Jeg har to barn, en gutt og ei jente, - og begge er det fart i ! Med nummer 1 var jeg veldig redd for å måtte føde i ambulanse, da det er 16 mil til sjukehuset fra mitt hjemsted. Jordmoren jeg gikk til, bare blåste av meg: ”Du er da 1. gangs fødende! Du kommer nok fra, ja!”
3 dager over tida, 3 timer etter at jeg var på kontroll, fikk jeg plutselig kraftige rier. Klokka var 19.oo, kjenningsmelodien til Hotel Cæsar (reprisen fra dagen før…) hadde akkurat begynt. ”Jaja, får vel med meg reprisen før vi ringer etter ambulanse!” tenkte jeg. 15 minutter senere ringte sambo, da hadde jeg hatt 4 kraftige rier, og den 5 på vei. Ambulansen kom etter 10 minutter, uten jordmor, for hun hadde fri…
Heldigvis var ”følgeren” oppegående, og begynte å ringe rundt i distriktet etter en jordmor som kunne møte oss, allerede 1 kilometer fra der jeg bor. Til alt hell fikk hun tak i ei, og kl. 19.45 hadde jeg 9 cm. Åpning. ”Tror bare vi venter her til fødselen er over, jeg!” sa jordmora. ”Hæ!? Jeg skal da ikke føde i bilen!” vræla en lettere hysterisk, liksom-beroliget-fra-før- snart –mamma. Da klappa hun meg på hodet, ”Joda, jenta mi! Og det tar ikke lang tid før du er mamma!”
Hun fikk selvsagt rett: 20.05 så gutten min dagens lys, i ei busslomme et sted i Gudbrandsdalen. Til alt hell var gubben med i bilen, og han var så bleik om nebbet som jeg aldri har sett ham! Gutten vår var 4560 gr. Og 55 cm. Ingen småplugg, akkurat.
Da jeg ble gravid med nr. 2, var det selvfølgelig fødselen jeg tenkte aller først på. Selv om fødselen gikk fint, er man jo ikke garantert det. Det er man selvsagt aldri, men det er nå bedre å føde på et sjukehus. Sønnen var da 17 måneder, og jeg hadde termin 19.mars.
3 uker før termin ble jeg syk. Farang/omgangssyka. Jeg spydde i ett sett, ingenting beholdt jeg. Til slutt fraktet svigermora meg til helsehuset, for å få en lege til å sjekke om jeg var uttørket. Legen var ikke tilstede, men jordmora stakk innom resepsjonen, og ba meg komme dit. Hun konstaterte fort at jeg måtte få intravenøst, i og med at jeg i hele svangerskapet hadde slitt med kvalme og spying, og mistet hele 19 kg. Hun ville ikke risikere at babyen ikke skulle få nok næring på slutten.
Jeg ble sendt til sjukehuset, lagt inn for intravenøst, og lå og kosa meg med et ukeblad da en jordmor kom inn for å se hvordan det stod til med meg. Jeg hadde det toppers! Gubben og jeg skulle på kino om kvelden, sammen med et vennepar, og jeg lå og ventet på at han skulle komme. Når vi nå likevel var i byen, kunne vi kose oss med et restaurantmåltid, også…
Jordmora sperrer opp øynene, ”Jammen jente! Du har da kraftige rier!” Det var montert noen greier som målte rieaktiviteten også. ”Nei!” sa jeg. Jeg kjente jo ingenting. ”Da må jeg undersøke deg!” Etter 5 minutter var jeg plassert på føden, med 9 cm åpning. Kl. var da 14.40. Og kl. 14.56 kom velsejenta, 3020 gr. og 49 cm. lang.
Verken gubben eller jeg skjønte noen ting, men gubben fikk da ringt svigers, og fikk dem til å hente storebroren i barnehagen.
Tror de var like overrasket som oss…
Hilsen Ingerid
