Mens noen foreldre får hetta bare av tanken på å fly alene med småbarn, tar andre med seg tre barn og reiser jorda rundt! Det gjorde i alle fall svenske Josefine Schedvin (36).
I desember 2019 la hun ut på en reise, som med en verdensomspennende pandemi og alle komplikasjonene det førte med seg, skulle vise seg å bli alt annet enn lett. Allikevel ble det en opplevelse hun aldri kunne tenke seg å være foruten.
– Når du er på langreise stresser du ikke like mye for å rekke alt som du forventer deg av en vanlig reise. Du kommer inn i et slags hverdagsliv hvor du blir kjent med folk i nærområdet og finner nye rutiner rundt barna. Det blir på en måte ikke bare noe midlertidig, men en større del av livet, sier Josefine.
– Noen av de beste minnene fra reisen har jeg derfor fra den tilværelsen jeg og barna etter hvert fikk. Vi hadde en livsstil helt uten stress og press, hvor vi kunne utforske verden i vår egen takt og senke tempoet.
Jorden rundt med baby alene
Vant til å reise alene
Josefines samboer Günal, som også er barnas pappa, var ikke med på reisen. En ganske uvanlig ordning vil nok mange hevde, hvordan kom det hele i stand?
Josefine forklarer at det egentlig var en kombinasjon av flere ting.
– Høsten 2019 var preget av vanskelige hendelser. For det første var jeg i en veldig utfordrende arbeidssituasjon og da det ble nedskjæringer på jobben, var jeg en av de første som måtte gå. I tillegg hadde jeg siden min yngste datter ble født, to og et halvt år tidligere, slitt med en fødselsskade som jeg ikke fikk hjelp med av helsevesenet.
– Til slutt fikk jeg endelig komme til en spesialist som bekreftet at jeg hadde en fødselsskade og det ble besluttet at jeg måtte opereres. På toppen av dette hadde min eldste datter nettopp begynt på skolen, og hun hadde en ganske tøff start.
Familien er vant til å være borte fra hverandre over lengre perioder. Günal kommer opprinnelig fra Bulgaria og sammen med barna har han tidligere vært tre måneder i hjemlandet, mens Josefine jobbet hjemme i Sverige.
Da Josefine foreslo at hun ville bruke denne perioden mellom to jobber, og mens hun fortsatt leget etter operasjonen, til å reise utenlands med barna, var han derfor positiv.
– Men da jeg først booket enveisbillettene til Thailand trodde han nok ikke at jeg kom til å være så lenge borte. Jeg hadde heller ikke planlagt alt i detalj før jeg dro. Alt jeg visste var at vi hadde to måneders visum i Thailand, og så skulle jeg planlegge resten etter hvert. Hvis vi ikke likte det, kunne vi bare angre oss og reise hjem.
- Det var fullt kaos!
Nyttårsaften samme år reiste Josefine og deres tre barn, som da var tre, fem og syv år gamle, med direktefly fra København til Krabi i Thailand.
Her skulle de være i to uker og lande litt, før de reiste videre til Koh Lanta hvor Josefine hadde kontakt med flere andre svenske familier.
Men fra første stund fikk Josefine kjenne på hvor hektisk det kan være å reise med tre små barn helt alene.
– Jeg var fortsatt øm etter operasjonen og skulle egentlig ikke løfte tungt. Dette, kombinert med kresne barn som ikke likte maten, trassanfall og varmen, gjorde at de første dagene var vanskelige. Et par uker inn ringte jeg hjem og gråt i telefonen, både til barnas far og til min egen pappa. Jeg vurderte om jeg skulle reise hjem eller fortsette, men valgte til å slutt å reise videre, sier hun.
De første dagene på Koh Lanta skulle også vise seg å bli mer utfordrende enn Josefine kunne forestille seg. Etter en strabasiøs båtreise, kom de frem til beskjeden om at det lille rekkehuset hun hadde booket ikke ville være tilgjengelig for dem allikevel.
Backpackerne i de andre husene ønsket nemlig ikke å ha barn i nærheten, og familien ble derfor kjørt til en annen liten bungalow.
– Dagen etter ble det ene barnet mitt bitt av en diger maur og mens jeg stod med barnet i dusjen for å kjøle ned bittet med kaldt vann, banket vår nye nabo på døra. Hun klaget over bråk fra ungene og lurte på hvor lenge vi skulle bo der. Mens jeg snakket med henne, og hadde en hylgråtende unge i dusjen, trillet mitt minste barn ned fra sengen og slo armen sin. Det var fullt kaos!
– På to dager endte vi opp med å bytte bosted tre ganger, et barn forstuet armen sin og på toppen av det hele fikk vi alle magesyke. Bortsett fra det ene barnet mitt da, som nektet å spise, smiler hun.
Familien gikk fra Oslo til Nordkapp på åtte måneder
Mistet lillebroren i kreft
Selv om de befant seg på den andre siden av kloden, hadde Josefine og barna daglig kontakt med Günal i Sverige.
Ny teknologi har utvilsomt gjort mange aspekter ved det å reise mye enklere enn det var for noen tiår tilbake, men å reise langt med aleneansvar for tre barn krever allikevel en del mot. Hvordan turte hun egentlig dette?
– Det har kanskje sammenheng med at jeg som tiåring mistet lillebroren min til leukemi. Når man opplever et slikt stort traume kan man ha to syn på det; enten kan man sette opp skrekkscenarioer i hodet og være redd for alt som kan skje, eller så kan man gjøre det motsatte, sier Josefine.
– Det betyr ikke at jeg ikke har redsler, det har jeg så absolutt også, men det har nok påvirket hvordan jeg velger å se på ting rent generelt. Han fikk ikke leve og det er utrolig urettferdig, men da er det desto større grunn til at jeg lever mitt liv fullt ut.
– Og så er det jo ingenting som tilsier at ting ikke kan skje i vår egen hverdag også, vi bor i Malmø hvor det har vært mye trøbbel de siste årene. Jeg vil ikke la frykt begrense meg i hva jeg skal gjøre, hvordan skal man da få livskvalitet?
Lockdown i New Zealand
Til tross for at utfordringene tilsynelatende stod i kø, valgte Josefine å fortsette reisen. Planen var å dra videre til New Zealand, Bali og Singapore, før de skulle tilbringe noen uker i Bulgaria sammen med Günal.
Men i slutten av februar, like etter at de ankom New Zealand, fikk landet sitt første bekreftede smittetilfelle av Covid-19. New Zealand gikk inn i lockdown og alle reisende ble pålagt å ha en fast adresse, noe som var vanskelig da ingen hoteller eller vandrerhjem var åpne.
Gjennom en Facebook-gruppe for utlendinger på New Zealand klarte imidlertid Josefine å komme i kontakt med privatpersoner som tilbød overnattingssteder for reisende. Josefine og barna endte derfor opp med å bo på en gård i fem uker. Etter hvert lettet restriksjonene noe og de kunne reise videre til en kystby, hvor de var i noen uker før de til slutt kom seg hjem til Sverige.
– Det var stressende å ikke vite hvordan vi skulle komme oss hjem. Fordi New Zealand er så langt unna, måtte vi ha minst ett stopp underveis, men flyreisene ble stadig kansellerte. Prisene skjøt også i været og da jeg endelig fikk kjøpt flybilletter, ble pengene jeg hadde betalt låst fordi flighten ble kansellert. Det endte opp med at jeg måtte be om et lån fra et familiemedlem for å få nok penger til nye billetter hjem, forteller Josefine.
– Til tross for alt dette hadde vi en veldig fin tid på New Zealand. Reglene ble endret litt underveis og etter en stund fikk vi lov til å reise til de nærmeste strendene. Her fikk vi se hvor vakkert det er uten alle turistene. Det var helt magisk, vi ble nesten litt bortskjemte, smiler hun.
Aurora kom til verden i hjemmefødsel på Bali
Godt å komme hjem
Da de etter fire måneder i New Zealand endelig kunne gå inn ytterdøren hjemme i Skåne, var mye forandret.
– Det var en lettelse å endelig komme hjem og jeg oppdaget at reisen hadde forandret oss, både på godt og vond. Barna hadde vokst utrolig mye, de ble mer omtenksomme, hjelpsomme og forstod konsekvenser bedre enn før. Jeg følte at vi var blitt mer sammensveiset.
– Samtidig hadde jeg og Günal en lang periode hvor vi var tvungne å prate om det som hadde hendt. For selv om vi pratet sammen hver eneste dag underveis, noen ganger både morgen og kveld, hadde han ikke vært med i de tøffeste situasjonene. Jeg følte at han ikke forstod hvor vanskelig det egentlig hadde vært.
– En av innsiktene jeg fikk langs veien er at det finnes så utrolig mange mennesker som bryr seg, man må bare se seg omkring og våge å be om hjelp. Ofte behøvde jeg ikke be om hjelp heller, folk kom stadig opp til meg og spurte om jeg trengte noe. Selv små saker betyr mye når det er supertøft.
Viktig at kvinner ikke glemmer seg selv
Josefine har en bakgrunn som ingeniør, men jobber i disse dager med å etablere seg som personlig coach. En av de tingene hun er opptatt av, er at kvinner skal finne plass til seg selv i hverdagen.
– Jeg coacher kvinner mot å finne en vei frem. Vi gjør ofte ting i en bestemt rekkefølge; tar utdannelse, får oss jobb, skaffer familie, men et sted på veien er det lett å miste seg selv. Man ofrer seg så mye for andre at man helt glemmer bort seg selv. Før jeg dro på denne reisen, kjente også jeg at jeg hadde mistet litt retning. Jeg spurte meg selv hvor jeg var på vei og hva jeg trengte for å ha det godt.
– Det er mye skam forbundet med å fokusere på seg selv, spesielt blant oss mødre. Det blir sett på som litt egoistisk og så får vi dårlig samvittighet. For meg handlet ikke reisen bare om meg, jeg ville også gi barna denne opplevelsen. Reisen kom av min kjærlighet til barna og dette er minner de alltid vil bære med seg.
Denne store endringen må du huske på når du skal ha nytt pass
