Klokken er halv seks om morgenen og jeg våkner som vanlig med ryggsmerter og finner ut at det bare er å stå opp. Jeg karrer meg inn på toalettet og gjør mitt fornødende og tasser meg videre inn i stua for å nyte et rolig øyeblikk før eldstemann våkner.
Midt på gulvet merker jeg plutselig at jeg er våt nedover buksebena og skjønner fort at det er vannet som er gått. I halvsvime vekker jeg min samboer og sier han må stå opp for nå er det i gang. Søvnig og passe stresset, tror han at jeg vekker han fordi han er for sent til jobb, (enda jeg er 6 dager over tiden) men det går fort opp for han at dette er dagen hvor vår datter skal fødes.
Vi ringer jordmoren som ber oss holde ut for pga dårlig vær vil det ta en tid før hun kommer til oss.
Svigerfar blir vekket for å brøyte sne slik at ambulansen kommer seg frem til huset, samtidig koker svigermor kaffe til de "stakkars ambulansemennene".
Klokken nærmer seg syv og endelig er vi på vei til fødestuen, men det er ikke over ennå. Min kjære datter bestemmer seg for at nå har hun ventet lenge nok så nå vil hun se verdens lys, det nytter ikke hvor mange ganger jordmoren ber meg la være å presse - barnet kommer enten vi vil eller ikke.
Vi ankommer fødestuen og det ser ut til at jeg skal få kommet meg innendørs for å føde men neida...
Her er det ikke brøytet så ambulansen kommer ikke frem og jeg må pent føde i bilen.
Samboeren min ankommer ca fem minutter etter ambulansen, klar til å støtte og hjelpe meg gjennom fødselen, men det tok han feil. Han får beskjed om at fødselen er over og at vi ligger i ambulansen...
Da er det jo bare en ting å gjøre da: Måke sne!
Alle våre planer om en fødsel i rolige omgivelser ble mildt sagt begravd i sne, alt endte heldigvis bra og vi har en frisk og fin datter på ti måneder, men skuffelsen sitter enda dypt i oss begge...
