Det hele begynte den 20 (10 dager på overtid) med at jeg våknet av at noe rant. Jeg trodde kanskje det var litt av vannet, men kom fram til at det måtte være tynn utflod (urin vet jeg det ikke var). Jeg gikk på do skuffet over at det var falsk alarm og da gikk slimproppen, jeg hørte noe klaska i do. Gikk å la meg igjen og prøvde å sove, men det var umulig for endelig skjedde det noe.
Dubbet litt av, men våknet igjen rundt halv 8 av en ri. Halv ni var det ikke vits i å sove noe mer for riene begynte å komme regelmessig uten at jeg tok tiden på de. Rundt 9 vekte jeg gubben og dusjet jenta mi, laget frokost til oss. Etter frokost tok jeg meg en dusj og så gikk gubben i dusjen. I 12-30 tiden dro vi hjemmefra og etter vi hadde fylt bensin mm dro vi på sykehuset og da var klokken ca 13.00.
Jordmor kom og sjekket meg og jeg hadde bare 2 cm åpning. Jeg hadde ganske tette rier og de var skikkelig vonde og jeg ble så skuffet når hun sa det bare var 2 cm åpning. Jeg ble lagt til registrering og etter et kvarter sa hun at jeg bare kunne være der for jeg hadde hyppige rier så hun av registreringen. De sjekket urin og blodtrykk og så ble det ordnet en fødestue til meg.
Jeg gikk og gikk hele tiden, fikk meg litt mat og etter en stund satte de klyster og så gikk jeg i dusjen. Stod der lenge, så ut som en tomat når jeg kom ut. Ba om å få sjekket åpningen og da var jeg 2 1/2 cm, altså nesten ingen framgang. De sa jeg måtte komme meg ut og gå, evt reise hjem en tur og komme tilbake senere (klokka var ca 16). Jeg ville ikke reise hjem, men mannen min og datteren min kom og så gikk vi oss en lang tur ute. Det var helt forferdelig. Når jeg kom tilbake på sykehuset varte riene i 40 sekund og det var 2-3 min mellom de. Jeg var helt utslitt, ba om epidural. Vet at de ikke vil gi epidural når åpningen ikke er så stor, men jeg var helt utslitt og riene ble bare kraftigere og kraftigere.
Det kom inn en student som sjekket hvor ofte og lenge riene varte, og hun kom frem til at jeg hadde 4-5 på 10 min og varigheten var ca 40 sek, og dette var bra. Når de sjekket meg igjen var det 3 cm åpning (ca kl 19.00) jeg trodde jeg skulle dø. Nå orker jeg ikke mer sa jeg, gi meg epidural. Fikk beskjed om å vente til 20.00 og da kom denne hyggelige damen og fridde meg fra de verste smertene, åhh det var helt deilig. De tok vannet før dette, og det var misfarget, så de satte en elektrode på hodet til babyen for å følge med på hjertelyden. Stod noen timer til i preikestolen som de kaller den, men så var jeg så utslitt at jeg måtte legge meg litt nedpå, klokken var kanskje rundt 22.00 da.
Klokken 23 var det vaktskifte og rundt 23.30 hadde jeg 6-7 cm tror jeg. Det kom inn en fødselslege fordi de ikke var fornøyd med hjertelyden til babyen. Den var for lav og for høy til tider. Legen ba jordmor skru av det riframkallende dryppet de satte på meg da jeg fikk epidural, og se om det hjalp. Det gjorde det heldigvis. I 1.30 tiden begynte jeg å få pressetrang og da jordmor sjekket meg var jeg 8-9 cm. Jeg fikk ikke presse ennå. De satte meg på drypp igjen for riene mine begynte å bli sjeldnere og de ville ha babyen ut for hjertelyden var for rask igjen. I 2-tiden var åpningen 10 cm, men jordmor ville at babyen skulle snu seg før jeg fikk begynne å presse. Dvs jeg måtte opp i preikestolen igjen og vagge side til side for å se om babyen ville snu seg. Jeg sto der et kvarters tid før jeg la meg ned igjen. 2.30 følte jeg at hodet var like før det kom ut og jeg måtte få begynne å presse.
Barnepleier ble tilkalt og jeg fikk ligge på siden med en fot oppi en bøyle. Hodet var ute på et press og på press nr 2 skjedde ingenting, så jordmor ba meg legge meg på rygg med beina lengst mulig fra hverandre og de ga meg en sprøyte i låret for å fremkalle en ri og på to press til var gutten min ute!!!! 3 min å få ham ut og en evighet for å få full åpning!
2.43 kom han til verden og da så de grunnen til at babyen min hadde vært så stresset; det var knute på navlestrengen og den var halvveis rundt halsen, heldigvis gikk det bra. Hver gang jeg hadde en ri strammet knuten seg og da stopper blodtilførselen fra morkaken, så det kunne gått riktig galt. Jeg måtte bare sy 1 sting og jeg, gubben og gutten vår hadde det kjempefint etterpå (og jeg som trodde jeg bar på ei jente)!
Nå koser vi oss hjemme, men jeg må innrømme at det er litt tøft å være 2-barns mamma.
Det sies at fødsel nr 2 ofte er lettere enn den første, men jeg opplevde denne som mye tøffere enn den første, selv om den første varte i 3 dager!
May
