tror at de som opplever sensitive samspill, selv utvikler mer innlevelse med andre, sier hun.
- Det er ingen tvil om at barn under ett år som har dårlig samspill med moren, tidlig viser tegn på det. Det får forskjellige utslag, alt ettersom hvordan samspillet halter. Noen barn "gir opp" og trekker seg unna når de aldri får respons fra moren, som kanskje er for opptatt av sine egne problemer. Andre barn viser ulike tegn på mistrivsel.
De foreløpige resultatene viser klart at barn som vokser opp i et miljø preget av vold, rus eller foreldre med psykiske lidelser, løper høy risiko for dårlig samspill - og blir tydelig merket av det. Med i undersøkelsen er også mødre som har det ekstremt vanskelig.
Men haltende samspill finner vi også i familier der alt ytre sett ligger vel til rette. Killén mener at fødselsdepresjoner oversees: så mange som én av ti mødre rammes. De har ikke alltid overskudd til å gi nødvendig respons til barna sine.
Til tross for det spesielle forskningsopplegget har det ikke vært vanskelig å få folk til å stille opp. Mye av forskningen er gjort på mor/barn, men gjelder også fedre som har mye kontakt med barna sine.
"Gode nok" holder
- Unge småbarnsfamilier i dag har store belastninger. Mitt inntrykk er at mange er fortvilet når de skal tilbake på jobb etter fødselspermisjon. Mange har vanskelig for å få tak i fullgod barnepass. Alt er blitt mye mer hektisk siden jeg var nybakt mor. Og barn er utrolig sensitive for foreldrenes stress.
Men Killén ønsker ikke å bygge opp rundt myten om foreldre som alltid er opplagt og klarer alt.
- Alle har perioder hvor de er trette og slitne og utilgjengelige for barna. Det er når dette blir omfattende og varig, når man ikke er "tilstede" og "ser" barnet over lengre tid, at det er fare på ferde. Barn klarer seg fint med foreldre som er gode nok.
- Og hva er det?
- Vanlige, gode foreldre ser barnets behov, og svarer på dem. De ER der hvor barnet er. Det viktigste er at barn har en voksenperson som er følelsesmessig nær. En de kan stole på, som kan trøste dem når de har det vondt, sier forskeren.
- Vi ser eksempler på foreldre som er veldig gode på det praktiske plan, for eksempel til fysisk stell av barn, men som kan ha vanskeligheter med å være nær barna følelsesmessig.
Alle bærer vi vår barndom med oss - og den varer i generasjoner. Det finnes mange "spøkelser på barnerommet." Har vi ikke selv opplevd godt samspill med foreldre og god tilknytning, er det vanskelig å gi det videre til egne barn.
Dette kan barna!
De siste ti årene har forskningen om samspill og tilknytning kommet frem til at selv helt små barn er både observante og aktive samspillspartnere. Allerede som spedbarn kan de sine foreldre utenat.
TILGJENGELIGHET: Babyer merker fort om foreldrene er tilgjengelige eller ikke. De lærer seg ansikts- og kroppsspråket til moren, og oppfatter mye mer enn vi tror.
FORUTSIGBARHET: En ettåring vet veldig godt om mor er forutsigbar, eller om han/hun må innstille seg på en mor som kan gå fra smilende til rasende på to sekunder.
STRATEGIER: Barn lager seg overlevelsesstrategier for å takle uforutsigbarhet eller manglende tilgjengelighet. Noen forsøker å unngå et nært følelsesmessig forhold til foreldrene. Andre kan bli ekstremt krevende.
OVER-IVRIGE FORELDRE: Motsatt kan foreldre, i sin iver etter å være gode mødre eller fedre, være for aktive og styre fælt med ungene. Videoopptakene viser for eksempel tydelig hvordan ungen prøver å snu seg vekk for å verge seg... men mammaen gir seg ikke, og fortsetter med å trenge seg på en baby som vil ha ro og fred.
SMÅ OMSORGSGIVERE: Barn bekymrer seg for foreldrene sine og kan bli "små omsorgsgivere" veldig tidlig. Det gjelder for eksempel barn av deprimerte eller psykisk syke foreldre. Allerede fra ett års alder er de opptatt av å glede og underholde mor. Fra tre år kan de være fullbefarne omsorgsgivere, som trøster og tar seg av foreldrene.
Kilde:
Artikkel hentet fra Familiekonsult.no som har brukt Aftenposten 17.06.02 som hovedkilde
