– Jeg var tidlig klar for å få barn, og jeg traff ham som skulle bli pappa til jentene da jeg var 19 år, forteller er Susanne Christiane Lydersen (52) på telefonen fra Troms.
– Lykken var enorm da Elise Christiane kom til verden. Jeg var da 23 år og hadde fått den nydeligste babyen jeg noen gang hadde sett. Tre og et halvt år senere kom Beathe Karoline, som i mine øyne verdens andre vidunderverk. Jeg var da blitt 26, og om mulig enda mere klar til å fylle en ny og større morsrolle.
Livet som småbarnsmor var fint og koselig, Susanne nøt morsrollen. Da jentene var 16 og 19 år, tok ekteskapet slutt. Men Susanne og barnas far har hele tiden samarbeidet om og med døtrene.
– Jeg følte meg overhodet ikke klar til å bli småbarnsmamma igjen som 44 åring, men det ble jeg, og er svært takknemlig for det. Sønnen min har vært en berikelse fra første stund.
- Ti måneder senere ble jeg også bestemor. Det var en ubetinget glede, men jeg opplevde det som vanskelig å fylle begge rollene da barna var små, sier Susanne.
Slik reagerte Stine Mari da samboeren kjøpte bobil i smug
Ulike reaksjoner på nyheten
Susanne traff sin nåværende samboer i 2012. Kort tid etter oppdaget Susanne at hun var gravid. Samboeren, som er ett par år yngre, var overbegeistret og lykkelig, Susanne var litt mer skeptisk. Hun hadde jo barn fra før som var blitt store og klarte seg helt selv.
Samboeren hadde fra tidligere to sønner født i 1993 og i 2003. Han ville gjerne ha et barn i 2013 også.
– Jeg var 43 år og trodde ikke jeg kunne bli gravid lenger, sier Susanne og ler.
– Derfor var jeg totalt uforberedt, ja jeg fikk nærmest sjokk da jeg skjønte at jeg skulle ha barn. Jeg visste jo hva det innebar av nye runder med bleieskift, våkenetter, barnehage, skole og utfordringer. Men også av gleder. Orket jeg begynne på nytt nå som jeg endelig var blitt så ovenpå?
Susanne fikk delte reaksjoner da hun fortalte nyheten til venninnene. Noen syntes det var fantastisk, andre klarte dårlig å skjule hvor sjokkerte de ble.
Susanne og samboeren støttet hverandre og begge var enige om å beholde barnet, noe annet var ikke aktuelt. Susanne opplevde svangerskapet som tyngre denne gangen, og hun la på seg mye. Men hun var aldri redd det skulle være noe galt med babyen, selv om hennes egen alder kunne være en risikofaktor.
– Jeg gruet meg litt til å fortelle det til døtrene mine, visste ikke hvordan de ville ta nyheten. De reagerte også litt ulikt.
– Da Clas Milian kom til verden 19. Mai 2013, var imidlertid all skepsis borte. Yngstedatter Beathe ble en skikkelig storesøster fra første stund, og hun tok seg av lillebroren som en minimamma. De to har fremdeles et nært forhold, det er stor stas med storesøster.
- Vi ventet en liten jente. Men gleden ble kortvarig
Mange mødre er mer til stede med attpåklatten
Gynekolog ved Spiren fertilitetsklinikk og forsker på FHI, Liv Bente Romundstad, bekrefter at det stadig er flere som får barn sent i livet, av ymse grunner.
– Svangerskapene med minst risiko for komplikasjoner, er svangerskap der mor er i 20 og 30 årene. Den ideelle alder er 25 – 35 år, sier Romundstad.
– Men mange lever et hektisk liv i denne perioden, og utsetter å få barn. Jeg oppfordrer alle til å ta et bevisst valg, mens den enda er mulig. Allerede fra 35 års alderen kan det begynne å bli vanskelig. Så start tidlig nok, hvis du ønsker å sette en søskenflokk til verden.
Liv Bente Romundstad sier at det selvfølgelig er store forskjeller, men at det, generelt sett, virker som om godt voksne mødre oftere tar bevisste valg når det gjelder småbarnstiden. Kanskje har behovet for å gå på byen eller være med venninner, blitt redusert med årene.
Voksne flergangsmødre hun har snakket med, forteller gjerne at de prioriterer annerledes nå, enn de gjorde da de fikk første barn. Mange sier de føler seg flinkere med attpåklatten enn med førstemann.
Småbarnsmor advarer; ikke la barna dine ta på disse larvene
Klarte ikke helt å fylle bestemorrollen
Susanne forteller at hun så annerledes på det å være småbarnsmor da Clas Milian ble født, enn da hun fikk barn for 20 år siden. Hun brukte tiden godt mammapermisjonen, det var ikke noe annet hun skulle rekke. Men Susanne også merket at hun ble fortere sliten enn da jentene var små.
En morgen sto Susanne på badet med sin lille baby på seks uker. Elise hadde vært plaget med magesmerter, men de fant ikke noe galt på sykehuset. Hun tok for sikkerhets skyld en graviditetstest, men både hun og daværende kjæreste var usikre på resultatet. Elise ba mamma se på testen.
– Da hun viste meg graviditetstesten, var jeg sikker i min sak, datteren min var gravid, sier Susanne, som ble kjempeglad og fikk tårer i øynene. Clas Milian skulle få en nevø og venn som var nær ham i alder.
Nå var det de vordende foreldrene som trengte litt tid på å fordøye nyheten, men snart ble det jubel i hele familien. Da Clas Milian var ti måneder ble han onkel til Ingvild. Et år senere kom Ingvilds lillebror, Mathias. Før han fylte tre år hadde Clas Milian altså rukket å få både en niese og en nevø.
– Vi bodde en halvtimes kjøring fra hverandre den gangen, og barna begynte i forskjellige barnehager. Livet var hektisk for begge småbarnsfamiliene, og vi hadde ikke all verdens tid sammen, sier Susanne.
– Jeg følte på at jeg ikke strakk til som bestemor de første årene. Min egen sønn var såpass liten at han krevde mye, og jeg maktet ikke å være den bestemoren jeg gjerne skulle være.
Susanne forteller at hun aldri har fått kritikk for dette, men at hun plagde seg selv med litt dårlig samvittighet de første årene. Det var en vond følelse. Dessuten kranglet de tre smårollingene mye når de var sammen, det kunne bli ganske slitsomt.
Glemmer aldri samtalen med sønnen: «Mamma, vi liker ikke måten du snakker til oss på»
Barn finner sin plass selv
– I vårt moderne samfunn er det lett å glemme at vi mennesker er utviklet for å vokse opp i storfamilier med mange generasjoner samlet, sier Svein Øverland; familieterapeut, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og rettspsykiatri.
– For 150 000 år siden levde mennesker sammen i storfamiliegrupper, der barna ble passet på av alle voksne. Livet var selvsagt langt farligere, både for barn og voksne, enn i dag. Desto viktigere var det at barna lekte i trygge omgivelser og hadde mange jevnaldrende å være sammen med.
Svein Øverland forklarer at barn skiller mellom søsken og barn utenfor familien, men de er lite opptatt om et jevnaldrende barn er søskenbarn, tremenning, nevø eller niese. I det daglige er de dessuten mer opptatt av om andre barn kan stoles på og er morsomme å leke med enn om de er i slekt. Som forelder og besteforeldre er derfor spørsmålet hvordan du best kan tilrettelegge for lek, samarbeid og trygt samspill både hjemme og på skolen, uavhengig av hvilke slektskap barna har. Som regel vil barna ordne dette helt av seg selv, men det du kan gjerne minne dem på at de alle har et ansvar for å passe på hverandre.
– Akkurat som ved søsken, vil barn med ulikt slektskap noen ganger krangle med hverandre og søke å finne sin plass i "familieflokken". Men også dette vil som regel skje av seg selv, og ofte endre seg etter hvert som barna blir eldre, sier psykologen.
Nina og Ingar har 29 rotter i stua!
Endelig bestemor slik hun ønsker
For tre år siden flyttet Susanne med samboer og sønn nærmere datteren og familien. Det førte til at de tre barna nå går på samme skole. Mathias i første, Ingvild i andre og Clas Milian i tredje klasse. Barnebarna kaller Susanne for bestemor, sønnen sier mamma. Det har aldri ført til forviklinger. Barnas venner er klar over slektsforholdet, men det er sjelden det blir nevnt.
For barna er de hverandres gode venner og lekekamerater, mer enn onkel, niese og nevø. Hvis Elise blir forsinket fra jobb, er det enkelt for Susanne og samboeren å hente alle tre på skolen. Samarbeidet er veldig bra, og for bestemor er det ekstra hyggelig å kunne bidra på flere måter.
– Det er litt slitsomt å passe på Mathias, klagde onkelen da nevøen begynte på skolen.
Det var ingen som hadde bedt ham om det, men Clas Milian følte selv han ville ta ansvar. Susanne tror egentlig han var ganske stolt.
For Susanne har bestemorrollen endret seg med barnas alder. Nå er de tre såpass store at hun kan gjøre felles aktiviteter, eller gjøre noe med én av dem, både ute og inne. De krangler sjelden og leker fint sammen.
– Når Ingvild og Mathias overnatter hos oss, sover alle tre veldig godt ved siden av hverandre i samme seng, sier Susanne og er myk i stemmen.
– De har jo også besteforeldre i jentenes far og hans samboer, pluss farmor og farfar, så jeg tror de får alle varianter og alt de trenger av besteforeldretid.
Susanne forteller at hun fremdeles aldri er alene med barnebarna, men at det føles greit nå. Hun er nært knyttet til dem, og gir barnebarna samme grenser som Clas Milian har. Det har aldri vært aktuelt å gjøre forskjell på barn og barnebarn på den måten.
– Endelig kan jeg være en bestemor som har tid til barnebarna. Hvis Ingvild har lyst til å bake eller dekke bordet, gjør vi det sammen, sier Susanne.
– Bestemor-roen kommer også Clas Milian til gode. Jeg har sluttet å stresse for lenge siden.
Kimberly (37) har født tre tvillingpar
La barna bestemme hva de vil kalle deg
– Uansett familiesituasjon, som at du for eksempel er mor og mormor til jevnaldrende barn, er det liten grunn til å bruke tid og energi på å finne ut hva barna skal kalle deg. Barn finner som regel ut av det selv, sier Svein Øverland.
Han bruker sin egen familie som eksempel:
– Mine og min søsters barn møttes hver sommer hos min mor og stefar da de var yngre. For mine barn var min mor deres farmor. For min søsters barn, var min mor deres mormor. Hva skulle de da kalle min mor? Og hva med min stefar?
Barna løste det med å kalle min mor for "Mobest" og min stefar som heter Malvin som "Bestemalvin".
Enkelt og greit.
– I noen familier bruker barnebarna ulike navn på samme besteforeldrene, føler at det er mest naturlig. Når du er mor og mormor til en barneflokk som er mye sammen, vil ofte egne barn si «mamma» og barnebarna noe annet, eller du kan få et kallenavn som alle bruker. Her er det ingen fasit, barna finner som regel den beste løsningen selv, avslutter familieterapeut Svein Øverland.
