Sommerdag og Bollekinn

Sommerdag og Bollekinn
Publisert
Sist oppdatert

Det er en deilig helg med sol og sommer! Jeg våkner opp på søndagsmorgen av en telefon fra en ventende mamma som har termin om to uker. Hun tror vannet har gått, men er ikke helt sikker. Mor vil bare si ifra og forhøre seg litt. Det er spenning og glede i stemmen – allerede samme kveld skulle de få hilse på den lille store gutten med de store bollekinnene.

Ved mistanke om vannavgang er det viktig at man observerer fargen på det vannet som kommer, ved å ta på et bind om det ikke er mye – og legge merke til at det er bevegelser og liv i magen som tidligere. Om hodet er festet, og det dermed ikke er fare for at navlesnoren kan komme i klem ved vannavgang, kan man fortsette dagen som før – og om det ikke allerede er riaktivitet…vente på rier. Ved mistanke om vannavgang bør man ikke gjøre vaginalundersøkelser, om det ikke er medisinsk nødvendig, på grunn av økt risiko for infeksjon da barnet ikke ligger beskyttet inne i fosterhinnen.

I løpet av en times tid fikk jeg en ny telefon om at det ikke lenger var tvil om at det var vannet som hadde gått. Så da var det bare å lade opp for fødsel for både mor og jordmor, og vente på rier. Timene gikk og dagen gikk med til litt hagearbeide, og gode venner som stakk innom. Klokken 16.00 får jeg telefon om at riene begynner å ta seg opp og bli lengre og sterkere. Vi blir enige om at jeg skal spise ferdig middagen og så kjøre bort til dem.

En drøy time senere er jeg fremme i fødehuset. En kommende onkel tok meg i mot. Han hadde vært og satt akupunktur, og hjalp nå far med å fylle fødebassenget. Storesøster med det store smilet og det varme hjertet ønsker meg velkommen, og viser meg veien til mor og far som er inne på soverommet. Utenfor skinner solen av all sin kraft og er ikke klar for å avslutte dagen, inne på føderommet er det mørkt og svalt. De mørke gardinene svaier i vinden og slipper inn et svakt lys – i sengen sitter mor på alle fire og puster tungt mellom riene. Far sitter ved siden av, stryker over ryggen og hjelper mor så hun skal ha det så komfortabelt så mulig.

Det er kvinnens andre barn, og storesøster som kom for 11 år siden ble også født hjemme. Valget av fødested begrunnes blant annet med at ”jeg vet jeg trenger ro rundt meg når jeg føder, og det er det vanskelig å få på en travel fødeavdeling”. ”Dessuten er dette en stor familiebegivenhet, og det er viktig for hele familien og kunne tilbringe de første minuttene og dagene sammen, uten forstyrrelser”.

Alle forhold ligger til rette for en normal fødsel. Etter en undersøkelse som viser at kvinnen er godt ut i aktiv fødsel, setter hun seg i fødebassenget i stuen. Alle gardiner blir trukket for, og det er helt mørkt og stille i rommet. Det er viktig at mor ikke blir forstyrret, hun er langt inne i sin egen fødeverden. Hun puster seg mellom riene, halvsover mellom dem. Jeg holder meg i bakgrunn, lytter at barnet har det fint med jevne mellomrom. Jeg hører riene komme og gå, de blir tettere og lengre. Venting. Prøver å lese litt i en bok jeg har tatt med, men det er så mørkt i rommet at det er vanskelig. Minuttene går. Minuttene blir til timer.

Halv ti på kvelden hører jeg at det nærmer seg fødsel. Riene kommer litt sjeldnere nå, mor begynner å bli sliten. Hun blir urolig – adrenalinet er i ferd med gjøre den jobben den skal – gi mor krefter og mot til å avslutte fødselen, så hun kan møte den lille som har ligget der inne i maven i nesten 9 måneder. Siden riene nå er kortere og kommer sjeldnere, tar det noen rier før vi kan se hodet på barnet. Brystknoppene blir stimulert for å stimulere til bedre rier – og mor finner krefter langt der inne – som hun ikke ante hun hadde. Klokken er litt over ti på kvelden. Solen har gått ned over enda en flott sommerdag, og der – i det varme mørke vannet svømmer det ut en stor fin gutt, med store bollekinn og masse mørkt hår.

For en fantastisk innsats, for en glede! Storesøster med det store smilet og det varme hjertet kommer inn og får hilse på lillebror. En rolig og omsorgsfull far kan for første gang stryke fingrene over den nyfødte kroppen, og den sterke og rolige mamma`n holder barnet sitt varsomt på brystet. Tårer og latter. Alle hjerter gleder seg! Onkel og bestefar kommer også inn for og ønsker den lille velkommen til verden. En verden som akkurat nå er mild, kjærlig og lukter av sommer.

Etter at en fødesliten familie er plassert i dobbeltsengen, trekker jeg meg tilbake for å avslutte papirarbeid og rydde opp. Den lille gutten blir lagt til brystet, og etter en stund blir han veid og målt – 4020 gram, ikke rart det var gode bollekinn. Jeg gjemmer alt i mitt glade jordmorhjerte, og setter kursen hjemover. Klokken er nesten to da jeg får lagt meg, og jeg rekker akkurat å tenke at dette har vært en flott dag – før jeg er i drømmeland for å lade opp til vakt på Føderiket som starter om 6 timer.


Skrevet av jordmor Kristina Jacobsen  www.hjemmefodsel.no 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer