Fødselen min er noe jeg tenker på hver dag, jeg er stolt av den og av meg selv som klarte det så fint. Jeg elsker å fortelle om den til de som spør og det blir ofte en lang historie som nok mange gjesper litt over, men det er det største som har hendt meg!

Det er nå en stund siden, datra mi Tuva Marie blir 8 måneder den 6 november 2003. Men det som skjedde sitter der klistret, og vil nok for alltid gjøre det sånn som jeg drømmer meg tilbake! Jeg har faktisk bestemt meg for å bli jordmor:)

Nok snikk snakk, da går jeg rett på sak!
Onsdag 5 mars kjente jeg meg så fryktelig øm i bekkenet, men tenkte ikke videre over saken. Den kvelden fikk jeg ikke sove, jeg sendte sms til noen venner til sent på kvelden. Ved 01 tida fikk jeg min første ri og jeg ble hoppende glad og nervøs om hverandre, jeg bare lå og venta på at den neste skulle komme. Det var fryktlig spennende der leg lå å kjente magen stramme seg ved hvert tak. Jeg skrev meldinger rundt til alle jeg kjente (var nemlig alene om dette, uten barnefaren) på den måten fikk jeg delt opplevelsen med noen. Utover natten ble riene kraftigere og jeg lurte på om jeg snart skulle tusle inn til moren min og fortelle henne dette. Ved 05 tida gjorde jeg det og det ble straks leven i huset! Jeg hadde bestemt meg for å ha med meg søstra mi og mamma. Søstra mi og jeg er nemlig adoptert fra Colombia og jeg husker da søstra mi ble født, så da ønsket jeg ha henne med!)

Mamma dro ikke på jobben og søstra mi ble hjemme fra skolen. Rien ble kraftigere og jeg husker jeg sa at vondere en dette kunne det ikke bli! Ikke visste jeg hva jeg snakket om!

Ved ti tida dro vi til sykehuset, men ble sendt hjem igjen. Det var bare 1 cm åpning, og jeg følte det som en veldig nedtur... Jordmor sa vi kunne rusle oss en tur og hvis vannet gikk eller riene ble mer regelmessige kunne vi komme tilbake. Det rådet fulgte vi, men vi var så trøtte alle sammen så vi dro hjem etter tre timers tid.

Nå ville jeg ikke dra tilbake til sykehuset før det virkelig var nødvendig. Vi ble hjemme hele den dagen, og jeg ble bare mer og mer sliten og det gjorde vondere og vondere, trodde aldri det skulle ta slutt og at noe alvorlig var i veien siden det tok så lang tid. Hver gang jeg ringte sykehuset var jeg veldig nøye med å si hvor lang tid jeg hadde gått med rier. Ved ett tida 6 mars dro vi tilbake for da var jeg sikker på at det snart måtte skje noe. Jeg var så trøtt at jeg kunne ha sovna på flekken, men pga av riene klarte jeg ikke en gang ligge. Bilturen til sykehuset var et mareritt for det var så fryktelig vondt å sitte.

Nå var det 5 cm åpning, og jeg tror jeg må ha fått verdens roligste jordmor. Hun gjorde meg så rolig på at alt var fint og at alt kom til å gå bra. Jeg trippa rundt noen timer og bad om lystgass som hjalp lite, men hjalp nok litt likevel.. Fikk ikke tilbud om noe smertestillende, jordmor sa: Nei det venter vi med til de ber om det! Ved fire tiden tok hun vannet, og det var rent og fint. Hjertelyden på babyen var også helt fin, og dunka jevnt og trutt på samme nivå hele tida helt til hun kom ut.

Jordmor sa det var fint jeg trippa rundt og ikke lå i senga for det hjalp babyen nedover i fødselskanalen. Hadde jeg måtte ligge tror jeg jeg hadde dødd, for det var helt forferdelig. Den siste halvtimen husker jeg ikke så mye av, jeg bare skrek så hele sykehuset må ha hørt det (påsto hvertfall søstra mi) Da ønsket jeg epidural, men klarte ikke få det fram, og uansett om jeg hadde gjort det hadde jeg nok ikke klart å få gjennomført det så vondt som det gjorde, og uten pause og det føltes som en evighet. Kl 05.58 kom hun og de sekundene etter, da jeg fikk holde henne med navlestreng og alt, er tåkete, men lykkeligere har jeg aldri vært. Søstra mi gråt gledestårer og bestemor var nok kjempe glad det hele var over og at hun fikk et velskapt barnebarn. Kan tenke meg det ikke var lett for dem å se jeg hadde det så vondt.

Jeg er så glad alt gikk bra og jeg fikk verdens nydeligste jente. Hun har øyne som store klinkekuler og ligner en liten Sør Amerikaner. Jeg skal ha mange mange barn jeg også, som Mette Marit sier:)

Er det fortsatt noen som leser? Så bra! Dette var nok en drømmefødsel selv om det tok altfor lag tid, ble helt tappa for krefter men nå er jeg på beina igjen etter en hard barseltid med veldig mye tårer og depresjon.

Jeg sender tusen takk til Jordmor Lill Kristine som var så god mot meg, og de gode støttespillerne mine mamma og søstra mi. Bedre kunne jeg ikke hatt:)

Lisa