Stille drukning:

Storebror reddet Aksel fra å dø av drukning

Aksel (5) var livløs da Sander (12) bar ham opp på stranden.

REDDET: Sander (nr to fra venstre) reagerte raskt da lillebroren lå livløs i vannet. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
REDDET: Sander (nr to fra venstre) reagerte raskt da lillebroren lå livløs i vannet. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer
Publisert

– Folk trodde først vi tullet, helt til de så det kom skum ut av munnen hans, sier Sander, som er den virkelige livredderen i historien.

– Det viser bare hvor viktig det er at folk er tilstede og oppmerksom på omgivelsene. Alle bør kunne hjerte- lungeredning, sier Anne Gorman.

– Mange er redde for å gjøre feil, men det er bedre å gjøre noe enn å ikke gjøre noe. Drukning foregår alltid stille, personen har ikke krefter til å rope og skrike, det skjer bare på film. Jeg håper vår historie kan være med på å bevisstgjøre andre før badesesongen er her igjen.

- Et barn som ligger livløst på stranden etter drukning trenger luft, så det er bare å begynne med innblåsninger og hjertekompresjoner. Når en ekstrem situasjon oppstår teller hvert eneste sekund.

Anne er akuttsykepleier og gikk i akuttmodus da sønnen trengte livredning. Alle uvedkommende lyder og tanker var som blåst bort. Det gjaldt bare å få liv i Aksel, som da var fire år.

MINSTEMANN: Aksel er familiens minstemann og har mange som passer på ham. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
MINSTEMANN: Aksel er familiens minstemann og har mange som passer på ham. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Fikk øye på badebuksen

Familien Gorman flyttet fra Stavanger til Fevik på Sørlandet for to år siden og består av mamma Anne, pappa Kenneth og sønnene Sander (12), Mats (7), Aksel (5) og hunden Bodil (8). De er en aktiv familie med mange interesser, blant annet idrett, båt og sjø.

Sander og vennene hans bader ofte i et tjern i nærheten, og Anne har forklart sønnen om hva som skjer når folk drukner. Hun har bedt kameratene passe på hverandre, og hele tiden ha oversikt over hvor alle er. Sander er en god svømmer, men Anne poengterer at ulykker kan skje med alle.

– Jeg trodde folk ropte og skrek når de druknet, sier Sander.

– Men mamma har forklart meg om stille drukning. Det hjalp meg da Aksel druknet.

STOREBROR: Sander visste at man kunne drukne stille, og det reddet lillebroren. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
STOREBROR: Sander visste at man kunne drukne stille, og det reddet lillebroren.
FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Far, Kenneth, er ikke tilstede da KK besøker familien for å snakke om det dramatiske som skjedde siste helg i sommerferien 2020.

Det var knallvær og varmt, og familien ville benytte helgen til en båttur med overnatting. Da de hadde lagt til kai ved Mærdø, en vakker øy i skjærgården, snakket alle i munnen på hverandre. Barna vrengte av seg klærne, tok på badebukser og forsvant på land.

Sander med dykkermaske, Mats og Aksel med bøtte og fiskesnøre. De minste skulle fiske krabber på grunna. Kun vasse, ikke bade, og Sander hadde ikke ansvar for dem. Alle tre er vant til den langgrunne stranden nedenfor huset i Fevik, og var ikke forberedt på at Mærdø stranden var annerledes. Her ble det brådypt etter noen meter.

Anne og Kenneth fikset fendere og tau da gutta hadde gått i land. Mats måtte på do og kom tilbake til båten, Kenneth ble med ham under dekk. Anne ordnet med kleshaugen etter de tre sønnene. Hun kikket ut mot stranden og så Aksel ved brygga. Neste gang hun sjekket, så Anne plutselig noe rødt flyte uti vannet. Det var Aksels badebukse.

– Den skal jeg ikke se, rakk hun å tenke, før hun skrek Sanders navn så høyt hun kunne. Han var bare halvannen meter fra lillebroren, men hadde ryggen til. Han dykket og hadde ikke lagt merke til lillebroren som ville ut til ham. Anne dundret over dekk og løp ned mot stranden.

Pustet ikke selv

Sander forteller at han ikke hørte mammas rop. Likevel snudde han seg, og ble veldig redd da han så broren ligge med ansiktet ned i vannet. Han hadde heller ikke vært klar over at det var brådypt, og måtte dytte broren innover til han selv fikk fotfeste.

– Aksel lå og fløt på magen, ikke mer enn fem meter fra land, likevel var det dypt vann der. Da vi kom innover og jeg kunne stå selv, bar jeg Aksel inn på stranden. Han var hvit i ansiktet og lå helt stille, så jeg var redd han var død, sier Sander, som ropte «hjelp» så høyt han kunne. Folk lot seg først ikke merke med det.

– Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men det kom i hvert fall noen voksne bort til Aksel. En dame, som er lærer, begynte å dunke Aksel i ryggen. Andre bare sto der. Aksel åpnet ikke øynene og jeg løp for å hente mamma og pappa.

GODE DAGER: Familien har funnet tilbake til den gode hverdagen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
GODE DAGER: Familien har funnet tilbake til den gode hverdagen. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Anne registrerte at en livredd sønn kom løpende mot henne, men hun tok seg ikke tid til å trøste Sander da. Fokuset var på Aksel. Han var helt hvit med fråde rundt munnen, og Anne skjønte fort at det ikke var dunking i ryggen han trengte, men luft.

Hun startet øyeblikkelig med innblåsninger, mens læreren gjorde kompresjoner. Så fort Kenneth også var der, overtok han kompresjonene. Han har bakgrunn fra Forsvaret, så begge foreldrene er kyndige i førstehjelp.

– Da jeg trodde jeg hørte luft, stoppet jeg et øyeblikk, forteller Anne.

– Men Kenneth sa at Aksel ikke pustet og vi fortsatte kampen for livet til vår yngste sønn.

Ble hentet av ambulansehelikopter

Endelig hørte Anne og Kenneth at Aksel trakk pusten selv. Anne lempet sønnen over skulderen, og en fontene med vann sto ut av munnen hans. Aksel gråt og var veldig medtatt, han skjønte ikke hva som hadde skjedd. Anne hørte en dame ringe AMK. Hun vet ikke hvem det var, og fikk aldri takket kvinnen.

Anne fikk ikke med seg at Redningsskøyta og politifolk kom. Hun ble med en fremmed dame, som hadde strandhus med dusj, og fikk dusjet den iskalde sønnen i lunkent vann. Samtidig fikk hun av ham den finkornete sanden, så han ikke skulle få i seg noe av den. Da Anne kom tilbake på stranden, bærende på Aksel inntullet i damens håndkle, var ambulansehelikopteret på plass.

– Vi tar dere med til Kristiansand sykehus, så de får tatt ultralyd av lungene hans, sa ambulanselegen.

FAR: Pappa Kenneth med de tre sønnene sine. FOTO: Privat
FAR: Pappa Kenneth med de tre sønnene sine. FOTO: Privat Vis mer

Anne ble med, mens Kenneth ble igjen med de to eldste barna. Det var ganske mange på øya denne solrike fredagen, og det virket som om hendelsen hadde preget alle. De ville overvåke Aksel et døgn på sykehuset, og fireåringen var rasende. Han ville ikke være der, han ville sove i båten.

– Da Aksel ble utskrevet på lørdag, ble det derfor en ny båttur til samme sted, forteller Anne.

– Ikke bare fordi Aksel ville det, men også fordi jeg følte behov for å informere de andre på øya om at alt hadde gått bra. Da fikk jeg også levert tilbake håndkleet og takket den snille damen med dusjen. Jeg tror faktisk at alle som hadde sett ulykken fikk en påminnelse om å friske opp hjerte- lungeredningskunnskapene sine.

Hederlig omtale av Sander

En stund etter ulykken ble familien invitert av ordføreren til en bystyremøte. Der var også læreren som hadde hjulpet til, og Anne og Kenneth fikk endelig takket henne. Sander fikk pene ord og sjokolade han kunne dele med brødrene. Dessuten fikk han diplomet «Heltene på Mærdø», en utmerkelse kommunen deler ut en gang i måneden.

Anne forteller at Aksel kjapt var den samme aktive gutten som før ulykken. Og innrømmer at hun føler et enda større behov for kontroll i alle situasjoner nå. Familien går i svømmehallen, og gleder seg til badesesongen starter.

– Jeg var plaget med noen flashbacks i begynnelsen, men det ga seg heldigvis etter hvert. Og jeg har nok kanskje sydd litt puter under armene på minstemann det siste året. Vi hadde flaks, og har på en dramatisk måte lært hvor fort en ulykke kan skje. Vi håper andre også kan ta lærdom av dette, sier Anne.

HEDER: Sander ble hedret for sin heltedåd. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
HEDER: Sander ble hedret for sin heltedåd. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Da vi til slutt spør Aksel hva som er det morsomste han vet, kommer svaret kontant:

– Å bade og å hoppe på trampoline!

Sander forklarer at ingen i familien har blitt redde for å bade. Mamma og pappa har snakket mye med ham, så han har fått bearbeidet følelsene som ble satt i sving.

– Det er Sander som er den virkelige helten her. Vi andre har fått oss en dyrekjøpt lærepenge. Hadde Aksel blitt liggende lenger i vannet, er det ikke sikkert dette hadde blitt en solskinnshistorie, avslutter Anne.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer