Til info: Denne artikkelen er ett år gammel.

Idet jeg kommer kjørende inn på gårdsplassen, åpner døren seg, og tre små hoder stikker ut, med nysgjerrige blikk. Pappa Glenn hilser, mens de tre små er veldig spent på hvem som kommer på besøk denne søndagen.

Judit Minda (34) finner frem en kaffekopp, og vi setter oss ned i sofaen i stua.

- Vi pleier som regel å være ute så lenge det er oppholdsvær. Om de får utløp for energien, kan det hende vi får en rolig natt, sier Judit med et smil.

Det er cirka fire år siden jeg møtte Judit sist – sammen med trillingsøstrene hennes, Sofia og Szilvia. Da var alle de tre barna som løper rundt beina våre, inni magen hennes. Nå er de tre og et halvt år gamle, og sitter sjelden stille mer enn noen få minutter.

Judit (30) er trilling – nå er hun selv gravid med trillinger

Henrik og Filip hopper fra plastikkbokser og ned på gulvet, om og om igjen, mens Amelia sitter i sofaen med Glenn.

- Det er full fart hver dag?

- Ja, sier Judit med et lite sukk.

- Jeg trodde ikke at gutta kom til å slåss ordentlig, men det blir en del krangling. Når jeg sitter på do, høres det til tider ut som at de dreper hverandre. Men så koser de og klemmer på hverandre i neste sekund. Det er krig og kjærlighet om hverandre, hele tiden.

Trillingmamma: - Jeg skulle ønske de ba om tillatelse

Krevende

Noen få dager er rolige, mens andre starter med brøling fra tidlig om morgenen.

- Det trenger ikke å være mer enn et blikk fra en av dem, så skriker den andre «ikke se på meg!» Og selv om de har hver sin identiske blå ball, krangler de om hverandres, forklarer Judit oppgitt.

Å være trillingforelder er tøft, det legger ikke Judit og Glenn skjul på. Dagene starter så fort den første trillingen våkner. Det er som oftest Filip, som er lys våken halv seks. Han pleier å synge og kose seg, og skal helst prate med alle.

- Det er ikke så veldig heldig, fordi Amelia trenger mer søvn. Hun kunne gjerne sovet til ni. Om en eller to av de andre har sovet dårlig, kan det bli en krevende dag, forteller Glenn.

- Det vanskeligste er å få så lite søvn. Og så krever de oppmerksomhet konstant. Jeg håper det blir bedre, for om vi har besøk, får jeg ikke snakket med besøket. Om jeg ikke gir barna oppmerksomhet, begynner de gjerne å krangle og rive i stykker huset, sier Judit med en liten latter.

Fikk tilbud om å fjerne en

Lange dager med lite søvn tærer på kroppen. Judit forteller at hun er utslitt, og føler seg som en zombie mesteparten av dagen. Men hun visste at det kom til å bli sånn, da hun fikk beskjed om at hun var gravid med trillinger.

- Å være forelder betyr å ofre egentid, i alle fall de første årene, sier hun.

- De fleste prøver å vise forståelse, men noen mener at det er et valg vi selv tok. Vi valgte slettes ikke å få tre, det var jo ikke snakk om prøverør heller, sier Glenn.

Paret fikk valget om å fjerne en av trillingene. Noen har også spurt rett ut hvorfor de ikke «bare» tok vekk en.

- Vi pratet om det i starten, på vei til sykehuset, men vi var aldri komfortable med å gjøre det. Vi vet hvem det ville blitt også, noe det er veldig sårt å tenke på. Å vite at vi i det hele tatt vurderte det, er veldig vondt, sier Glenn.

Trilling som fikk trillinger

Unikt

Å være trilling, og selv få trillinger, er ganske unikt. Judit minnes at hun og søstrene var mye roligere enn gutta. Det er som regel Henrik og Filip som slåss. Amelia er litt roligere.

- Amelia sitt humør avhenger av dagsformen. Hun er ikke en man kan klemme når som helst – vil hun ikke, så vil hun ikke. Hun er så sta, jeg har aldri opplevd lignende. Men hun er så søt, så hun slipper unna med det. Og så er hun veldig mammadalt, da, sier Judit.

«Mamma er et menneske, du skal ikke hoppe på meg» sier hun, idet Filip hopper videre fra plastikkboksen til mamma.

- Filip er sjefen, det er helt klart. Han trenger litt tid for å bli trygg på folk, men han er veldig snill, og en skikkelig kosebamse. I tillegg har han masse energi! Henrik er veldig sosial, ekstremt kreativ, og har ingen problemer med å underholde seg selv

Ekstremt krevende periode

Familien bor i et stort hus som ligger for seg selv, omringet av skog og en elv, i Jessheim, på Holter. Huset ble kjøpt i desember 2020, og de brukte nesten ett år på å pusse opp.

- Vi har bygget hele huset med hjelp fra pappa, noen venner og mannen til Judits søster. Jeg er veldig takknemlig for hjelpen vi har fått, for når jeg tenker tilbake på det, var det en utrolig slitsom periode – jeg har ikke helt klart å komme over det ennå, sier Glenn.

- Å totalrenovere et hus med trillingbabyer, er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg skjønner ikke hvordan vi klarte det. Vi sov maks fire-fem timer per natt, og jobbet med fysisk arbeid 12-13 timer hver dag, fortsetter Judit.

Kimberly (37) har født tre tvillingpar

Marerittet

Mot slutten av oppussingen skjedde det som ikke skulle skje: Vannstanden i elva ble så høy, at vannet rant inn i kjelleren. Kjelleren var dekket av vann.

- Det var et mareritt. Kjelleren var det eneste vi ikke trengte å gjøre noe med, men alle rommene ble ødelagt. Vi hadde lagret masse møbler, verktøy og materialer der, og alt var ødelagt.

Judit og Glenn vet ennå ikke hvor store kostnadene blir, da de er i dialog med forsikringsselskapet.

- Kjelleren er fortsatt ikke klar, men det viktigste var at vi kunne flytte inn, så får vi ta resten etter hvert.

En tøff start

Glenn og Judit har blitt vant til å alltid ha et par armer for lite. Judit forteller at det var veldig vanskelig for henne i starten, dersom Glenn måtte ut av huset noen timer. Hun tenker spesielt på de gangene han reiste til flyplassen for å hente sønnen sin, da han kom på besøk fra moren sin i Stavanger.

- Å være alene med tre små babyer var helt krise. Før var jeg helt ødelagt etter en dag med dem, men det går bedre og bedre. Nå blir jeg mest sliten av å løpe etter dem hele tiden, og bære på dem. De er så raske. Det er umulig å gå på butikken som eneste voksenperson, når alle tre løper i hver sin retning.

Det hender at godt voksne folk stopper henne og spør: «Orker du det der?»

- Jeg får jo lyst til å svare at nei, det gjør jeg ikke, sier hun ironisk, og ler litt, før hun utdyper:

- Folk stiller dumme spørsmål. De spør om jeg ikke noen gang har mistet en av dem, som om de var objekter, og ikke det mest dyrebare jeg har.

- Vi har et ekstra gir

Hvordan de klarer å holde ut, er det spørsmål Judit og Glenn har fått høre flere ganger. Sannheten er at de ikke engang vet det selv.

- Vi har et ekstra gir. Vi er bare nødt til å ha det – vi har ikke noe valg, sier Glenn med et smil.

Judit forteller at selv om hun gjør sitt beste, får hun en del negative kommentarer. Som blant annet at hun er overbeskyttende, eller ikke setter tydelige grenser.

- Alle som ikke har trillinger, er så mye flinkere til å være trillingmor enn meg. Jeg får følelsen av at alt jeg gjør er feil. Men det er ikke mulig å vite hva det innebærer å være trillingmor, før man har opplevd det selv.

Bare det å skaffe barnevakt, virker som en håpløs oppgave. De har forsøkt å finne noen, men det er ingen som tør å ha ansvaret for alle tre alene.

- Søstrene mine hjelper til innimellom, men de tar én, maks to, av gangen. Og de har jo barn selv, så det er begrenset hva de kan bidra med, sier Judit.

- Sist uke solgte jeg senga mi for å få råd til mat

Ekstremt mye sykdom

Hittil i år har det vært mye sykdom i hus. Blir én av barna syke, blir garantert de to andre syke i løpet av en dag eller to.

- Barna har vært konstant syke siden januar – det har vært noe hele tiden. I januar var de i barnehagen kanskje bare to dager, på grunn av corona. I april var det helt krise. Amelia hadde over 40 i feber i 13 dager. Før påske hadde alle omgangssyke, som varte over seks dager. Glenn var på jobb, så jeg måtte ta meg av barna alene, sier Judit.

Judit forteller at treningsklokken hennes viste at hun gikk oppunder en mil hver dag – enda hun aldri gikk ut av huset.

- Jeg gjorde ikke annet enn å skifte bleier og vaske oppkast – de kastet opp over alt, de var så syke. Nå håper jeg at vi er ferdig med sykdom for en stund!

- Har dere noen gang tid til bare dere to?

Glenn begynner bare å le.

- Judit legger seg med barna mellom klokken 19-20, og så holder jeg på med noe et par timer, før jeg legger meg. Det er alltid noe som må gjøres. Og så står Judit opp tidlig om morgenen, når den første av barna våkner. Har du 10 minutter alene, er det luksus, sier han.

Savner støtteordninger

Både Judit og Glenn er frustrert over hvor lite hjelp det er å få, i et land som Norge, hvor det finnes støtteordninger for det meste.

- Vi må kjøpe tre av alt. Tre barnestoler, barnevogn tilpasset trillinger, betale barnehageplass for tre… det blir veldig dyrt.

Judit og Glenn er veldig glad for at de har familie og venner som stiller opp. Spesielt med tanke på de økonomiske utfordringene.

- Filip, Henrik og Amelia fikk prøve turn, noe de elsket. De var så lykkelige! Men det koster jo 2000 kroner per barn, for syv-åtte uker. Det hadde vi ikke råd til, men heldigvis fikk de det i gave av besteforeldre og tanter, sier Judit.

- Fikk følelsen av at hun angret

Judit har tenkt mye på hvordan hennes egen oppvokst var. Hun husker at moren hennes var så sliten. Hun var bare 22 år gammel da trillingene ble født.

- Pappa jobbet mye for å få økonomien til å gå rundt. Mamma fikk litt hjelp fra en husmorvikar blant annet, men hun var utslitt både fysisk og mentalt, sier hun.

Judit har tenkt mye på dette at barna hennes skal bli sett og hørt - selv om de kom tre på en gang.

- Barna mine skal ikke føle at de blir straffet for å være tre. De skal vite at alle tre er ønsket, vi har kapasitet til dem og alle skal føle seg sett og lyttet til.

Moren til Judit har i ettertid sagt at hun angret på at det ble som det ble da Judit var liten, og at hun gjerne skulle hatt mer overskudd til alle tre.

- Hun ønsket det så intenst, men klarte det bare ikke. Men jeg vet at mamma ønsket oss, alle tre. Og jeg skjønner jo nå hvor vanskelig det er å være trillingmor – spesielt de første årene.

Trude Vasstrand: - Jeg visste at vi kom hjem til inkasso og havregrøt

Individuell oppmerksomhet

Judit og søstrene er svært sammensveiset. Hun håper at hennes trillinger også får det samme, sterke båndet. Foreløpig ser det slik ut.

- De savner hverandre om de er atskilt. Men samtidig oppfører de seg helt eksemplarisk alene – å være med én og én av dem er en drøm, sier hun.

- Det føles nesten for enkelt. No offence til de som har én treåring og synes det er masete, men for oss er jo alle tre normalen, sier Glenn.

Judit og Glenn er veldig bevisst på å gi alle tre alenetid, når de har mulighet til det.

- Jeg mener at det er viktig. Vi klarer ikke å gi dem nok individuell oppmerksomhet, men vi prøver så langt det går. Jeg er veldig stolt av dem, sier Judit.