BLE FOSTERFORELDRE: Lene Brestrup og Sven Erik Solbrekke har to barn fra før. Da barnevernet spurte om de kunne ta imot tre søsken, var de aldri i tvil om hva de skulle gjøre. FOTO: Ida Bergersen
BLE FOSTERFORELDRE: Lene Brestrup og Sven Erik Solbrekke har to barn fra før. Da barnevernet spurte om de kunne ta imot tre søsken, var de aldri i tvil om hva de skulle gjøre. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Fosterhjem

Seks av ti søsken splittes når de sendes i fosterhjem: Lene og Sven Erik tok imot en søskentrio

– Da vi fikk telefonen med spørsmål om å være fosterforeldre for min søsters tre barn, sa vi ja nesten umiddelbart, sier Lene Brestrup.

– Velkommen inn! Det er ganske mye greier her, vi kaller bare hjemmet vårt for Villa Villekulla, ler Lene Brestrup (48).

I et lite tettsted i Østfold bor Lene og samboer Sven Erik Solbrekke (50), sammen med datteren på 17 år, og sønnen på 24 år. De har også en hund, som gir fra seg litt lyd idet KKs utsendte kommer inn døra sammen med barnevernsleder i kommunen, Jørgen Tronstad.

Det er snart fire år siden familien på fire ble til syv. De valgte nemlig å ta imot tre søsken som hadde behov for fosterhjem; en gutt som straks fyller 16 år, og to jenter på åtte og fem år. Jørgen har fulgt opp familien de siste årene, og de har hatt tett dialog.

Idet man kommer inn i den hjemmekoselige stuen, lukter det nytraktet kaffe og fersk gjærbakst. Lene hadde stått opp grytidlig for å gjøre i stand til besøk.

Det som er både trist, fint og kanskje litt spesielt med denne familien, er at fosterbarna er tantebarna til Lene. Både hun og Sven Erik har kjent barna fra de ble født, og hatt jevnlig kontakt. De siste årene før de flyttet inn, var de ofte på helgeavlastning.

- Det føltes bare riktig

– Alle bor sammen her i Villa Villekulla. Det er bare stas – våre biologiske barn synes det er kjempefint å ha noen yngre søsken å ta vare på, sier Lene.

Lene forteller at hun alltid har hatt en drøm om å være fosterhjem, og Sven Erik ble fort like gira. De har hatt barn på avlastning tidligere, og ønsket om fosterbarn ble forsterket.

– Da våre unger ble store tenkte jeg litt sånn: Åh, har de ikke bruk for meg lenger? Jeg ble nesten litt lei meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men så kom disse tre, vi kjente dem jo fra før, det føltes bare riktig med en gang, sier Lene.

Hvorfor har dere alltid hatt et ønske om å bli fosterforeldre?

– Jeg tror kanskje at jeg bare er født sånn. Jeg har jobbet i barnehage i 25 år. Selvfølgelig kjenner jeg at jeg begynner å bli voksen, men jeg har alltid likt å være der for ungene, det gjør hverdagen meningsfull, sier Lene.

– Da vi fikk telefonen med spørsmål om å være fosterforeldre for min søsters tre barn, sa vi ja nesten umiddelbart; vi måtte bare spørre våre egne unger først. Vi sa at de måtte være helt ærlige på om det var noe de ønsket, og det var det, forklarer Sven Erik.

LES OGSÅ: Fosterhjem er ikke bare for A4-familien

77 prosent negative til å ta imot søskenflokker på tre barn

Omfattende undersøkelser fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), viser at saksbehandlere og ledere i barnevernet er mindre opptatt av at søsken skal få være sammen, enn det fosterforeldre er.

25 prosent av fosterforeldrene mener at det er viktig at søsken får være sammen, mens bare ni prosent av barnevernsledere og saksbehandlere mener det samme.

I NOVA-undersøkelsen kommer det frem at 77 prosent av fosterforeldre er negative til å ta imot søskenflokker på tre barn. Seks av ti søsken splittes ved plassering.

For Lene og Sven Erik var det aldri et alternativ å splitte de tre søsknene. Enten skulle de ta imot alle, eller ingen av dem. De tre barna har ingen spesielle utfordringer, og derfor ble overgangen relativt enkel, selv om det ble flere å ta hensyn til og følge opp.

– Vi har hatt en god dialog med barnevernet hele veien, de viste oss tillit. Vi visste ikke hvordan det fungerte – vi er jo bare helt vanlige folk. Har vi hatt spørsmål, har vi ringt. Man må jo opprettholde taushetsplikt, noe det ikke alltid er så lett å forstå for familiemedlemmer, men det har gått seg til veldig bra, sier Sven Erik.

Fosterhjem i slekt og nettverk er noe barnevernet har begynt å fokusere mer på, ifølge Jørgen.

– Jeg har jobbet i barnevernet i 25 år – tidligere var det slik at folk ordnet dette selv innad i familien, men nå er det noe barnevernet virkelig satser på. Dette er delvis fordi det er vanskelig å få tak i fosterhjem, men også fordi det er enklere og tryggere for barna å komme til folk de kjenner, sier han.

– Jeg leste at det å være fosterbarn, kan føles som å bo på en togstasjon, fordi det kommer fremmede hele tiden. Sånn er det ikke her – det har alltid bare vært oss. Det er trygt – ungene får lov til å roe seg her. Vi har gått denne veien sammen, noe som er veldig fint, supplerer Lene.

– Det er ikke alle familier som har et så godt forhold. I noen tilfeller kan det bli kjempevanskelig. Og noen søsken har alvorlige traumer, som gjør at de ikke kan plasseres i samme familie, fordi de har behov for ekstra mye omsorg og oppfølging. Dersom søsknene ikke har spesielle utfordringer, prøver vi å finne et fosterhjem hvor de kan være sammen, fordi det oppleves som tryggere. Men det kan være vanskelig å finne fosterhjem som tar imot flere barn, sier barnevernsleder Jørgen Tronstad.

LES OGSÅ: Line (43) fant igjen sin biologiske familie

Søsteren min forsto at hun trengte denne hjelpen

Overgangen fra å være tante, til å bli fostermor, har gått veldig greit, ifølge Lene. I starten var det vanskelig for resten av familien å forstå – det er sårt og trist når slike situasjoner oppstår, men de er fortsatt nært knyttet til hverandre, selv om de nå har noen regler å forholde seg til, fastsatt av barnevernet.

– Når situasjonen endrer seg på den måten, er det vondt og trist for alle som er involvert. Vi gråt masse sammen, men det var noe vi måtte igjennom. Vi har lukket noen dører, og åpnet noen nye. Nå er alt veldig bra, sier Lene, og tilføyer:

– Søsteren min forsto at hun trengte denne hjelpen. Det var hun som ønsket at barna skulle komme til oss, det har aldri vært noe problem å samarbeide med henne. Hun er glad for at de bor her, og det er vi og. Jeg er så glad for at vi fikk lov, sier Lene.

Søsteren hennes har lest og godkjent intervjuet, men ønsket ikke selv å utdype det.

I starten syntes Lene at det var vanskelig å involvere ungenes biologiske mor, altså søsteren, fordi de måtte få tid til å bli kjent med den nye familiesituasjonen. Nå har moren samvær med barna, og det går kjempefint.

– Jeg har nok holdt litt igjen, men nylig dro både mammaen deres og jeg på håndballkamp for å heie på åtteåringen. Eller, heie og heie, det får vi jo ikke lov til, ler hun, og legger til:

– Vi er kanskje litt høylytte, og det synes hun er flaut… men da satt vi sammen på tribunen, og det var kjempestas for henne.

LES OGSÅ: - Den harde ungen ble fort borte da hun kom til oss

Måtte bygge om i huset

Yngstejenta kom til fosterhjemmet i januar 2015, og søsknene kom i juni samme år, da sommerferien startet.

– Jeg tror nok at vi var mest nervøse, vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Så vi tenkte at det var lurt å dra på ferie, sier Lene mens hun ler, og ser bort på Sven Erik.

– Aller først måtte vi ordne her hjemme, og bygge om, slik at vi hadde plass til alle barna. Da vi hadde fått plass til alle, kjøpte vi en ny bil – vi måtte jo ha syvseter for å få plass til hele gjengen, forklarer Sven Erik.

– Da bilen var på plass, dro vi på ferie. Vi måtte jo liksom finne på noe. Da vi var på Liseberg spurte barna: «Hva gjør vi egentlig her?» Det var da vi innså at de lengtet etter den gode, trygge hverdagen, med rutiner. Heldigvis, for det er det vi er best på, sier Lene.

FULL RULLE HELE TIDEN: Lene og Sven Erik forteller at kalenderen til enhver tid er full, og at alt krever planlegging. Allikevel er de takknemlige for å ha fått lov til å ta imot de tre barna. FOTO: Ida Bergersen
FULL RULLE HELE TIDEN: Lene og Sven Erik forteller at kalenderen til enhver tid er full, og at alt krever planlegging. Allikevel er de takknemlige for å ha fått lov til å ta imot de tre barna. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Det er full rulle hele tiden, og alltid liv i kåken

Alle fem barna bor under samme tak. Døren er aldri låst, det er alltid noen hjemme – folk kommer og går hele tiden. Lene påpeker at det aldri ville ha gått om de ikke hadde to eldre barn selv – de stiller opp om foreldrene skal bort en dag.

– Det er full rulle hele tiden, og alltid liv i kåken. Det liker vi. Når vi skal ut på noe, stabler vi bilen full, så det tyter ut fra alle kanter, og så velter vi ut på parkeringsplassene. Det er liksom oss. Vi gjør veldig mye sammen. Det har vært viktig for meg at alle skal føle at de har sin plass i familien, sier Lene.

Det kan være krevende å gi tre søsken like mye oppmerksomhet, men Lene og Sven Erik føler at det har gått bra. En av dem har til enhver tid vært kjøpt fri fra jobb, ellers hadde det ikke gått.

– Med fem barn i huset er det noe som skjer hele tiden. Enten det er legetimer, tannlegetimer, fysioterapi, fritidsaktiviteter og så videre. Man kan ikke gå på jobb og ta seg fri annenhver dag, fordi det alltid er noe som skjer. Kalenderen vår er alltid stappfull, sier Sven Erik.

Noen lurte på om vi var gærne

I situasjoner hvor familiemedlemmer blir spurt om å være fosterhjem, kan det være vanskelig å si nei. Det er tross alt familie, og man ønsker å ta vare på familien sin. Men det passer ikke for alle.

– Vi bor på et lite sted, hvor alle kjenner alle. Noen lurte på om vi var gærne, og spurte om vi faktisk tok imot alle tre. Det hadde vært rart å ikke gjøre det, svarer vi. Vi fikk også høre fra folk at de sa at vi måtte passe på, og tenke på alderen vår. De mente at det var i denne fasen av livet man kunne slappe av litt, ler Sven Erik.

– Tanken på å si nei har aldri eksistert hos oss, og vi følte aldri et press på å si ja. Barna gjør at vi holder oss i gang, smiler Lene.

– Min erfaring tilsier at det er en stor fordel å plassere fosterbarn i hjem med foreldre som har eldre barn. De har vært igjennom det før – vet hva de driver med, og klarer å slappe av mer, sier barnevernslederen.

LES OGSÅ: - Du dømte meg aldri, Åse

Har blitt en sammensveiset søskenflokk

De tre barna har alltid vært tett knyttet til hverandre, og alle fem har blitt en sammensveiset gjeng.

Kunne dere ha vurdert å ta imot tre søsken, selv om dere ikke kjente dem fra før?

– Ja, det tror jeg. Vi hadde nok ikke vært redde for det. Jeg tenker at det er fint for ungene også, at de ikke må reise alene. Det er ikke bare-bare å reise til en ukjent familie alene, sammen med søsken blir det litt mer trygt, sier Lene.

– Det blir litt annerledes for disse tre, ettersom vi kjente dem såpass godt fra før. Jeg tror kanskje det har vært enklere siden jeg minner dem om mor. Søsteren min og jeg er ganske like, vi har den samme, dårlige humoren. På den måten ble nok ikke hoppet så stort og skummelt likevel, tror jeg.

Dere får det til å høres så innmari lett ut!

– Det er klart at du må ofre noe. Enkelte dager er harde, men sånn er det jo for alle. Jeg føler at jeg har den beste jobben man kan ha. Det er jo en 24-timers jobb, men det føles bra og riktig, sier Lene.

– Det eneste negative, etter min mening, er at det må planlegges mye. Vi kan ikke være spontane og bare reise en tur til fjellet. Bare det å ha nok plass i bilen kan være vanskelig, vi trenger jo omtrent en buss, ler Sven Erik.

En gang skulle hele familien være med på handletur. Da de hadde fylt opp bilen, slo det dem; de hadde jo ikke plass til å handle noe, bilen var allerede stappfull.

– Selv om det krever litt ekstra, er det utrolig givende. Det er ikke vanskelig, man kommer fort inn i rutiner, og da går dagene av seg selv. Men fritidsaktiviteter må begrenses litt. Vi vil at de skal prøve ut nye ting, og finne ut av hva de ønsker å holde på med, men alle kan ikke være med på absolutt alt, sier fosterforeldrene.

LES OGSÅ: - Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre

Noen tror fortsatt at fosterforeldre blir rike

De fleste vet at det koster å ha barn. Mat, klær, utstyr og aktiviteter kan fort utgjøre store summer.

– Det går rundt økonomisk, men det er ingen gullgruve for å si det rett ut. Da vi ble godkjent som fosterforeldre, var det noen som kom bort og sa: «Å, nå blir dere kjemperike!» De fikk for seg at dersom man ville på ferie, skulle man bare dra til barnevernet, for der betalte de for alt man måtte trenge, ler Sven Erik.

– Jøss, var det folk som sa det? Det er tydeligvis mange misoppfatninger der ute. Om man er to, blir den ene kjøpt fri fra jobb, også dekker vi utgifter som er direkte knyttet til barna, sier Jørgen.

– Penger er ikke viktig for oss, så lenge vi har nok til det vi trenger. Vi har ikke gjort dette for å bli rike – det er faste satser man må forholde seg til, noe som er veldig ryddig, sier Lene.

Det finnes alltid et stort behov for fosterhjem. Barn i alle aldre venter på å få møte sin nye familie – både barn som kommer alene, og sammen med søsken.

– Mange tenker nok at det er helt kaos hjemme hos oss, men det ville det ha vært uansett, selv med bare våre to egne barn. Å åpne hjemmet sitt for fosterbarn er ikke skummelt i det hele tatt – det er bare utrolig givende, smiler Lene.

Barnas biologiske mor og far er kjent med hva som står i artikkelen, og har godkjent teksten.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: