Torsdag morgen, 19.januar, og klokka nærmer seg syv. Jeg våkner fordi det er noe som renner mellom beina på meg. Rart. Må jo ikke tisse. Kan det være det berømte vannet som går? Jeg hopper ut av senga så godt som det lar seg gjøre to og ei halv uke før termin og springer ut på badet. På veien ut renner det noe ned over beina på meg, og før jeg kommer meg på do, ja, så har ting roa seg igjen. ”Geir, æ trur vannet har gått.” ”Hææææ?” Jeg tasser inn på rommet igjen. Litt usikker. Var det vannet? Skal man ikke kjenne noe mer da? Det kommer mer, og nok en gang setter jeg kursen mot doen. Heller ikke denne gangen når jeg fram før det slutter å renne. Hm… Dette kan ikke være noe annet enn vannet. Er vel best å ringe føden og høre hva de sier. Men først en dusj. Det kjenner jeg at jeg trenger nå. Legger skal barberes, hår skal vaskes og øynene skal skikkelig opp.
Jordmor på føden mener det kan høres ut som vannet som har gått, ja, og at jeg må komme inn for en sjekk. Så lenge jeg ikke har noen rier, så haster det ikke, det er bare å ta det med ro. Jeg går opp til Geir og Maya og frokostbordet. Ringer Ida og sier at det nok ikke blir noen forelesing på meg i dag, men at vi skal levere Maya i barnehagen, så hun kan allikevel sitte på opp til skolen. Ja, og så må hun forberede seg på at hun kanskje må hente Maya i barnehagen. Ida er med med en gang. Spennende. Her skjer det jo ting.
På sykehuset tar de noen prøver, og de måler hjerterytmen til babyen. Alt virker bra. Ingen tegn til rier. Dessverre. Men blodtrykket mitt er for høyt. Så jeg må være der noen timer til observasjon. Utpå ettermiddagen roer det seg, og jeg får heldigvis lov til å dra hjem for natta. Tilbake fredagsmorgen for ny sjekk. Vet ikke hvor lenge det kommer til å ta, så vi kjører Maya til Ida og Kristian. Bare sånn i tilfelle. Men alt virker bra, så da er det bare å dra hjem for å vente. Geir kommer og henter meg, og vi drar til Ida og Kristian for å hente Maya. Ingen vits i at hun er der når ingenting skjer. Men før vi kommer oss ut derifra, så ringer de fra sykehuset. De har fått svar på noen prøver tatt i går, og jeg har en bakterieinfeksjon som jeg må ha antibiotika for. Så da er det bare å ta med seg baggen og dra til sykehuset, for denne gangen kommer jeg ikke ut der i fra før babyen er ute. Kommer ikke babyen av seg selv i løpet av tre døgn, ja, så blir jeg satt i gang. Så da er det bare å belage seg på å vente. Maya blir igjen hos Ida og Kristian. Like greit at hun er der i tilfelle noe skulle skje.
Fredagen går med til å vente, vente, vente og vente. Kjenner noen små tak i ryggen, men ingenting av betydning. Dette kan nok ta si tid. Så blir det helt rolig. Ingen tak, ingen rier, ingenting, rett og slett. Fra ti til tolv på kvelden er alt rolig. Pusser tennene og belager meg på ei god natts søvn før nok en ventedag. Men så; så skjer det noe. Fra tolv til halv ett kommer det fire kraftige tak i ryggen. Dette er ikke godt. Går ut til jordmor for å høre om hun kanskje kan ta en sjekk. Skulle det være noe på gang, ja, så ser jeg gjerne det at Geir har tid til å komme seg hit. 3-4cm åpning og vi er i gang. Innen Geir kommer, er jeg flytta til ei fødestue, faktisk samme som Maya kom til verden på, har fått klyster og takene er ofte og onde.
Kjenner det så godt i ryggen. Får TNS – elektroder som festes i korsryggen. Gur, så deilig. Kjenner bare ei deilig vibrering i ryggen. Ingen av de fæle smertene fra sist gang. Men hva er dette? Vondt i lårene? Smerter skyter nedover. Press på nervene. Åhhhh, så ufattelig ondt. Nei, skulle jo slippe slike smerter. Det er jo ryggen som er mitt problem. Og ryggen har vi jo tatt oss av nå. Står og lener meg på prekestolen. Når riene kommer er det bare å holde seg fast, trekke pusten ”inn gjennom nesa, langt drag, og ut gjennom munnen.” ”Jada, utrolig lett å si, Geir, men ikke fullt så lett å gjøre!” Men det hjelper når han minner meg på om det. Når han veileder meg gjennom ria, så går det mye bedre. Smertene i lårene er ufattelige. Opp på tær, det hjelper litt.
Har jeg lyst på lystgass? Har jeg lyst? Hva er det for et slags spørsmål? Ja, selvfølgelig har jeg lyst til å treffe bestevennen min fra sist gang. Og det viser seg jammen meg at han er en like god venn denne gangen også. Selv om riene er utrolig onde, så hjelper det så veldig godt å ha noe å puste inn. Gir en deilig følelse i kroppen. Hjelper meg å slappe av. Riene er onde, men jeg synes ikke de virker som de skal. Kjenner ikke noe forandring på kroppen. Ingen baby som presser seg nedover. Og jeg har rett. Jordmor sjekker meg, og åpninga har ikke blitt noe større den siste timen. Vi gir det en halvtime til for å se om det skjer noe mer. Det gjør det ikke, så jeg settes på drypp. Her må det hjelpes litt til. Og gjett om det hjelper. Takene kommer oftere og oftere. Og de blir mer og mer intense. Kjenner virkelig at det skjer ting nå, ja.
Det går under en time, og åpninga er klar. Babyen må gjerne komme ut. Ja, den må faktisk gjerne komme ut veldig fort, for nå begynner det å bli uutholdelig ondt. Har holdt meg på bena hele tida. Hengt på prekestolen, gått fram og tilbake i rommet. Prøvd å ligge i senga, men kommet meg opp igjen så fort jeg har vært igjennom ei ri, for om det er ondt med rier når jeg står, ja, så har jeg ikke ord for å beskrive hva det føles som når jeg ligger. Smertehelvete er vel kanskje det nærmeste. Sånn uten å gå for dypt inn i vår mer lugubre del av språket vårt. Men det er jo så godt å få hvile mellom riene, så senga frister. Lar meg lure, ligger gjennom nok ei ri. Nei, det går ikke. Det går bare rett og slett ikke. Må opp igjen. Kjenner at det presser på.
Vi har holdt på i fire timer og tre kvarter siden første gode tak gikk gjennom kroppen ved midnatt. Det presser ufattelig på, og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å presse med. Legger meg i fødesenga. På sida. På sida går det an å ligge. Sida er ikke så ille som på rygg. Men det gjør vondt. Og det presser så på. Det kommer så fort. Så ofte. Alt for ofte. Er så vidt over med ei pressri før neste setter i gang. Klemmer fingrene til Geir det jeg er god for. Bruker lystgassen for det den er god for. Får beskjed om å legge bort gassen på neste ri og heller konsentrere meg om å presse. For nå er vi snart i mål. Åh, legge bort gassen? Ja, ja, vet jo at det betyr at det ikke er lenge igjen før jeg får treffe nurket i magen. Men den er jo så god å ha.
Ei ny ri kommer, og jeg presser det jeg er god for. Tror jeg skriker det jeg er god for også. Uvettig bruk av krefter. Og det får jeg også tips om. Prøv å holde igjen hylene, bruke kreftene på å presse. Og jo da, vet jo at det hjelper. Noen små hyl slipper allikevel unna, men merker jo at det hjelper å holde munnen lukket og konsentrere kreftene på å presse ut babyen. Det føles som en evighet, men etterpå skjønner jeg jo at det går fortere enn jeg egentlig er klar over.
Ti på fem begynner jeg å trykke. Akkurat klokka fem, lørdag 21.januar, høres et nydelig babyskrik. Ti minutter med pressrier i sideleie i fødestol. Det er ikke lenge. Egentlig. Og hadde det ikke vært for at babyen kom ut med nesa i sky, noe som visstnok er vanlig når vannet går så pass lang tid i forveien, ja, så hadde det nok gått på noen pressrier mindre.
Men babyen er ute. Og det er ei lita jente. Ei lita Mina. Hun er så nydelig. Hun skriker så høyt. Så fantastisk deilig lyd. Så fantastisk deilig følelse. Denne nye skapningen som legges opp på brystet mitt. Denne lille jenta, som nå er en del av vår allerede fantastiske familie. Jeg og Geir er så ufattelig heldige. På ett og et halvt år, har vi fått to nydelige, velskapte jenter. Hva mer kan man be om?
Mina blir veid til 3430gram og målt til 48cm. Hun er 34cm rundt hodet. Hun klees på og legges inntil meg i senga. Temperaturen hennes er litt lav, så hun får ligge på varmeputa sammen med meg. Jeg har ondt i ryggen, så jeg trenger den for smertene. Hun får den for varmen. Geir drar hjem for å få noen timer med søvn. Etter litt pupp prøver vi også å sove litt. Hvile ut etter fem timer med hard trening. Mina sovner tvert i armene mine. Jeg smådupper. Får ikke sove så lenge om gangen. Har etterrier som drar i kroppen. Litt smertestillende og muskelavslappende hjelper, og jeg får sove en times tid.
Så blir vi trilla inn på barsel. Legges på et dobbeltrom, men hun som ligger der fra før av, skal hjem samme dag, og det går nesten to døgn før jeg får romkamerat igjen. Deilig å ha rommet og badet for seg selv. Deilig å kunne få besøk av Geir og av nydelige storesøster Maya uten at vi må ta hensyn til andre. Deilig å få være sammen, vår lille familie på fire.
