Stolt mor etter lang førstegangsfødsel
Termin 15 mai 2005.Natt til fredag 6 mai, i to tiden våknet jeg at menssmertene jeg hadde hatt den siste uka var kraftigere, og kom i tak. Tok tiden og det var 15 min mellom hver. Var dette rier tro? Jeg har jo ikke gjort dette før så jeg visste ikke hva jeg skulle kjenne etter. Da jeg gikk på do så jeg blodspor. La meg litt igjen og følte på smertene, gikk på do en gang til og vekte så samboeren min og fortalte om ståa. Satt meg litt oppe og så TV og ringte til slutt føden i 4 tiden for å forhøre meg litt. Fikk beskjed om at jeg hadde god tid og skulle legge meg for å få søvn og hvile ut. Jeg spurte om jeg kunne sende sambo på jobb – det måtte jeg kjenne på selv… Han dro på jobb i halv 7 tiden, litt nervøs han også. Fikk masse sms’r fra han, og 1130 var han hjemme igjen, enda jeg sa det ikke hastet. For det var fortsett 15 min mellom hver rie, og mellom 12 og 14 hadde jeg faktisk en stille periode.
Men alt tok seg opp igjen på natten, og da det var 8-10 min mellom hver rie som jeg syns var usannsynlig vonde ringte jeg på nytt føden kl 0115. Det var blitt lørdag 7 mai. Fikk samme beskjed, god tid – slapp av og hvil. Ta et bad. Jeg gikk i badekaret i to tiden, men satt ikke no godt. Litt før kl 4 sms’r sambo sin mor og spør om noen kan hente bikkja eller om de vil vente til morrakvisten å låse seg inn å hente han da. Broren er nesten på vei allerede siden han var oppe. Jeg går i dusjen og 0415 blir bikkjevoven min hentet og vi drar til sykehuset 15 min senere…. Ringer føden og sier nå kommer jeg.
Fremme på sykehuset blir jeg litt før 0530 lagt i ”belter”. Ligger i en drøy halvtime og blir kvalm av å ligge på rygg så lenge. Det er 6-7 min mellom riene – og jm måler åpningen til 2 cm. Vi får et venterom og skal hvile litt. Umulig med søvn… Ny sjekk i 8-9 tiden, fortsatt 2 cm og med ”harde kanter”. Blir tilbudt akupunktur for å modnes og ”får lov å reise hjem” for å slappe av. Akupunkturen settes 1030, hun sier den kan gjøre meg søvnig slik at jeg kanskje får hvilt litt hjemme før jeg må til pers. Vi er hjemme i 12 tiden – tar 2 pinex, en dusj og et knekkebrød og legger meg men det blir ikke mye til hviling for nålene har hjulpet og riene blir om mulig enda vondere, og tettere. Vi tar tiden, jeg begynner etter hvert å gråte for hver rie og sambo må være hos meg hele tiden og kna ryggen og holde meg i hånda.3-5 min mellom hver rie og jeg syns det er for jævlig. Snakker med føden i 15 tiden. Sier jeg fortsatt har tid på meg men kan komme når jeg vil. Jeg tar en dusj men 1730 greier jeg ikke mer og vi reiser på nytt til Drammen. En lang lang halvtime i bilen innover med vonde rier.
Blir på nytt lagt i belter for ctg og sparkeprøve. Åpningen kl 1915 er nå 3 cm – så nå er det i hvert fall noe på gang. Blir sendt ut for å gå en time-halvannen. Vi rusler rundt på sykehuset og ute – jeg klarer ikke stå stille. Riene kommer tett og blir intense. Timen ute gir resultater og åpningen er nå 4 cm. Juhu!!!! Avtaler å få petidin etter et badekarbad for kanskje å slappe av og hvile og samle krefter. Får klyx og går så i badet 2245. Jeg begynner å bli høylydt – sambo som tidligere på dagen har sakt jeg var så stille får høre en annen lyd der jeg ligger i badekaret og nesten roper. Han må holde meg i hånda og være der for hver rie. Litt over 23.30 klarer jeg ikke ligge der lenger og står opp.
Det har vært vaktbytte og jordmora som tok meg i mot da vi kom på sykehuset lørdag morgen er igjen på vakt. Hun mener det ikke er nødvendig med petidin, jeg får likevel ikke slappet av nå som jeg er godt i gang med fødsel. Og foreslår heller epidural. Jeg er helt med. Vi går inn på fødestua og jeg blir plassert rett i fødesengen. JM rekvirerer epidural og litt etterpå kommer legen – men han blir pipet på og må ned på akutten til en ulykke. Nei nei tenker jeg. Men det drøyer ikke lenge før en annen lege kommer for å ”redde” meg. Hun må ta noen pauser siden riene mine kommer i ett omtrent. Skal jo liksom sitte stille når de stikker i ryggen. Får epiduralen kl 00.00 Jeg spør når den skal virke, ”den virker snart”. ”Den virker vel nå?” Men nei – jeg får ingen virk av epiduralen og føder så og si uten smertestillende. Det er blitt søndag 8 mai. JM tar vannet. Jeg har om mulig enda vondere, spesielt i ryggen og skriker og skråler og føler det presser…. De neste 3 timene går litt i stå for meg. Barnepleieren masserer ryggen min i en time eller to, så snill da. Jeg prøver ut diverse stillinger, bla sakkosekk i sengen som jeg ligger over og prekestol. Prekestolen mer eller mindre henger jeg i og orker ikke det så veldig lenge. Er oppe på do for å tisse 2 ganger, litt av et styr med alle ledningene koblet til meg (epiduralen i ryggen, intravenøs i hånda og hjertemåleren inn mellom bena festet til hodet på babyen). Siste gang på do blir jeg sittende, føler jeg må bæsje. Noe jm mistenker og spør meg. Det er nok babyen som vil ut og ikke no dotrang det der og beordrer meg tilbake til sengen.
Utrivningsfasen holder på 1 time. Jeg presser og presser og skriker og skriker. På slutten er jeg så sliten at jeg ikke eier noen ting, men av en eller annen grunn klarer jeg å presse hardere enn noen sinne. Kl 0308 sier JM; ”skal vi si kvart over 3”, nei ti over sier jeg. Jeg klarer det til 0314 – da kommer lille prinsessen ut. Det var så deilig når hun var ute. Alle smerter bare forsvant – og da JM holder babyen min opp foran oss noen sekunder senere får jeg plutselig en voldsom energi og er lys våken. Sambo sier at jeg lyste opp. Der er hun, verdens nyligste jente som blir lagt på brystet mitt. God og varm. Endelig er vi i mål.
Den nybakte pappan klipper navlestrengen, JM og barnepleieren hjelper til med å få morkaken født, jeg syr 3 sting i et overfladig risp og jenta vår blir omsider veid og målt. 3490 gram, 51 cm lang og 36 cm rundt hodet. Helt perfekt! Etter en behagelig dusj får vi servert mat med norsk flagg på og det hele. Halv 6 har vi fått rom på lettposten, noe som betyr at sambo kan være hos oss døgnet rundt. Det var utrolig godt å ha han hos meg når det sto på. Aner ikke hva jeg skulle gjort uten han. Stakkars, han var ganske sliten han og – og veldig fortvila og maktesløs. Men utrolig lykkelig etterpå. Han er helt fantastisk mot lille jenta si og viser en side jeg aldri har sett før. En stolt pappa. Og en stolt mor :)
