Kari hadde akkurat gjort det slutt med kjæresten da hun oppdaget at hun var gravid, en junidag i 2009. Med tre spontanaborter bak seg valgte hun å beholde barnet. Å miste enda et ville gjøre for vondt.

Selvsagt visste hun ingenting den gangen om at den lille gutten hennes skulle stå i fare for å dø allerede ved fødselen. At Sindre skulle bli født prematurt med to hull i hjertet og Downs syndrom. At han skulle få leukemi som treåring, et tilbakefall som femåring og være tett på å dø fra henne tre ganger til. Eller at hun på et tidspunkt skulle stryke sitt elskede barn over kinnet og gi ham tillatelse til å dø. Si: «Du har tålt så mye. Jeg er så stolt av deg. Men jeg vet du har veldig vondt. Hvis du vil, kan du gi slipp nå.»

Etter å ha overlevd svineinfluensa med kroppen full av cellegift og null immunforsvar, våknet Sindre opp etter 14 dager i respirator, tok tak i et bilde av seg selv, av den friske Sindre, og ga det et stort, saftig nuss. Sammen har de to tatt seg gjennom to runder med kreft. Nå øver de seg på livet igjen, på de små tingene i den velsignede hverdagen. Som å smøre på solkrem, være ute og kjenne sola i håret.