BARN SOM SER OG HØRER TING: Enkelte barn kan fortelle skumle historier som er skremmende detaljrike, men kan det ha en naturlig årsak? FOTO: NTB Scanpix
BARN SOM SER OG HØRER TING: Enkelte barn kan fortelle skumle historier som er skremmende detaljrike, men kan det ha en naturlig årsak? FOTO: NTB Scanpix
Barn fantasivenner:

Ser barnet ditt spøkelser og «døde mennesker»?

Ifølge forskere kan det ha sin naturlige forklaring.

Ord fra barnemunn kan være utrolig morsomme, men noen ganger kan barn si saker som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss.

En mamma forteller til KK at da datteren hennes var fem år gammel, fant hun henne inne på badet hvor hun snakket til en usynlig person i dusjen:

«Jeg spurte henne om hvem hun snakket med og da pekte hun inn i dusjen og svarte «Den dama der mamma!». Jeg ble nysgjerrig og spurte henne om hun kunne fortelle mer. Da fortalte hun at damen het Eloise og at det var ei ung dame med blodige klær. Hun hadde vært i en bilulykke og savnet familien sin. Jeg synes det var alt for mange detaljer til at det bare kunne være fantasi!»

Er det slik at vi mennesker er født med en sjette sans som gjør oss mer mottagelige for å se ånder, eller kan slike skumle historier ha en mer naturlig forklaring?

Veldig vanlig blant små barn

Ifølge barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk ved NTNU er det slett ikke uvanlig at barn ser spøkelser og «døde mennesker».

– Små barn lever i et krysningspunkt mellom fantasi og virkelighet. For dem er det like naturlig å snakke med dukker og hunder som det er å snakke med mennesker, sier hun.

– Barn bruker fantasiens verden for å skjønne den virkelige verdenen. Her kan de teste ut ting og bruke superkrefter på problem de ikke vet hvordan de skal løse. For noen barn betyr dette at de for eksempel kan uttrykke savn gjennom å snakke med avdøde slektninger.

– De kan holde fast i minnet om den døde ved å snakke med personen, se for seg hva den ville ha svart og gjort. Det samme gjør i grunn vi voksne også. Selv om vi ikke direkte snakker til noen, tenker vi på folk som har forlatt oss og ser for oss hva de ville ha sagt i ulike situasjoner. På denne måten opprettholder også vi dialogen med den vi savner og har personen med oss videre i livet. For barn føles dette mer som en realitet, forklarer hun.

LES OGSÅ: Dette er barna aller mest redd for

Kan være psykotisk-lignende episoder

«Den eldste datteren min var ett år da bestefaren min døde. Etter en stund begynte hun å snakke med en mann på rommet sitt som hun kalte for «Bai», som var det navnet jeg kalte bestefar da jeg var liten. En gang så hun et bilde av bestefar som gammel og da sa hun «Det der er Bai, men når han er på rommet mitt har han krøller». Det viste seg i ettertid at bestefar faktisk hadde hatt krøller som barn!» - Trebarnsmor

Ifølge en britisk studie, gjengitt av The Guardian, er det veldig vanlig at barn hører stemmer eller har «syn».

Forskere ved Universitetet i Cambridge hevder at cirka to av tre barn har hatt minst en psykotisk-lignende episode i livet sitt, noe som kanskje kan forklare at de ser og hører ting som ikke er der.

Hvorvidt det blir riktig å kalle dette for en psykose, er ifølge Brubakk et definisjonsspørsmål.

Slik vi forstår psykose, er det en virkelighetsbrist og at man innbiller seg ting som ikke er der. Personer som har psykose hører også ofte stemmer i hodet som instruerer dem og som de må følge.

– Det at barn går inn og ut av krysningspunktet mellom fantasi og virkelighet, er ikke definert som psykose i vanlig forstand og det er heller ingen diagnostisk lidelse.

– Vi vet for eksempel at førskolebarn kan se på månen og føle at den beveger seg om kvelden. Før de lærer seg at dette handler om perspektiv, kan de tro at det er de som styrer månen og at den følger etter dem. Dette er et selvsentrert fokus som er en fantasi, men vi ville aldri kalt dette psykotisk. Det er heller en del av deres utvikling.

Kan også skyldes stress

Andre årsaker til at barn ser spøkelser eller snakker med døde mennesker, kan ifølge Brubakk være stress, at de er lettpåvirkelige eller at de rett og slett drømmer.

– Vi kan jo alle oppleve at vi drømmer ting og at vi fortsatt er i samme sinnstilstand når vi våkner opp. Enkelte personer har dessuten en veldig livlig indre verden hvor de ser for seg mye, mens andre nesten ikke har dette i det hele tatt. Noen personer vil også være mer utsatt for stress som gjør dem mer tilbøyelig for å gå inn i den verdenen, sier hun.

– Barnehjernen er også veldig uferdig og de blir lett påvirket av det som skjer rundt dem. Det kan være ting de har sett på film eller ting de har overhørt. Når de bare forstår bruddstykker av det de hører, kan verden bli uforståelig for dem. De vil da ty til fantasi, sier hun.

Mange barn har fantasivenner, noe som ifølge Brubakk også er et resultat av at barn lever midt i mellom fantasi og virkelighetsverdenen. Det å ha fantasivenner forbindes ofte med ensomme barn, men ifølge Psychology Today viser flere studier at barn som har fantasivenner faktisk har bedre sosiale evner enn de som ikke har det.

– En fantasivenn kan være en å prate med og teste ut ulike scenarioer med. Det å ha en imaginær venn kan være bra for å utvikle sosiale ferdigheter fordi man nettopp kan teste ut hva man kan og ikke kan gjøre, sier Brubakk.

– Disse studiene understøtter at dette er en bra ting som vi ikke skal ta ifra barnet og det gjør ikke noe at foreldrene spiller litt med på dette. Hvis barnet for eksempel insisterer på at man også dekker på en tallerken til «Skybert», så kan man godt gjøre det og spørre hva det er Skybert liker å spise. Det er bra å la barnet få leke med dette, i stedet for at man gjør det til noe skambelagt.

LES OGSÅ: Trenger barn å bli «pushet» ut av komfortsonen?

Viktig å ta barnet på alvor

«Datteren min er 18 år og har hatt flere episoder. Da hun var liten kom jeg inn på rommet hennes mens hun stod i sprinkelsenga og snakket mot veggen på motsatt side. Hun snudde seg mot meg og smilte, og så sa hun «nå gikk mannen». Dette skjedde flere ganger over en lengre periode. Jeg synes det var litt ekkelt men siden datteren min lo og tydeligvis koste seg i den usynliges selskap, så jeg ingen fare ved det.» - Tenåringsmamma

Selv om det å se spøkelser ikke nødvendigvis er en psykose, kan det ifølge Brubakk oppleves som veldig reelt for barna. Vanligvis vil dette gå over etter hvert som barnet utvikler seg.

– Så lenge barna er normalt fungerende og ikke blir opphengt i stemmer som instruerer dem slik at de gjør dumme og skadelige ting, er dette ikke noe å bekymre seg over. De kan godt være opphengt i dette over en lengre periode, men det er helt ufarlig, forsikrer hun.

Uansett hva som ligger bak, mener hun at foreldre bør ta barnet på alvor. I stedet for å avvise det barnet sier som tull, bør du forsøke å finne ut hva barnet snakker om for å kartlegge om det har behov for hjelp.

– Et barn jeg jobbet med turte ikke sove på rommet sitt om kvelden fordi han var overbevist om at det var spøkelser der. Han fikk fortalt at det ikke var det og at han ikke skulle bry seg om det, noe han ikke klarte. Da jeg snakket med ham kom det frem at spøkelsene sa til ham at han kom til å dø hvis han lukket øynene, så det er jo ikke så rart at han syntes det var skummelt å sove der, sier hun.

Ifølge Brubakk kom løsningen da hun spurte gutten om hva de sammen kunne gjøre for å bekjempe spøkelsene.

– Da fortalte han at spøkelser er lagd av laken og at laken blir ødelagt av rosebusker. Sammen med moren gravde han et hull i hagen hvor de jagde spøkelsene ned i, før de plantet en rosebusk i hullet. Etter dette var det ikke flere spøkelser på rommet, sier hun.

Selv om vi tar barnet på alvor, bør vi ifølge Brubakk være varsomme slik at vi ikke blåser situasjonen opp og gjør det hele skumlere.

Men hva om vi selv er usikre på om det kan være noen som går igjen på loftet eller ikke – kan vi risikere at barnet tar skade av det?

– Hvis det ikke påvirker den daglige fungeringen til familien, gjør det ingenting. De fleste av oss har noen rare forestillinger og ting vi er usikre på om er reelle eller ikke, og vi lever livene våre helt fint allikevel, smiler hun.

LES OGSÅ: Er barnet ditt redd for å overnatte hos andre?

Til forsiden