Hvert år mister rundt tre tusen barn under 18 år en av foreldrene sine, i tillegg til at også over fem hundre barn og unge dør. Mange av disse har søsken. Til sammen dør mer en 45000 i Norge hvert år. Barn og unge reagerer like sterkt som voksne når de mister en de er glad i. Men de kan vise det på en annen måte. Dette avhenger nettopp av faktorer som alder, erfaring, modenhet og utviklingstrinn. Etter hvert som barna blir eldre, vil de vise tydeligere sorgreaksjoner etter tap av en nær person.
Større og mindre tap vil ramme barna gjennom hele oppveksten, og gjennom resten av livet. Barn og unge kan oppleve mange forskjellige typer tap, av og til ekstra smertefulle tap, som at mor, far eller søsken dør. Barn kan også oppleve tap av den vante kontakten med en eller flere nære gjennom for eksempel skilsmisse eller flytting. Det vanligste tap barn opplever, er at besteforeldre dør, noe som kan være svært smertefullt fordi disse ofte har viktige oppgaver og stor plass i barnas hverdag. I tillegg kan også både kjæledyr, venner, venners foreldre, lærere og andre personer i barnets krets, dø. Alle disse tapene kan utløse savn og sorg hos barn.
Sorg innebærer sterke reaksjoner og følelser, og barn kan, som voksne, umiddelbart reagere på dødsfallet med følelse av uvirkelighet, vantro, og fravær av sterke følelser. Når det første sjokket legger seg, kommer gjerne gråt, tristhet, protest eller sinne. Ethvert menneske reagerer på sin måte, ulikt og i utakt. Man kan sørge ulikt og gi ulike utrykk for sorgen, uten at dette innebærer noen ”gradsforskjeller” av sorg.
Vi skal ikke gå mange tiår tilbake før man betvilte om barn kunne sørge; spesielt ble det stilt spørsmål ved om små barn kunne sørge, skriver Dyregrov i Små barns sorg, og fortsetter: ”Dette er heldigvis et tilbakelagt stadium, og nå spør vi oss hvordan barnet sørger, og hvordan vi som voksne kan forstå barnas sorg”. Det har vært liten åpenhet omkring å snakke om sorgen og om den som er død. Dette, sammen med ønsket om å skåne barna, kunne føre til at kjære familiemedlemmer bare forsvant ut av barnas liv uten at de fikk ta avskjed, uten at de fikk noen skikkelig forklaring, uten at de voksne snakket om hendelsen eller viste sin sorg for barna. Et slikt "mystisk forsvinningsnummer" er i lengden mer utrygt for barn enn å åpne opp for sorg og savn.
Forståelse av dødsbegrepet på ulike alderstrinn
Barns forståelse av døden utvikles parallelt med barnets tankemessige modning gjennom barndommen. Utviklingen av dødsbegreper kan skje i noe ulikt tempo, men gangen i utviklingen er den samme. For å forstå døden må barn ha utviklet begreper som setter det i stand til å fatte hva som skjer når noen dør. Utviklingsperspektivet blir her sentralt. Både alder, modning og erfaring vil ha innflytelse når det gjelder barns forståelse av døden. Hvordan barn forstår, vil være svært forskjellig hos helt små barn og de som er klare for skolegangen. Døden er en læringsprosess for barn. Når de modnes og får mer kunnskap, vil forståelsen av døden endres og utvikle seg .
Sorgreaksjoner
Spennvidden i barns reaksjoner er svært stor. Når de får høre om at noen er død, kan reaksjonene variere fra ingen reaksjon i det hele tatt til sterke følelsesmessige uttrykk.
De vanligste umiddelbare reaksjonene er:
Sjokk og vantro
Forferdelse og protest
Apati og lammelse
Fortsettelse av vanlig aktivitet
Vanlige etterreaksjoner
Angst
Sterke minner
Søvnforstyrrelser
Tristhet, lengsel og savn
Sinne og oppmerksomhetskrevende atferd
Skyld, selvbebreidelser og skam
Skolevansker
Kroppslige plager
Lek knyttet til det inntrufne
Mer barnslig atferd
Reaksjoner over lang tid
Mange av de reaksjoner som er beskrevet, vil dempes i løpet av de første ukene og månedene etter tapet, men savn, lengsel og tristhet vil kunne vedvare over år, og gjerne vare livet ut. Dette betyr ikke at de alltid vil være like sterke, men at de ligger som en bakgrunn i barnets liv, dette spesielt hvis det har mistet en av sine aller nærmeste.
Hvis dødsfallet skjedde brått, uventet og på en spesielt traumatisk måte, har hendelsen muligheter i seg til å innvirke på ulike sider ved barnets utvikling. Det er kjent at slike traumatiske hendelser kan endre et barns karakter og personlighetsutforming, fremtidsberedskap (minsket tro på fremtiden), evne til å regulere sterke følelser, yrkesvalg og forholdet til andre (redsel for å miste kjære personer). Gitt omsorgsfulle voksne og god ivaretakelse av barnet er det liten grunn til å forvente at barnet vokser opp med større risiko for utvikling av langvarige psykiske problemer.
Blant risikofaktorer som øker sjansene for at barnet får problemer, er:
• Barnet var vitne til det som hendte.
• Gjenlevende foreldre får eller sliter med store problemer (depresjon, posttraumatiske forstyrrelser osv.).
• Barnet opplevde å være i stor fare.
• Barnet opplever sterke reaksjoner hos foreldre uten at det blir forklart hvorfor.
• Hjemmeforholdene er svært negative for barnet (alkoholisme, neglisjering).
• Sterk benekting av det som har hendt i hjemmet, og totalt fravær av åpen og direkte samtale om det som skjedde.
Hvordan ivareta barns reaksjoner og behov etter foreldres død?
Når en av foreldrene er i ferd med å dø, er det viktig at barnet kan være sammen med den syke i den siste tiden. La barnet være en del av fellesskapet! Små barn har også behov for å vise omsorg og kjærlighet, større barn kan ha behov for å hjelpe til i stellet av den syke.
Når døden er inntrådt er det en hjelp for barnet å se den døde og delta i begravelsen. Slik blir det lettere å fatte hva som er skjedd, og lettere å avfinne seg med at tapet er endelig. Erfaring viser at barn ikke tar skade av å se den døde, tvert imot – fantasien skaper ofte mer frykt enn virkeligheten. Barnet bør imidlertid ikke tvinges. Hvis det ikke ønsker å se avdøde skyldes det ofte – men ikke alltid – de voksnes egen usikkerhet overfor situasjonen. Det er viktig at barnet er forberedt på hva som skal skje og hele tiden har en voksen hos seg som det har tillit til. Spesielt små barn har vanskelig for å se langsiktigheten og tror den døde kommer tilbake. Det kan da være nødvendig å fortelle alt sammen på nytt flere ganger i løpet av den første dagen.
Barn og ungdom som pårørende trenger å gis informasjon, de har stor evne til å mestre dramatiske opplevelser dersom de har et miljø som møter dem med innsikt og forståelse. Informasjon gir trygghet og gjør det lettere å mestre en vanskelig livssituasjon. Den bør være konkret, tilpasset alder, utviklingsnivå og bli gitt jevnlig ut fra behov. Det er uansett bedre å få vite sannheten raskt, enn at barna begynner å tenke og fantasere rundt det som har skjedd, og på denne måten kommer fram til noe som ofte kan være verre enn sannheten. Informasjonen bør starte så tidlig som mulig i sykdomsforløpet, og i samarbeid med foreldrene. Også ved brå død, bør naturligvis disse prinsippene gjelde!
Tenk over de vanlige sorgreaksjonene, og aksepter disse som normale, selv om de kan være ulike de voksnes. Når man trøster et barn, bør man lytte til det og forklare så ærlig som mulig, samt vise at det er lov å være lei seg og vise følelser. Kroppskontakt gir trygghet, og ofte føler også barnet seg tryggere hvis den voksne befinner seg i øyenhøyde.
Hva kan hjelpe barnet over tid?
Barn har stort behov for å minnes den som er borte, og samtidig bearbeide det som har skjedd. Dette kan gjøres ved å la barnet oppsøke konkrete minner, som å se på bilder av avdøde, eller besøke graven. Barn danner forståelse gjennom svar på spørsmål det stiller, og også gjennom lek, som er deres uttrykksmåte. Det er også viktig å vedlikeholde den fysiske kontakten, noe som vil signalisere kontinuitet og trygghet i barnets hverdag, i tillegg til å virke dempende på spenning i barnet. Man skal også gjøre det klart at den døde ikke kommer tilbake, og oppfordre til uttrykk av både positive og negative følelser overfor avdøde.
Ellers kan sorggrupper for barn være til hjelp, oppsøk støttegrupper. Skolen bør også informeres om det som har skjedd, slik at de kan forberede seg på å hjelpe både barnet det gjelder og de andre barna, som naturligvis kan bli redde når en kamerat opplever dødsfall i nær familie.
Barns sorgreaksjoner spenner vidt, fra ingen reaksjon, til sjokk, sinne, regressiv atferd og skoleproblemer. Det er viktig å akseptere disse som normale, og i tillegg prøve å snakke om dem og andre følelser de evt. måtte ha. Det er viktig å få ut de negative opplevelsene, for å kunne normalisere reaksjonene, selv om det ofte kan være vanskelig å snakke om tanker rundt ting som døden osv. For best å ivareta barns sorgreaksjoner, bør man la dem være en del av fellesskapet, så tidlig som mulig komme med relevant og oppdatert informasjon, være åpen og ærlig, og oppmerksom på deres behov og signaler, for best å kunne gi dem den hjelp og støtte de har behov for. En god regel er å gi riktig og nok informasjon, også til små barn, da de uansett gjør seg mange tanker og oppfatninger rundt det som skjer. I tillegg til at omsorgen skal være tilpasset barnets alder og utviklingsnivå generelt, bør man også ta hensyn til barnets erfaringer og de referanserammer disse kan ha påvirket. Barn både forstår og tåler ofte mer enn man tror.
Positive konsekvenser av opplevelser fra tap og sorg er at man lettere utvikler toleranse og ansvarsfølelse for andre, barna blir mindre selvsentrerte, og får større forståelse for egne og andres reaksjoner. De blir flinkere til å sette ord på tanker og følelser, samt dyktigere til å mestre ulike livsproblemer. Erfaring gir større referanserammer og bredere horisont.
Av Line Sølsnæs, psykologstudent. Januar 2005
Referanser
- Dyregrov, A. (1989). Sorg hos barn. En håndbok for voksne. Bergen: Sigma forlag.
- Dyregrov, A. (1997). Små barns sorg. Informasjon og veiledning til foreldre. Pedagogisk Forum.
- Dyregrov, A. og Raundalen, M. (1996). Sorg hos barn. Del 1: Kort og langtidsreaksjoner. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 33, 510-520.
- Dyregrov, A., Raundalen, M. og Finne, P. (1981). Barn og døden. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 18, 21-29.
- Eilertsen, M.-E. B. og Wille, I.-L. (2000). Barn og ungdom som pårørende. Den Norske Kreftforening.
- Flem Devold, S., Straume, M, Værholm, R. (2002). Når foreldre dør. Den Norske Kreftforening: http://www.kreft.no/forkreftpasienter/levemedkreft/nrforeldredr/
- Jarlsbro, R. (2003). Barn i sorg. Magasinet/Dagbladet, 13. januar 2003, 12-17. http://www.helsenytt.no/artikler/barn_og_sorg.htm
- Opaas, M. (1996, oppdatert 2003): Barn og sorg.
