Småbarnsfar: Jeg hatet barn

- Når jeg endelig klarte å komme til hektene, var hele min gamle verden druknet, snudd på hodet og veltet om. Foto: Privat
- Når jeg endelig klarte å komme til hektene, var hele min gamle verden druknet, snudd på hodet og veltet om. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Jeg har aldri likt barn. Jeg har rett og slett hatet dem. Ikke slik man sier "Å, jeg bare hater mandager, altså", nei her snakker vi ektefølt mistrivsel. Hvorfor? Barn bråker uholdbart mye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige, de lukter fiskeslo og de forvandler foreldrene sine til kommunegrå nikkedukker som kaldsvetter hvis de må diskutere noe annet enn bleiepriser og barnehagedekning.

Ufyselige barn!

De er høylytte, ufordragelige og utilregnelige. De gir totalt blanke i om du har en dårlig dag eller ikke, hvis de føler for å skrike av full hals på bussen, i rushtrafikken, i influensasesongen, ja så gjør de det. Med renter! Hadde voksne mennesker oppført seg sånn, så hadde de blitt bannlyst!

Barn er arrogante, de eier ikke folkeskikk og de slipper unna med det. De bæsjer nøyaktig hvor og når det passer dem og de er ikke flaue for å innrømme det. De er altfor, altfor ærlige og de oppfører seg rett og slett helt ufyselig. Ikke er de spesielt søte heller. Små barn som sitter og lirer av seg usannsynlige gullkorn og setninger som ikke henger på greip kanskje, men små babyer ser mest ut som uferdig trolldeig.

LES OGSÅ: Pappa ble jordmor 

Nyfrelste småbarnsforeldre: Mer irriterende!

Det eneste som er mer irriterende enn barn, er nyfrelste småbarnsforeldre. De maser og de gnager om at alle andre også må få barn og de fremstiller det gjerne som at det er like enkelt som å kjøpe et nybakt brød. Som om det ikke er en livslang forpliktelse av avgjørende betydning, uten noen form for angrerett. "Men jeg misliker jo barn", prøver jeg meg. Nei da, jeg gjør visst ikke det, for det er et mirakel, det er bare jeg som ikke forstår det. Man vet ikke hva kjærlighet er før man får barn, man er et uvitende fjols som bare rett og slett ikke er med på notene. Man har ikke sett lyset. Å si at det å få barn kan virke som en religion for noen, vil ikke være å overdrive det grann. Men det er vanskelig å skjule asurblå søplesekker under øynene, selv bak et blendende hvitt smil. "Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure?" tenkte jeg. Og slik hadde jeg holdt det gående i 30 år, 2 måneder, 3 uker og 4 dager. Men så skjedde det noe.

Februar 2012

Det var en dag full av forvirring. Det er fortsatt store deler jeg knapt nok husker. Vi kom sent til sykehuset etter flere dager med mase-rier, og min kjære var så sliten allerede. Etter ni måneder med kvalme, ustabile netter, ingefær-te, forvirring og usikkerhet, var det like før det gikk på stumpene løs. Trodde vi. Vi så på klokken, den var 22.30 og vi var fremme. Vi smilte stort til hverandre, nå var det endelig snart over. Vi var kommet trygt i havn og nå var det bare å la det lille jesusbarnet skli forsiktig ut og begi seg på hjemveien. Hei sann, de klokkene gikk visst 13 timer for fort gitt.

Det er mye man ikke blir fortalt som vordende far. Jeg hadde inntil da følt at jeg ble underinformert og følte meg nærmest forfordelt, men i etterkant ser jeg jo at det er en forsvarsmekanisme utviklet av kvinner over millioner av år. Dere unnlater å fortelle oss om en del detaljer rundt fødselen, slik at vi ikke skal ta halen mellom beina og stikke til fjells, greit nok det. For jeg hadde aldri i hele mitt liv trodd jeg skulle vite mer om slimpropper, morkaker, bekkenløsninger, melkespreng og utflod, enn jeg vet om fotball.

Det mest fryktinngytende øyeblikket i mitt liv 

Hele natten ble et eneste stort kaos og minnene som farer forbi er falmede og abstrakte. Hei, sjekk, flott åpning, ligg her, pust, spis disse, drikk dette, hei, sjekk, større åpning, prøv å slappe av, et lite stikk, vi blir nok nødt til å ta noen tester, skal bare ta en titt her nede jeg, pust, ikke press, varmt bad, slapp av, vi skal bare ta en liten titt her nede vi, hallo du kan ikke låse deg inn på badet, pust, nå får du et lite stikk i ryggen her, press, nei, slapp av, pust, press, nei, her må noe gjøres. Hastekeisersnitt.

Så satt jeg plutselig der. Det er det mest fryktinngytende øyeblikket i hele mitt liv. Jeg har alltid vært mørkeredd og livredd for edderkopper, men å sitte der på venterommet helt alene med et lite barn foran meg, overgår alt.

Jeg var i sjokk. Først og fremst fordi noen hadde glemt et barn på venterommet, men også fordi jeg akkurat hadde sett mitt første hastekeisersnitt på nært hold. Å sitte på den andre siden av duken og holde min neddopede kjæreste med selskap, mens jeg i øyekroken så flere sykesøstre tilsynelatende slåss med en pitbull på den andre siden, var nær ved å få meg ned i knestående. Hele den natten var meget forvirrende.

I det ene øyeblikket satt jeg hjemme og så på den norske finalen i Eurovision med en pizzabit i hånda og så, bare få timer senere, satt jeg der på venterommet. Alene. Med et fremmed barn foran meg. Jeg husker jeg tenkte at det var usannsynlig uforsvarlig av sykehuset å etterlate meg på den måten. Jeg var da på ingen måte skikket til å være far! De kan da ikke bare forvente at de kan dumpe det ansvaret rett ned i fanget på meg? Jeg mener hallo, hva er dette for slags sykehus egentlig? Har dere virkelig ikke folk til sånt? Å ja, sant det, det er meg det.

Ringte mamma

Så satt vi der. Han lå i sin lille plastboks og sov ut rusen, mens jeg satt med et hode tettpakket med bomull og forsto ikke opp eller ned på noe som helst. Det var ikke en fiber i kroppen min som klarte å forstå situasjonen. Helt apatisk satt jeg og så på den lille klumpen og lurte. Det var da jeg ringte til mamma.

Min stakkars mor hadde sittet oppe fra tidlig om morgenen og ventet. Hun hadde bitt hver eneste negl ned til roten og var, som mødre er, et nervevrak. Hun var helt sikker på at noe hadde gått galt. Jeg var rolig som skjæra på tunet og skulle bare fortelle at alt gikk supert, helt etter planen, tipp topp tommel opp. Så brast demningen. Hele ansiktet eksploderte og tårene sprutet ustanselig. Et helt liv med tilbakeholdte mannetårer skulle tilsynelatende etterbetales og regnet ville ingen ende ta. Gjennom tårefossen så jeg at det var kommet et par til på venterommet, men det lot seg altså bare ikke stoppe.

Så forstod jeg det... 

Når jeg endelig klarte å komme til hektene, var hele min gamle verden druknet, snudd på hodet og veltet om. Jeg så ned på min sønn og i det øyeblikket forsto det. Det var alt jeg noensinne har lett etter, svaret på alle mine spørsmål. Jeg kjente et nytt hjerte dunke i brystet, et hjerte som banket hardere og stoltere enn det gamle. Et pappahjerte.

Da gikk det opp for meg: Det var sann kjærlighet, slik man ikke kan forklare. Foto: Privat
Da gikk det opp for meg: Det var sann kjærlighet, slik man ikke kan forklare. Foto: Privat Vis mer

En dyp erkjennelse

Noen måneder senere putret jeg av gårde i sedvanlig tempo langs E6, da det plutselig gikk opp for meg. Det var som om et magnesiumbluss hadde lurt seg inn under topplokket og nå brant av full vigør. Midt i en ellers alminnelig tankeboble, hadde det plutselig skåret gjennom en tanke så skarp og klar at den ikke kunne være annet enn ektefølt sannhet.  Jeg innså med ett at jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter hele livet, som alle leter etter egentlig. Meningen med livet. Jeg har aldri trodd det fantes noen dypere mening med livet, jeg har alltid hatt en kynisk grunntanke om at livet er tilfeldig og at vi bare er her en kort, meningsløs periode før teppet faller og publikum går hjem. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes "den ene rette" for noen og at det i hvert fall ikke er noen annen mening med livet enn å tjene nok penger til å sove godt om natten.

Men så slo det meg at denne rare følelsen jeg hadde kjent på siden min sønn ble født, nå endelig hadde åpenbart seg. Jeg hadde visst det hele tiden, jeg hadde bare ikke landet helt etter fødselen enda. Det skulle ta noen måneder. Hele min verden hadde eksplodert og den hadde tatt sin gode tid på å lande igjen, og i mellomtiden hadde jeg ikke hatt noen forutsetninger for å forstå hva som foregikk. Men jeg visste det. Jeg visste det i det sekundet jeg så min sønn for første gang. Kjente det når jeg holdt ham inntil meg, følte det når han klemte hånden sin rundt fingeren min på sykehuset, merket det i hjertet da han sovnet på mitt bryst og da jeg hørte ham gråte sine første, usikre vokaler. Jeg så det i øynene på ham, i blikket som ramlet tilfeldig rundt i rommet og prøvde å forstå. Den lille bylten, den spede pustingen, det lille gryntet, mitt lille nurk. Det var meningen med livet. Det var min sønn. Hele bilen lyste opp og jeg kastet meg umiddelbart over telefon.

"Hallo?"
"Hei pappa, det er meg".
"Å hei du! Nå, hva kan jeg så hjelpe deg med i kveld da? Trenger du penger? Haha!"
"Nei, jeg ville bare si deg en ting"
"Jaha, hva er det gutten min?"

"Pappa… Dette høres kanskje rart ut, men… jeg ville bare si takk. Takk for at dere gadd, for alle de gangene jeg slo med dørene, for at du spilte Prokofiev for meg, for alle krangler vi har hatt, for søndagsfrokostene, for alle gangene dere maste om lekser, for turene på skøytebanen, for alle klemmene, for de gangene jeg har gjort dere forbannet, for de gangene jeg har gjort dere stolt, for slalomski, for julegaver, for visdomsord sagt i harnisk, for sigarene du røykte i romjulen, for at dere heiet på meg, for alt."

STOLT PAPPA: Myk som karamell. Foto: Privat
STOLT PAPPA: Myk som karamell. Foto: Privat Vis mer

Selvrealiseringens hellige gral

Jeg har alltid trodd at det som lå på livets øverste hylle var selvrealiseringens hellige gral, en slags tilstand av nirvana der alt man ønsker å gjøre er gjort. Millioner på konto, kajakk på hytta, kiteinstruktør i påsken, backpackertur til India, hitsingel på VG-lista, hole-in-one-sertifikat, svømmeknappen og en mestvinnende champion i hundekurven.

Men her sitter jeg altså, dødssliten og i en særdeles ulekker grå joggebukse. Jeg har blitt kjærestefeit. Jeg må bruke biteskinne om natta for å klare å sove skikkelig. Jeg blir ikke invitert på fester lenger. Jeg vurderer å tyvlåne litt godsaker fra sminkepungen til frøkna for å photoshoppe de deler av fjeset som søvnrytmen har herjet mest med. Jeg har blitt en sånn som diskuterer bleier på fest og jeg er ikke flau for å innrømme det. Jeg har blitt en sånn som vanlig barnemat ikke er godt nok for. Jeg har latt sexlivet pakke snippesken og dra på langtidsferie sammen med byturene, fritiden og overskuddet.

Jeg kan ikke se på bilder av sønnen min uten at det snører seg i magen. Hver. Eneste. Gang. Jeg har blitt en sånn som prøver å forklare kompisene mine at man blir så glad i barna sine at det gjør vondt. Ikke som i "å nei, kokt torsk er så vondt", men en hjerteskjærende sorg basert på ustanselige mengder kjærlighet.

Puslespillets siste brikke 

Jeg har blitt myk som karamellpudding og klarer ikke å se på tv uten å få en tåre i øyekroken. Det trenger ikke å være noe trist en gang. Jeg har fått østrogen i blodet. Jeg ser på mine venner som ikke har barn og tenker "stakkars jævler, dere kjenner ikke kjærlighet". Jeg har blitt en sånn som deltar aktivt på diverse nettsamfunn for småbarnsforeldre, tipser andre om diverse blogger og videresender smarte oppskrifter. En som skriver leserbrev om hvor ufattelig sterke følelser jeg har for min sønn. Jeg kan kjenne den forløsende, varmende, nesten kilende tilfredse følelsen av at puslespillets siste brikke har falt på plass. Jeg har blitt min verste fiende, men jeg er lykkelig. Jeg har blitt en tussete småbarnsfar av verste sort og jeg ville ikke vært noe som helst annet. Jeg har blitt en sånn som en som meg hater innstendig.

Og jeg simpelthen elsker det.

Peter Kihlman
Flere saker av Peter Pappahjerte:

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer