Hyperemesis gravidarum, eller alvorlig svangerskapskvalme som det også kalles, er en tilstand som rammer cirka en til tre prosent av alle gravide.
Tilstanden kjennetegnes ifølge Helsenorge av at den gravide får store vansker med å holde på mat og drikke, noe som kan føre til sykehusinnleggelse tidlig i svangerskapet. For noen kvinner er kvalmen så intens at de rett og slett ikke holder ut.
Silje Risdal (32) var 21 år gammel da hun ble gravid første gang. Graviditeten var ikke planlagt og hun hadde bare vært sammen med kjæresten i to måneder da hun oppdaget at hun var gravid.
Noen få dager senere ble hun overmannet av en ekstrem kvalme som satte henne fullstendig ut av spill. Etter en uke med konstant oppkast, hvor hun ikke klarte å ta til seg næring, kollapset hun utenfor legekontoret.
– De sendte meg rett til sykehuset, hvor jeg fikk intravenøs behandling. Kjæresten min kom til sykehuset hver dag, men jeg ble så kvalm av alle lukter, lyder og lys. Alt trigget kvalmen, så jeg orket til slutt ikke ha kontakt med noen, forteller hun.
– Helsepersonellet forsøkte å få meg til å være i aktivitet og få i meg mat. Jeg følte at de mente det bare var psykisk, selv om jeg kastet opp hele tiden. Jeg ble fulgt opp med en ultralyd for å se at barnet hadde det bra, og jeg husker man kunne se at barnet bevegde på seg.
Holdt ikke ut
Kvalmen er uutholdelig og ingen av medikamentene hun får hjelper. Silje er så utmattet at hun begynner å få tanker om at hun ikke vil klare å fullføre svangerskapet.
– Jeg visste at både farmoren og moren min hadde hatt alvorlig svangerskapskvalme gjennom hele sine graviditeter og at jeg derfor hadde det i genene. Tanken på at jeg skulle ha det slik i ni måneder var uutholdelig og jeg følte at det ikke kom til å ende bra.
– På grunn av kvalmen hadde jeg ikke kapasitet til å tenke over det faktum at jeg var gravid og hvordan livet mitt ville bli, så jeg ba om å få snakke med noen kyndige på sykehuset. Etter noen dager fikk jeg snakke med en sosionom, som hjalp meg med å sortere tankene mine.
Silje bestemmer seg for å avslutte graviditeten.
– Sykepleierne og jordmødrene sa at dette kom til å ordne seg og at kvalmen kom til å gi seg etter uke 12, men jeg klarte bare ikke mer. Da jeg fortalte at det ville bli for tøft for kroppen min, følte jeg at de endret væremåten ovenfor meg, som om de var skuffet over valget jeg tok, sier hun.
Katarina gikk ned 20 kilo mens hun var gravid
Helt tappet for krefter
Kvalmen forsvinner umiddelbart etter aborten, men det tar allikevel tid før hun kommer seg til hektene igjen. Etter femten dager på sykehus er hun helt tappet for krefter og klarer knapt å gå i trapper. Hun sliter også med skyldfølelse over det som har skjedd.
– Jeg var sint på meg selv for at jeg ikke hadde brukt prevensjon. Når man har ubeskyttet sex, er jo dette noe som skjer. Det var også veldig vondt med skyldfølelse for valget om abort.
– Tiden etterpå ble også tøff fordi en av mine nærmeste venninner ble gravid samtidig. Det å følge datteren hennes gjennom alle disse årene, og vite at jeg skulle ha et barn på samme alder, har vært rart og vondt. For noen er kanskje abort en enkel løsning, men det var fryktelig tungt for meg. Jeg var ung og tanken på avgjørelsen jeg hadde tatt og på det som kunne ha blitt, har fulgt meg gjennom livet.
Samtalen hun hadde hatt med sosionomen gjorde henne imidlertid tryggere i beslutningen.
– Hun sa at jeg skulle se på det som at tiden ikke var inne for at jeg skulle få dette barnet nå, og at jeg «sendte det tilbake til himmelen». Når tiden var inne for det, ville jeg få barnet tilbake. Selv om jeg var i tvil om det hun sa stemte, syntes jeg det var hyggelige ord og det hjalp meg. I dag, med voksne øyne, ser jeg at jeg tok det riktige valget, sier hun.
Frykt for fosterskader
Da Silje noen år senere møtte mannen hun ønsket å stifte familie med, var hun forberedt på at hun også i denne graviditeten kom til å få alvorlig svangerskapskvalme. Hun hadde riktignok et ørlite håp om at det denne gangen ville gå bedre.
– I forbindelse med at jeg fjernet spiralen, fortalte jeg gynekologen min om hva jeg hadde opplevd tidligere. Hun hadde personlig erfaring med alvorlig svangerskapskvalme og skrev ut resept på medisinen Zofran.
– Først ville jeg ikke ta denne medisinen, da jeg på nettet leste om mulige fosterskader, men jeg leste også at preparatet var mye brukt i flere land i verden. Etter å ha konferert med samboeren min, landet jeg på at jeg ikke kom til å klare fullføre svangerskapet uten medisinering. Selv om jeg var i et stabilt forhold og hadde god støtte, var jeg rett og slett ikke sikker på at jeg kom til å overleve kvalmen i ni måneder.
– Til slutt stod det mellom det å ta medisinen og det å ikke få barn.
Var inn og ut av sykehus
Silje blir gravid nesten med en gang og idet kvalmen kommer i uke fem, begynner hun på medisinen. Men til tross for at den forhindrer oppkast, blir også dette svangerskapet preget av ekstrem kvalme.
I perioder var Silje sengeliggende og klarte ikke en gang få i seg en teskje vann. Det ble derfor flere turer til sykehuset for å følge opp næringsinntaket.
– Jeg var kvalm hele tiden, men den ga meg allikevel et nytt liv. Hver morgen la jeg en smeltetablett på tunga og jeg kunne hverken snakke eller spise før jeg hadde fått den i meg. Etterpå klarte jeg å spise en hvetebolle, uten å kaste opp. Skulle jeg noen steder måtte jeg ha med meg en hundepose i lomma i tilfelle jeg måtte kaste opp, jeg hadde et veldig begrenset liv i denne perioden.
Da fødselen endelig startet, noen dager over termin, ble Silje så lettet at tårene rant.
– Jordmoren trodde det skyldtes hormoner, men årsaken var at jeg gledet meg så fælt til å bli ferdig med svangerskapet og endelig få se gutten jeg hadde kjempet for, sier hun med et smil.
– Da vi fikk se sønnen min Adam, ble vi ganske overrasket. Gutten som jeg trodde skulle være liten og tynn fordi jeg knapt hadde fått i meg noe annet enn Zofran og hveteboller, var 54 cm lang og veide over fire kilo. Det var godt å se at han var frisk og fin, og at han hadde fått det han trengte.
Opptil 15 prosent avbryter svangerskapet
Data fra Haukeland Universitetssykehus viser at cirka seks prosent av kvinner som har vært innlagt med denne diagnosen avbryter svangerskapet.
Ifølge Jone Trovik, overlege ved Haukeland Universitetssjukehus og professor ved Universitetet i Bergen, betyr dette ikke nødvendigvis at HG er årsaken til at kvinnene har valgt abort.
– Noen er egentlig «vanlige» abortsøkende kvinner, som er så kvalme at de må få behandling for kvalmen og derfor er innlagt. Ellers er de fleste aborter hjemmeaborter, forklarer hun.
For at kvinnene ikke skal avbryte svangerskapet, forsøker legene å gi så god kvalmestillende behandling som mulig. De passer også på at de får i seg nok væske og ernæring, enten intravenøst eller via sonde. Noen ganger får kvinnene også steroidbehandling hvis ikke noe annet hjelper.
– Nå er det også mulig å starte med kvalmestillende veldig tidlig ved et nytt svangerskap, det finnes en liten studie som tyder på at de da blir mindre kvalme. Jeg prøver å informere pasientene om dette til et eventuelt senere svangerskap. Det er håp, sier Trovik.
Preges av hendelsen i ettertid
Det finnes ingen egne rutiner for oppfølging av kvinner som har tatt abort på grunn av HG, men alle abortsøkende kvinner får spørsmål om de ønsker en ekstra samtale eller rådgivning.
Trovik har imidlertid inntrykk av at en del kvinner preges av hendelsen i ettertid.
– Jeg har lite personlig erfaring med ettersamtaler hos disse kvinnene, men har fått noen henvendelser fra kvinner som har vært andre steder og tatt abort fordi de følte de ikke fikk god nok hjelp eller var for syke. De er triste over å ikke få det barnet de sårt ønsket seg og er redde for å prøve på nytt, sier hun.
Behandles med ulike medisiner
Når det gjelder bruk av medisinen Zofran, forklarer Trovik at dette ikke er førstehåndsbehandling nettopp på grunn av mulige fosterskader, men at norske leger har lov til å skrive den ut på blå resept til kvinner med alvorlig svangerskapskvalme.
– Vi starter vanligvis med den medisinen vi har lengst erfaring med, derfor er vanlige bilsyketabletter førstevalg. Dette kan fås uten resept eller med resept av fastlege.
– Dernest brukes en annen type kvalmestillende, såkalt dopaminantagonist, som også fastlege kan skrive på resept. Tidligere var Metoclopramid mest brukt, men i 2013 fikk den en advarsel fra europeiske og norske legemiddelmyndigheter med tanke på mulige bivirkninger hos kvinnen. Fastleger vil derfor ikke gi den lengre enn fem dager.
Dersom disse to typene medisiner ikke er tilstrekkelig, vil kvinnen ifølge Trovik bli henvist til gynekolog eller sykehus hvor hun kan få utskrevet Zofran.
– Vi har etter hvert flere store studier som enten viser ingen økt misdannelsesrisiko, eller en lett økt risiko for leppe-kjeve-ganespalte. Sett opp mot en fem til ti prosents risiko for at kvinnen blir så dårlig at hun tar abort, som jo er 100 prosent dødelig for fosteret, anser vi Zofran som trygt å bruke for kvinner med HG.
Den eneste trøsten hun har å gi til kvinner med alvorlig svangerskapskvalme, er at de faktisk har mindre risiko for spontanabort enn kvinner som ikke er kvalme.
– Mange studier viser at det er svært få kvinner med HG som spontanaborterer. Men hvis de ikke får god nok ernæring og ikke legger på seg nok i løpet av svangerskapet, øker risiko for å få et veksthemmet eller lavvektig barn.
Anja fikk ekstrem svangerskapskvalme: - Jeg kastet opp 30-40 ganger om dagen
Kommer ikke til å få flere barn
Silje skulle ønske at både helsepersonell og folk flest får mer forståelse for hyperemesis gravidarum (HG). Hun synes også det er viktig å være en motvekt til alle rosenrøde fremstillinger av hvordan det er å være gravid.
– Full applaus til alle som klarer å legge ut vakre gravidbilder i sosiale medier, som trener og har en tilnærmet normal hverdag med de fine magene sine, men det må ikke ties om de som har det tøft under graviditeten sin, sier hun.
– Etter fødselen tok det meg cirka seks uker før jeg kjente at morsinstinktet kom for fullt og jeg begynte å bli meg selv igjen. Fastlegen var redd for at jeg kunne utvikle svangerskapsdepresjon og henviste meg til samtaleterapi mot slutten av graviditeten, men det ble raskt avklart at det var mangel på energi som gjorde meg nedstemt.
– Jeg skulle ønske at det hadde eksistert et tilbud til nybakte mødre som har vært gjennom en slik tung belastning. Kanskje en slags husmorhjelp som de hadde før i tiden, som kunne komme hjem til deg og hjelpe til fordi man er så utslitt. Det handler om å få litt bistand til å samle seg den første tiden, slik at man kan få knytte bånd til barnet sitt og la kroppen få hente seg inn igjen.
I dag, seks år senere, har hun bestemt seg for at hun ikke kommer til å få flere barn.
– Valget bunner i at kvalmen jeg ville fått hadde kommet til å begrense evnen min til å ivareta sønnen min i ni måneder. Jeg ville gjerne gitt ham søsken, men han fikk to katter som søsken i stedet og er fornøyd med det, smiler hun.
Har du hørt om pregoreksi?
