Trudy fødte først en prematur datter, i neste fødsel en stor gutt
Min første graviditet var en kjempeflott opplevelse de første 26 ukene. Ikke var jeg noe særlig kvalm, og ikke la jeg veldig på meg. Men så plutselig begynte jeg å hovne så veldig opp i bena. De så ut som tømmerstokker, og jeg kunne knapt nok bøye knærne. Førstegangs gravid som jeg var, tenkte jeg ikke særlig over det; visst var det ubehagelig, men jeg hadde jo lest/hørt at gravide damer fikk vann i kroppen. Så det var vel normalt.
En kveld fikk jeg utrolig vondt i ryggen. Det kjentes ut som om jeg hadde svelgt noe spisst, og det stod på tvers mellom skulderbladene mine. Gikk og la meg, og neste morgen var det borte. Noen dager senere fikk jeg samme smerte, men denne gang verre. Det var så vondt at jeg ikke fikk sove noe særlig. Neste morgen tok jeg en tur til doktoren min, i håp om å få en sykemelding slik at jeg kunne få hvilt ut. Lite ante jeg om hva som skulle skje. Legen kikket på meg og målte blodtrykk og veide meg: blodtrykket var skyhøyt: 160/140, og vekta hadde gått opp 8 kg på like mange dager. Hun ringte rett inn på føden og sa at jeg kom inn. Tror egentlig ikke det gikk opp for meg hva som foregikk....
Jeg dro hjem og pakket litt (i tilfelle jeg ble liggende over natta) og hentet samboer på jobb. På sykehuset ble vi tatt vel imot av jordmødre og lege. Etter en del undersøkelser, blodtrykkmåling og UL skulle vi til samtale med legen. Og han sa kort og godt, at denne bebyen ble ikke værende i magen min i 9 mnd. Det ble nok fødsel i løpet av uken. Da gikk det opp for meg hva som skjedde, og jeg brast i gråt. Ble skikkelig redd, men visste jo at ungen ikke kunne være der inne hvis den ikke hadde det bra.
Klokken 10 samme kveld, 27 mars, kom legen inn og sa at det ble operasjon neste formiddag. Utrolig nok sov jeg godt den natta, og neste morgen var vi ved godt mot. Jeg ble gjort klar til operasjon, skulle få være våken, og muligens se den lille jenta vår en øyeblikk. Men epiduralen virket dårlig, og jeg fikk full narkose tilslutt. Da jeg våknet senere fikk jeg se bilde av den bitte lille jenta vår: 1031 gram og 36 cm. Til tross for at hun var så liten, var hun relativt frisk og sterk. Og etter bare noen dager var jeg i kjempeform igjen. blodtrykket var normalt, og vannet i bena mine forsvant.
Da tulla vår var ett år, ble jeg gravid igjen. Denne gang med ekstrem svangerskapskvalme. Var kvalm fra morgen til kveld i 5 mnd. Ingenting hjalp. Men så; etter 5 mnd forsvant det som dugg for solen, og jeg var frisk og fin. Fikk selvsagt ekstra oppfølging, pga det som skjedde i forrige svangerskap, men det fantes ikke teng på svangerskapsforgiftning denne gang. Jeg var nokså bekymret for fødselen, hadde lest og hørt masse om vanlig fødsel etter et keisersnitt. Og hørt at epidural ikke var å anbefale fordi riene da ble svekket, og de riestimulerende midlene førte til så voldsomme rier at keisersnittet kunne revne. Samtidig var jordmoren jeg gikk til så påståelig med å kalle meg 2 gangs fødende, selv om jeg gang på gang sa at jeg har jo ikke født på normalt vis før. Men hun mente uansett at denne fødselen ville gå fort. Jeg fikk tilslutt komme til samtale med en jordmor på sykehuset, og hun beroliget meg veldig og forklarte alt jeg lurte på.
Så, 3 dager over termin var det tid for å føde. Jeg hadde hatt svake rier med 5 min mellomrom i nærmere 1 døgn, og hadde vært inne på føden to ganger til sjekk. Men nå, morgenen den 22 nov, var det i gang. Jeg fikk noen akupunktur nåler for å slappe av, men synes ikke de virket så godt. Var også en tur oppi badekaret, men etter en stund begynte jeg å fryse, så da var det opp i senga igjen. Der lå jeg og slappet egentlig nokså godt av mellom riene; men så begynte det å gjøre vondt. Og da kom redningen: lystgassen! Den var vidunderlig. Om det var selve gassen, eller det at jeg fikk noe å konsentrere meg om, vet jeg ikke, men bedre ble det. Etter en lang stund, der det skjedde lite, ble vannet tatt, og da gikk det litt fortere. Satte meg over på fødekrakken da pressriene kom skikkelig i gang. Husker ikke hvor mange rier som måtte til, men tilslutt kom prinsen vår: en kjempestor gutt på 4,2 kg og 53 cm. Noe helt annet enn storesøster da hun ble født!
Trudy
