Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock Vis mer

Større enn forventet

 Dette er historien om min første graviditet. Jeg og samboeren min hadde prøvd en stund å bli gravid, og gleden var derfor stor da vi stod med en positiv graviditetstest! 

Svangerskapet gikk smertefritt, og jeg var i kjempeform fra dag én. Jeg trente fram til temindato, og gledet meg over å være gravid. Jeg er 178 cm høy, og ganske slank, så etter hvert begynte folk rundt å reagere på min enorme mage. Ja, magen ble VELDIG stor etter hvert, og da jeg merket at jeg var en god del større enn min svigerinne som skulle ha tvillinger, begynte til og meg jeg å lure litt. Hva er det jeg bærer i magen? 

Lettet eller skuffet

På skjemaet hos jordmor lå jeg hele tiden litt over normalkurven på symfysestørrelse, og jordmor var litt usikker på størrelsen på babyen. Hun sendte meg på sukkerbelastningstest, selv om alle urinprøver hadde vært fine. Dette satte en støkk i meg, kommer jeg til å få en tjukk kjempebaby?? Jeg som hadde hatt et svært bevisst kosthold i hele svangerskapet. Jeg var skuffet og nervøs. Sukkerbelastningstesten var negativ. Jeg visste ikke om jeg skulle være lettet eller skuffet. 

Jeg hadde noen kontroller hos jordmor, og noen hos fastlegen min. Fastlegen mente at det ikke var noenting som tydet på at babyen var noe større enn normalt. Jeg hadde nok mye fostervann, og stor morkake. I tillegg kunne jeg regne med at babyen var rundt fire kg, og lang siden både jeg og min samboer var rundt fire kg og lange ved fødselen. Jeg gikk fra legen med et smil om munnen.  

LES OGSÅ: Fra singel til familie på åtte - på fire år 

Ikke så stor likevel?

Termindatoen nærmet seg, og jeg merket at jeg begynte å glede meg. Glede meg til å møte gutten som vokste inni magen. Men jeg hadde bestemt meg for å smøre meg med tålmodighet da min mor gikk mange dager over terminen med alle barna. Jordmor mente nemlig at det kunne være genetisk. Og joda, seks dager på overtid var vi på rutinemessig overtidskontroll på sykehuset. Her ble det målt fosteraktivitet, tatt ultralyd og en vaginalundersøkelse for å sjekke modningsgrad. Jeg var veldig spent på størrelsen på babyen. På ultralyden ble babyen målt til 4150 gram og 35 cm rundt hodet. Gutten var i fin form, og det var ingenting som tydet på at fødselen måtte settes i gang nå. I tillegg var jeg godt moden, så legen mente at dette kom til å gå av seg selv om kort tid. Så var det bare å dra hjem og vente. Vi fikk time til igangsettning seks dager etter siden ingen får gå lenger enn 12 dager på overtid.

De seks dagene gikk, og jeg begynte virkelig å bli utålmodig. Magen begynte virkelig å være i veien, og i tillegg turte jeg ikke oppholde meg så veldig langt hjemmefra. Hvem ønsker vel å stå i kø på Ikea når vannet går? En av de siste dagene gikk jeg tur, og da var det en fremmed mann i en bil som stoppet og lurte på hvor langt jeg var på vei, og om alt var bra. Da bestemte jeg meg for å holde meg inne til jeg skulle føde. 

LES OGSÅ:– Det er utrolig hva menneskekroppen klarer

Hjertelyden sank 

Så kom dag 12, og vi skulle på igangsetting kl.09.00. Dette hadde gutten i magen fått greie på, for riene startet med et smell kl.08.00. Uten forvarsel fikk jeg 10 rier på et kvarter, og slik fortsatte det. Da vi kom på sykehuset ble vi sendt rett på føden, og jeg hadde 4 cm åpning og klar til å føde. Jeg var superglad og spent, nå skulle det endelig skje!  

Vi fikk mye oppmerksomhet på føden pga den store magen som stod rett ut. Bakfra kunne ingen si at jeg var gravid, og jordmødrene på sykehuset syntes dette var veldig festlig. Vi hadde verdens koseligste jordmor - og jeg var kjempegiret på å få til en god fødsel. Jordmor var sikker på at dette var et stort barn, og var kjapp med å feste elektroder på hodet til babyen. Riene mine bare fortsatte i et enormt tempo, og pausene i mellom var på mellom 0 og 10 sekunder. Jeg ønsket å ha en mest mulig naturlig fødsel, og var bestemt på å klare dette. Men da klokken var 12, og jeg hadde fått en mislykket akupunktur, kom plutselig anestesilegen og satte epidural. Jeg var så borte vekk og sliten at jeg fikk ikke sagt hverken ja eller nei. Det eneste jeg husker er at det var deilig med den nålen i ryggen, for da fikk jeg fokuset vekk fra riene. 

Målet med epiduralen var at jeg skulle få pause mellom riene. Den første epiduralen virket ikke, så jeg måtte få en ny. Da sank hjertelyden til gutten, og det ble fort veldig fullt i rommet av diverse leger. De hadde en liten rådslagning på hva de skulle gjøre. Hjertelyden gikk tilbake til det normale, og de mente at vi bare skulle vente. Den nye epiduralen virket stort sett bare på den ene siden i kroppen, så jeg ble liggende med rier i venstre fot. Det var en litt merkelig følelse for å si det mildt. De prøvde meg på forskjellige typer epidural for å begrense riene. Det eneste det førte til var at jeg ble fullstendig smertefri, men riene fortsatte i samme enorme kraft og tempo. Jeg skjønte ikke problemet med det siden jeg var smertefri, men jordmor sa at gutten i magen kunne også trengt en pause og det fikk han ikke når riene bare fortsatte. 

Bekkenet var for lite 

Rundt kl.16.30 hadde vi en ny vurdering av legen, og da mente han at vi burde begynne å presse for å få ut babyen. Han begynte nemlig å bli litt småstresset. Jeg hadde jo diverse epidural i kroppen, og kjente absolutt ingen smerte. Det var faktisk utrolig trist og vanskelig å ikke ha noe som helst følelse av pressrier. Jeg måtte bare se på skjermen når jeg hadde rier, og så presse deretter. Jeg presset vel på i en liten halvtime da døren gikk opp. Da toget det inn fem-sju leger som hadde sett monitoren min fra pauserommet, og så at babyen begynte å bli VELDIG stresset. Det viser seg at bekkenet mitt er for lite, og babyen står og stanger uten å få vridd seg ut. 

Diverse utstyr blir tatt fram, inkludert tang og sugekopp. Babyen må ut nå. Jeg lå der og presset når jeg så på monitoren at jeg hadde rier, og prøvde å lukke øynene mest mulig ellers. Jeg prøvde å ikke bli redd, og tenkte at jeg må hvertfall gjøre min jobb, så kan de andre gjøre sin. Kl.17.13 var han endelig ute- og i god form! Hylte med en gang, og selv om han så ut som et lite romvesen etter all den tøffe behandlingen, var han jo selvfølgelig verdens nydeligste. 

Kunne ikke forstå det var sant 

Sjokket kom da de puttet ham på vekten og målte ham. 4940 gram, 54 cm lang, og 40 cm rundt hodet! Ganske mye større enn hva som var opplyst på overtidskontrollen seks dager før. Hodet hans var jo alt for stort for bekkenet mitt, og fikk ikke nok plass. Jeg var kjemperedd for at jeg var helt ødelagt der nede, men legen sa at jeg hadde berget meg bra. Tre sting, og ingen rifter bakover. Jeg kunne ikke forstå at det var sant. 

Legene var litt frustrerte over målingen på overtidskontrollen. Hadde de sett da at han var så stor, hadde de kanskje valgt en annen løsning, eller i hvertfall vært enda mer oppmerksomme. Nå ble det mer dramatisk enn nødvendig. De måtte ta en ekstra test for å sjekke hjernen på den lille gutten, og om han hadde hatt det fint på turen ut, og det så heldigvis veldig bra ut. 

Lillegutten måtte ha litt smertestillinde de første nettene, for han var ganske mørbanket stakkar. Han kom seg heldigvis fort, og har ingen varige men slik som det ser ut nå. 

Til tross for en dramatisk fødsel, har jeg heldigvis ikke fått skrekken. Tror nok det var verre for samboeren min som fikk med seg alt. Han synes ikke det var særlig gøy. Men vi er bare glade nå for at alt gikk bra, og at vi har verdens nydeligste gutt.

[[{"type":"media","view_mode":"article_right_align","fid":"61796","attributes":{"alt":"","title":"","typeof":"foaf:Image","wysiwyg":1,"class":"media-image media-image-right","style":"float: right;"}}]]

Denne historien ble "Ukens historie"

Forfatteren av denne ukes historie får en Creeps reiseseng.

Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: