Her er vår historie.Endelig var dagen kommet for at jeg og min samboer skulle få vår lille engel. Dagen for den siste ultralyden var kommet. Snufs!! Jeg var med på et prosjekt på tidligere RIT som nå heter St.Olavs Hospital for oss som hadde POS syndrom. Jeg og min samboer hadde kommet inn på rommet der vi skulle få den siste ultralyden, og se hvordan det sto til med vårt ufødte barn.
Ultralydlegen for prosjektet kikket litt rundt omkring fort og raskt også sa han: "Uff da dette var ikke bra"! Hva er det du sier, sier jeg og samboeren min ble redd og nervøs for noe som kanskje var galt. "Barnet ligger i seteleie", sier han. På den forrige jordmor timen, fjorten dager før så hadde barnet snudd seg den rette veien, men så hadde barnet snudd seg til den gale veien. Jeg ble da sendt opp på røgnten for å sjekke om hvor stort bekkenet mitt var, så skulle jeg sendes til fødeavdelingen for vendigsforsøk. Legen og en sykepleier tok målinger på magen for å sjekke hvordan barnet hadde det og eventuelt om barnet kunne gå igjennom et vendingsforsøk.
Jeg var livredd for hva som skulle og kunne skje. Og jeg sier det bare, å komme til vendigsforsøk var den vondeste, forferdeligste jeg noen gang har vært med på i hele mitt liv. Samboeren min satt der og bare så på at jeg hadde det veldig ubehagelig og vondt. Fikk ei sprøyte for å slappe av, etter ett par minutter så jeg fikk utrolig til hjertebank og ble glovarm.
Dette går ikke tenkte jeg. "Beklager, men vi klarer ikke å snu barnet ditt", sa legen. Da fikk jeg to valg, enten vanlig fødsel eller keisersnitt. Jeg var så redd akkurat da at jeg vil ha så lite vondt som mulig å få dette så raskt som mulig overstått, at jeg tenkte å ta keisersnitt.
Kom hjem og jeg og samboeren min satt i flere timer og dager og diskuterte fram og tilbake om hvordan vi skulle gjøre dette. Beslutningen var at vi ville prøve å føde på vanlig måte også fikk det gå som det gikk. Og dette ble jeg rådet til også å gjøre. Skjedde det noe underveis så ble det keisersnitt.
Da var endelig dagen kommet!
Det var en onsdag formiddag jeg skulle til frisøren, etterpå skulle jeg hjem til mine foreldre. Min far skulle legges inn på Røros sykehus for operasjon i ryggen dagen etterpå. Kom til frisøren i halv etttida. "Har du ikke ploppa ut enda", sier hun. "Nei, no er jeg veldig lei av å gå tjukk", også var det veldig tungt å gå. Vi ble fortalt at vi skulle få lån bilen mens far var borte, for det kunne skje når som helst nå.
Jeg hadde gått 4 dager over. Var ferdig med middag og klokken 16.00 presis begynte typisk "mensmerter". Ble vondere og vondere.
Riene kom hvert 30 minutt, 20 min, 15 min også 25 min igjen. Og slikt holdt det på til det var 1 og 2 min mellom hver ri. Vi dro fra mine foreldre når klokken var halv ti på kvelden. Dro ned på sykehuset for å sjekke om det var i gang.
Fikk ei jordmor som var utrolig hyggelig, omsorgsfull, flink og hadde nettopp kommet på vakt. Hun skulle ha nattevakt. Hun fortalte meg at jeg føder ikke på hennes vakt. Og da tenkte jeg at, "herregud" hvor lenge skal jeg holde på da? Hadde to cm åpning og slimhinna var gått. Det ble tatt urinprøve, målinger på magen, blodtrykk osv. Fikk være nedpå der hvis jeg ville, men dro hjem for å pakke resten av bagen, dusje, spise, prøv å slappe av ihvertfall.
Men det var ikke så enkelt. Klokken nærmet seg kvart over to på natta, da sa samboeren min at "no drar vi". Han torde og ville ikke vente lengre, det var så kort imellom hver ri. Tre tida var vi nedover igjen. Ble undersøkt på nytt, og da hadde det bare åpnet seg til 4 cm. Tenkte at dette blir jo aldri ferdig med. Ventet på anistilegen for epidural, setefødsel. Ventet og ventet, mens jeg ventet så fikk jeg lystgass. Måtte skru den opp en tre eller fire ganger før det var bra.
Klokken nærmet seg fem på fem om morgenen, skulle på et dobesøk og der begynte pressriene. Visste ikke hva disse smertene var, jeg hadde jo ikke fødd barn tidligere. Jeg skrek og skrek at dette var vondt og til slutt kom jordmoren min å følgte meg til sengen. Har aldri hylt så høyt i hele mitt liv som jeg gjorde da. Pressri til, over på fødeseng, to pressrier til så var min skjønneste, nydeligste barn i hele verden kommet til. Alle sammen satt no å ventet på fødselslegen, kom så vidt at hun fikk på seg hansker, klipt meg og der var han ute. Alle kom ryende inn på en gang, jordmorstudent, barnepleier, fødselslege, jordmor, meg selv så klar og min samboer.
Kvart over fem, kald og klar vintermorgen med sol. Det første som jeg kjente da barnet mitt kom på brystet mitt var to små kuler. Jeg holdt jo slikt at den ene hånden var under rumpen. "Vi fikk en gutt", sier jeg til samboeren min. Vi ble så glad og det trillet mange gledestårer fra oss begge, glad for at fødselen var overstått og utrolig vellykket.
Jordmoren sa til jordmorstudenten: "Dette er den første og den siste gangen du blir med på en sånn fin setefødsel". Grunnen til det var at det gikk utrolig fort og så greit. Hva syns dere?
Men jeg må innrømme at jeg ble litt skremt når det gikk så lenge før fødselslegen kom. Dette hadde vi ventet på i over 4 år.
Kølling guttan i OL vant gull også!
Nicholay, Jørni og Katty
