Det begynte for ca 6 år siden. Min samboer og jeg bestemte oss for å prøve å få barn.
Vi prøvde i ett år uten resultater. Ikke så veldig lenge, men lenge nok til at vi ble utålmodige. Til slutt gikk jeg til legen med problemet. Der tok jeg en del prøver, og grudde meg veldig for svaret.
Tårene fosset da jeg fikk vite at der var noe galt med prøvene mine, og at jeg måtte undersøkes av en kvinnespesialist. Likevel kunne jeg ikke slå meg til ro med at noe skulle være galt med meg, og jeg hadde en slik forunderlig følelse av at jeg kanskje var gravid. Jeg sa ingenting til samboeren min, den dagen jeg bestemte meg for å ta en graviditetstest. Rett før han kom hjem fra jobb, sto jeg på badet med testen i hånden. Nervene var i helspenn. Da jeg endelig turte å se på testen, ble jeg i ekstase. Jeg for ut i døren til samboeren min, og hoppet av glede. Endelig hadde vi klart det. For å være sikker tok jeg en til test hjemme, i tillegg til en hos legen dagen etter. Det var virkelig sant, jeg var endelig blitt gravid!
Da jeg var 16 uker på vei skulle vi på ultralyd. Jeg hadde grudd meg en del på forhånd, for jeg var så redd noe skulle være galt. Hjertet stoppet da jordmoren utbrøt: ” Oi!” Det føltes som flere minutter før hun sa: ”Her er det to!” Jeg ble så lettet at det ikke var noe galt, at tårene bare strømmet på, og jeg klarte ikke si ett ord. Pappaen var kjempekry, og satt ved siden av og lo. Vi var begge stolte som haner da vi skulle hjem til foreldrene våre og vise ultralydbildene, og hele familien vår gledet seg med oss. Tenk, tvillinger!
Svangerskapet gikk kjempefint. Jeg var ikke noe særlig plaget, utenom vanlige småplager, og jeg syntes det var helt herlig å være gravid. Ekstra stas var det å fortelle venner og bekjente at vi skulle ha tvillinger.
Etter et problemfritt svangerskap gikk vannet plutselig natt til selveste morsdagen, 11. februar klokken 04.45. Da var jeg 36 uker og 5 dager på vei. Det var en del blod i vannet, og vi nevnte det i telefonen da vi ringte til fødeavdelingen, men de reagerte ikke på det, så vi trodde at alt var i sin skjønneste orden.
Etter ett kvarter begynte riene, og da vi kom til sykehuset 10 minutt etter var riene ganske tette. Det rant fortsatt blod, og jordmoren reagerte da hun så hvor mye det var. Hun tilkalte legen straks, og da han undersøkte meg beordret han umiddelbart keisersnitt. Det bar inn på operasjonsstuen, og spinalen ble satt. Den virket ikke raskt nok, så det ble full narkose, noe jeg bare er glad for. Pappaen fikk ikke være med på fødselen, men var i behandlingsrommet der barna kom etter forløsningen.
Det var et sjokk for han å se at de måtte ta gjenopplivning på vår lille førstefødte sønn, og andremann var ikke i særlig bedre forfatning. Heldigvis klarte de å få pust i begge to, og de ble sendt videre til behandling på nyfødtavdelingen. Jeg lå igjen på operasjonsstuen og ble sydd igjen. Jeg våknet en time etter fødselen, og ble kjørt til oppvåkningen. Den første jeg spurte etter var samboeren min: ”Han er med guttene”, fikk jeg til svar. Vi hadde altså fått to prinser.
Da pappaen kom på oppvåkningen forsto jeg at noe var galt, for tårene bare rant på han, og han klarte ikke si ett ord. Han hadde med seg bilder av de to guttene våre. De lå i åpne kuvøser og så ikke så spreke ut, men legene sa at de bare hadde litt startproblemer. Vi bestemte oss for navnene der og da. Andreas var allerede bestemt til første tvilling, og andre tvilling fikk navnet Eirik.
Det gikk noen timer før jeg fikk se dem for første gang. Det var et stort øyeblikk, å få se sine to nydelige gutter. Tenk, disse to fullkomne barna var mine. Tårene trillet igjen.
Det viste seg at begge guttene hadde mistet mye blod, men verst hadde det gått ut over Andreas. Han var veldig slapp, og hadde veldig lavt blodtrykk. I tillegg hadde han en del kramper som tydet på hjerneskade som følge av blodtapet. Eirik hadde også mistet en del blod, men var i bedre form enn Andreas.
Utpå ettermiddagen ble vi tilkalt av legene, og fikk forklart at det var veldig kritisk for Andreas, og vi bestemte oss for å ha nøddåp på han. Besteforeldrene ble tilkalt, og vi hadde en fin, liten dåpsseremoni for Andreas. Vi hadde ennå ikke fått holdt noen av dem, men etter dåpen fikk jeg holde Eirik inntil brystet for første gang.
Vi tilbrakte tiden ved kuvøsen til Andreas, og utpå natten var det blitt veldig kritisk, og legene klarte ikke å gjøre mer for han. Jeg fikk han opp på brystet, og jeg ba om å få Eirik også, slik at vi fikk bilder av dem sammen. Vi fikk bare tilbringe noen minutter slik sammen, men det var et fint øyeblikk. Resten av natten holdt jeg Andreas tett inntil meg på brystet. Vi visste at det ikke var lenge igjen, og ville tilbringe mest mulig tid med ham. Han sovnet stille inn på mammas bryst en liten dag gammel....
Vi fikk han med på rommet vårt, og fikk stelt og vasket han, og pakket han fint inn i teppet. Utpå dagen måtte vi ringe å fortelle den ufattelig triste nyheten til foreldrene våre, og ba om at de som ville, måtte komme å se Andreas. Vi ville at de skulle bli kjent med fjeset hans, og la han få en identitet. Det var en tung stund for både oss og familien vår.
Vi ville ha en fin begravelse for vår lille Andreas, og begynte med planlegging den tredje dagen. Vi fikk skaffet prest som jeg kjente godt, og vi fikk solist som skulle synge. Under svangerskapet hadde jeg hver dag ligget og strøket meg over magen, og sunget ”Den fyrste song eg høyra fekk”, og denne ville jeg skulle bli sunget under begravelsen.
Den fjerde dagen skulle vi i kapellet på sykehuset å kle Andreas i nydelige klær som mormor hadde strikket til han. Vi fikk da en uventet beskjed om at Eirik var blitt veldig dårlig, og måtte sendes til Haukeland Sykehus umiddelbart. Han hadde fått livstruende nyresvikt som følge av blodtapet. Vi fikk heldigvis tid til å ta et siste farvel med Andreas i kapellet. Han fikk på seg de fine klærne sine, og vi la ham i en nydelig, liten kiste. Etterpå måtte vi ha nøddåp på Eirik, da uten besteforeldrene, for det var ikke tid å miste.
Eirik ble fløyet avgårde i helikopter til Bergen, og vi kom etter i fly. Det var grusomt å ikke kunne være sammen med han i helikopteret, og tanken på at vi kanskje ikke fikk tilbringe hans siste timer sammen med ham var fryktelig. Heldigvis gikk det bedre med Eirik, men vi måtte bli værende tre uker i Bergen. Den siste uken anbefalte legene oss å reise en tur hjem for å ha begravelse for Andreas. Det var tungt å reise fra lille Eirik, men vi følte det var riktig å ha begravelsen da.
Det ble en nydelig minnestund for Andreas.Været var nydelig. Bakken var snøkledd, og sola skinte i det vinterkalde været.
Vi var med å hentet Andreas i kapellet, og pappaen fikk bære kisten ut i begravelsesbilen. Det var han som bar kisten inn i kirken også. Kisten pyntet vi med en nydelig bårekrans. Vi hadde også ett bilde av Andreas fremme foran kisten, slik at alle skulle få se han. Seremonien startet, og presten holdt en fin minnetale, men tøffest av alt var når solisten sang ”Den fyrste song”. Jeg gråt og gråt, og ønsket at jeg kunne stryke meg over magen og kjenne mine to prinser der, slik jeg gjorde når jeg sang den nydelige voggevisen for dem.
Da seremonien var over i kirken, bar pappaen kisten med vår lille Andreas ut til gravplassen. Vi fulgte alle etter i taushet. Kisten ble senket ned i graven, og det var grusomt å vite at vår lille sønn lå der så helt alene i det mørke hullet. Det ble en stor trøst å kunne lese boken om ”Sommerlandet”. Kanskje vår lille Andreas er der, i Sommerlandet...
Vi reiste tilbake til Bergen dagen etter begravelsen. Det var godt å komme tilbake til Eirik, og å få holde han tett inntil seg igjen.
Det gikk en uke til før vi fikk reise tilbake til sykehuset i Stavanger. Da var ting begynt å bedre seg betraktelig med den lille gutten vår, og vi syntes det var godt å komme hjem til hjemlige trakter. Dag ut og dag inn satt vi på sykehuset og ventet på at Eirik skulle bli så god at vi kunne få han med hjem. Han var 6 uker og 1 dag gammel den dagen vi fikk han med hjem på permisjon for noen få timer, og 11 uker den dagen han ble utskrevet. Det føltes så godt å endelig få ha han helt for seg selv bare pappaen og jeg. Likevel var der noe som var feil. Vi skulle hatt to gutter med oss hjem...
Vi begynte raskt å lengte etter en bror eller søster til gullgutten vår, og da han var 11 mnd fant vi ut at vi skulle hoppe i det. Ting gikk absolutt ikke som vi hadde planlagt, men vi klarte å leve uten å tenke for mye på savnet.
Vi flyttet, giftet oss, bygget hus og flyttet inn i det nye huset. Når ting begynte å roe seg ble vi veldig besatt på tanken om å få ett barn til, og det bar til legen igjen med problemet. Spesialist neste, så sykehusundersøkelser. Ingenting var galt med verken meg eller min mann. Vi prøvde hormonkur etter hormonkur, og til slutt fikk vi prøve IVF. Det var en tøff prosess, men det var absolutt verdt det. Jeg ble gravid på 1.forsøk, og om noen uker skal Eirik endelig få ett nytt søsken. Han er nå 4 ½ år og kjempeklar for å bli storebror til vesle Maren.
Andreas er i tankene våre daglig, og vi er flittige å besøke graven hans. Det har blitt helt naturlig for oss å snakke om Andreas i det dagligdagse, og Eirik er kry for å ha en tvillingbror som kanskje er i ”sommerlandet”.....
