LIVMORTRANSPLATASJON: Linda (t.v.) og Lolita med underverket Cash-Douglas. Foto: Frida Funemyr
LIVMORTRANSPLATASJON: Linda (t.v.) og Lolita med underverket Cash-Douglas. Foto: Frida Funemyr Vis mer

Livmortransplantasjon

Som 14-åring fikk Lolita vite at hun aldri ville kunne bli mamma

- Da jeg innså at jeg ikke ville få biologiske barn, ble jeg rammet av en enorm sorg.

Publisert

De kommer som en eneste storfamilie; søstrene Linda Wästerlund (40) og Lolita Carlerup (36) sammen med Lolitas mann Patrik og hovedpersonen for vårt intervju – snart to år gamle Cash-Douglas.

Det stråler av lykke rundt dem. Men at Lolita og Patrik skulle bli foreldre, var alt annet enn selvsagt. Som 14-åring fikk Lolita vite at hun aldri ville kunne bli mamma.

LES OGSÅ: Immunisering: Lizas antistoffer truet babyen i magen sitt liv

– Det viste seg at jeg manglet livmor, og skjeden min var for kort. Jeg hadde noe som kalles Mayer-Rokitansky-Küster-Hauser syndrom. 

Da Lolita var et seks uker gammelt foster, skjedde det noe som gjorde at den ene nyren, livmoren og kjønnsorganene hennes ikke utviklet seg.

– Da jeg innså at jeg ikke ville få biologiske barn, ble jeg rammet av en enorm sorg. Allerede da var jeg utrolig barnekjær og drømte om en stor familie. Jeg ble sint på legene og på psykologene som sa at de ikke visste hvordan de kunne hjelpe meg. Og jeg syntes heller ikke familien min forsto, sier Lolita.

LES OGSÅ: Fikk datteren ved hjelp av assistert befruktning, nå venter hun tvillinger!

Redd for sex

Dermed stengte hun stort sett alle rundt seg ute. Men storesøster Linda tilbød raskt Lolita livmoren sin. 

– Allerede den gang snakket vi om transplantasjon – selv om det ikke var noen som hadde gjort det ennå. «Men tenk om det blir mulig en dag», sier Linda.

I 1998, da Lolita var 17 år, ble skjeden hennes operert. 

– Det var nervepirrende og skremmende. Det var en tøff operasjon, og rekonvalesensperioden ble vanskelig. Det ble mange tårer, men operasjonen styrket følelsen min av å være jente og nesten som alle andre. Følelsen av å være feilskapt og et misfoster ble mindre, sier Lolita.

Til å begynne med var Lolita veldig redd for sex. Ville det gjøre vondt? Ville det merkes at skjeden var operert? Og tenk om den grodde sammen igjen! Også i voksen alder kunne uroen dukke opp, ikke minst om hun traff en ny partner eller om det var gått en stund siden sist.

– Årene gikk, og når venninnene mine klagde over mensen, var det mitt høyeste ønske å ha mensen. Litt menssmerter, hva var vel det å klage på? Mensen for meg betød jo barn. Jeg syntes jeg så gravide kvinner over alt, på gata og i aviser.

Så skjedde det noe uventet. Linda, som ikke hadde tenkt å få barn, ble gravid. Hun var 20 år og bekymret for hvordan Lolita ville reagere.

– Jeg merket at enten ville jeg bli nødt til å vende barnet ryggen, eller så skulle jeg knytte meg til ham, sier Lolita.

– Takk og lov valgte jeg det siste; Lindas første barn ble som en sønn for meg. Den dag i dag er han og jeg veldig tette.

UVIRKELIG: Det var først en måned før fødselen at Lolita innså at hun faktisk skulle bli mamma. Foto: Frida Funemyr
UVIRKELIG: Det var først en måned før fødselen at Lolita innså at hun faktisk skulle bli mamma. Foto: Frida Funemyr Vis mer

LES OGSÅ: Ufrivillig barnløs: Det er et ubeskrivelig savn

Leste i en avis

Flere og flere i omgangskretsen ble gravide, og Lolita kjente hun var misunnelig på venninnene sine.

– Jeg holdt avstand til flere av dem når de fortalte om sitt kommende familieliv. Daglig funderte jeg på hvorfor akkurat jeg var rammet av dette. Det var vanskelig i forholdene mine, med enkelte ble det jo mer seriøst, og jeg visste ikke om og når jeg skulle fortelle at jeg ikke kunne få barn. Alle disse årene kjente jeg skam for at jeg var født uten livmor og med en misdannet vagina.

For ti år siden møttes Lolita og Patrik.

– Det var så deilig, for allerede fra starten av gjorde Patrik det klart for meg at han ikke var interessert i barn, sier Lolita.

– Vi så for oss et liv uten barn, men for meg innebar det selvsagt en sorg.

Opp gjennom årene noterte Linda og Lolita seg at det pågikk forskning rundt livmorstransplantasjon, og de mistet aldri håpet om at det en dag skulle bli mulig. 

Sommeren 2011 leste moren til søstrene i en avis at man var klar for neste steg i prosjektet «verdens første livmorstransplantasjon med levende donor». Under ledelse av professor Mats Brännström begynte et verdensunikt forskningsprosjekt med transplantasjon av livmor fra levende donorer på Sahlgrenska sykehus i Göteborg. Etter en nøye vurdering ble Lolita og Linda godkjent for prosjektet.

Linda hadde da fire barn og kjente seg ferdig med fødsler.

– Da de spurte meg om jeg var helt sikker på at jeg ville donere bort livmoren min, tvilte jeg ikke ett sekund. Jeg hadde jo ventet på å få gjøre dette for søsteren min i så mange år og kunne ikke bli mer klar.

Uvirkelig følelse

16. mars 2013 ble transplantasjonen utført. Lindas operasjon tok ti timer, og Lolitas seks. Forskerne gjorde det klart for dem at det ikke fantes noen garantier for at Lolita ville bli gravid.

Men alt gikk som ønsket. Et år etter transplantasjonen lyktes prøverørsbefruktningen, og Lolita fikk se det hun hadde ventet på i nesten hele sitt liv; en positiv graviditetstest.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle det til Patrik. Jeg storgråt, og han trodde jeg skulle gjøre det slutt med ham. Da jeg fortalte at vi hadde lykkes, syntes han det var utrolig kult, men uvirkelig.

Patrik løfter lille Cash-Douglas opp på fanget og sier at han hadde modnet og i løpet av prosjektets gang endret innstilling til barnespørsmålet.

– Men fremdeles er det litt uvirkelig, spesielt alle tidlige morgener, sier han og ler ironisk.

For Lolita var det vanskelig å ta innover seg at hun var gravid.

– Jeg var i sjokk. Ikke før på babyshoweren min, en måned før fødselen, sank det inn at jeg skulle bli mamma.

– Hva drømmer du om nå?

– Min drøm har alltid vært å få bli mamma. Jeg hadde gjerne gjort det igjen, men dessverre var de nødt til å ta ut livmoren etter den første graviditeten. De medisinene jeg måtte ta, påvirket nyreverdiene mine negativt, så det var ikke verdt risikoen å gjøre det igjen.

– Hvordan har denne opplevelsen påvirket søsterrelasjonen?

– Den er faktisk uendret. Vi prates hver dag på telefonen og ses så ofte vi kan, selv om vi bor i forskjellige byer. Vi har alltid stått hverandre veldig nær i vår familie.

– Lolita, kjenner du takknemlighetsgjeld overfor Linda?

– Nei, det har jeg aldri gjort. Da ville det ikke funket.

– Linda, hvilke reaksjoner har du fått?

– Mange har reagert med å si at jeg er så utrolig snill, men det har aldri vært noe valg for meg. Vi tenkte jo på denne transplantasjonen før det i det hele tatt var mulig. Det har alltid vært selvsagt, og jeg vet at Lolita ville gjort akkurat det samme for meg.

– Hvorfor velger du å fortelle, Lolita?

– Jeg levde i skam i så mange år. Det var ikke før jeg deltok i prosjektet og møtte en annen kvinne på venteværelset på sykehuset at jeg forsto at jeg ikke var alene. Alt er verdt å fortelle om, om det hjelper en liten, redd 14-åring til ikke å kjenne seg alene. Og jeg vet at det finnes flere som jeg. Lindas datter er født med samme syndrom, og vi har allerede snakket med henne om alt jeg har gått igjennom, for at hun ikke skal gå rundt med den samme angsten og bekymringene som jeg gjorde. Hun vet at om man ikke har en egen «babypose», kan man låne en annens. Jeg håper at jeg kan være et forbilde og vise at det går an å ha et normalt liv selv om man er født uten skjede og livmor.

TREKLØVER: Cash-Douglas gjør Patrik og Lolita så lykkelige. Foto: Frida Funemyr
TREKLØVER: Cash-Douglas gjør Patrik og Lolita så lykkelige. Foto: Frida Funemyr Vis mer

LES OGSÅ: Hadde kreft i livmoren og skulle fjerne den. Men så ble hun gravid.

Først i verden

Den første kliniske studien av livmortransplantasjon startet i 2013 i Sverige. På Sahlgrenska sykehus i Göteborg er ni kvinner transplantert med livmor fra levende donor. Sju av de transplanterte kvinnene gjennomgikk en prøverørsbefruktning med kvinnens eget egg befruktet av mannens sperm. Og av dem har fem fått barn. Cash-Douglas Carlerup er det fjerde av disse barna, som alle er friske og fine. Det finnes cirka 2000 kvinner i Sverige som er infertile fordi de mangler livmor. Det finnes en norsk støtteorganisasjon, nettadresse mrkhnorge.org.

Kilde: Läkartidningen m.fl.

Lider i stillhet

Mayer-Rokitansky-Küster-Hauser syndrom (MRKH), eller Müllersk agenesi, er et medfødt syndrom som rammer omtrent 1 av 5000 kvinner i Norge. Syndromet innebærer at livmor og øverste del av skjeden ikke er blitt utviklet på fosterstadiet. Eggstokkene er som regel normale, og jentene kommer i puberteten, men uten menstruasjon. Syndromet er ukjent for de fleste, og mange lider i stillhet. Det oppdages ofte når menstruasjonen uteblir til tross for at alle ytre tegn tyder på at kvinnen er kjønnsmoden.

Kilde: Wikipedia og snl.no

Denne saken står også i Allers nr 27, 2017

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer