MISTE ET BARN: På bare noen få sekunder klarte Tristan å rive seg løs fra mammas hånd, og løpe opp på jernbaneovergangen. Da kom toget. FOTO: Privat
MISTE ET BARN: På bare noen få sekunder klarte Tristan å rive seg løs fra mammas hånd, og løpe opp på jernbaneovergangen. Da kom toget. FOTO: Privat Vis mer

Miste et barn:

Tristan (3) ble påkjørt og drept av toget

For mor Sophie handlet tiden etterpå bare om å overleve: - Jeg fant ut at dersom jeg skulle bli på denne jorden, måtte jeg begynne å leve. ​

Sophie Hultberg (40) har alltid ønsket å bli mamma, men det tok lang tid før hun og samboeren, Henrik, ble foreldre. Gleden var derfor stor, da Tristan endelig kom til verden. Og et par år senere, ble lillesøster Tekla født.

24. september 2012 var Sophie på tur med Tristan (3,5) og Tekla (1,5) i Billeberga, et tettsted i Skåne. De hadde kjøpt kanelboller, Tristans favoritt.

Den lille familien var på vei hjemover – Sophie holdt barnevognen i den ene hånden, og Tristans hånd i den andre. Plutselig klarte Tristan å lirke seg ut av mammas hånd, og han løp opp på jernbaneovergangen.

– Alt gikk så fort. Det skjedde på bare noen få sekunder. Jeg skrek navnet hans, og vi så på hverandre. Begge to så at toget kom kjørende. Tristan klarte ikke å bevege seg, kroppen hans frøs, og jeg rakk ikke å løpe opp til ham, forteller Sophie.

Tristan holdt øyekontakt med mammaen sin idet toget traff ham. Sophie glemmer aldri lyden av toget som treffer den lille kroppen, før han ble kastet av gårde.

– Jeg skrek og skrek, da jeg innså hva som hadde skjedd. Det kjentes ut som at kroppen min brant opp, samtidig som jeg skalv så mye at jeg ristet. Panikken spredte seg – jeg fikk fysisk vondt i hele kroppen.

«Ta ikke ham, kjære Gud, vær så snill, ikke gjør dette mot meg! Vær så snill, ikke ta ham ifra meg!» skrek Sophie fortvilet.

– Man går der i sin egen lille verden og småprater med hverandre. Man forventer aldri at noe slikt kan skje. Jeg husker at en av de første tankene som slo meg var: Det her er alvorlig, dette klarer han ikke.

TRISTAN OG TEKLA: Tristan var veldig glad i lillesøsteren sin, Tekla - det var kun to år som skilte de to. FOTO: Privat
TRISTAN OG TEKLA: Tristan var veldig glad i lillesøsteren sin, Tekla - det var kun to år som skilte de to. FOTO: Privat Vis mer

Var forberedt på det verste

Sophie så ikke hvor Tristan havnet, og var forberedt på det verste. Først fant hun luen hans, som var revet i stykker. Deretter fant hun en sko og en vott. Og så fant hun sønnen – han lå med halve kroppen i sporet, og beina ut i grøften.

– Han var fortsatt hel, og i noen sekunder tenkte jeg: «Kanskje han klarer det, kroppen hans er fortsatt hel». Men jeg både så og kjente at han var død. Og det visste jeg hele tiden, men jeg ville så gjerne at det skulle finnes håp.

Sophie ringte til ambulansen med det samme, og Henrik kastet seg i bilen så fort han fikk beskjed. Da han satte seg i ambulansen, spurte han hvor Tristan var. «Han er død» svarte Sophie.

På sykehuset fikk Sophie se Tristan igjen. Det føltes uvirkelig, og hun slet med å skulle gå ifra ham. Hun tenkte at han ikke var trygg, og at hun ikke kunne forlate ham.

– I tiden etter gikk vi rundt i en slags merkelig boble. Det var helt svart. Dagene var fylt av gråt og angstanfall, og mange timer hos leger og psykologer. Nære og kjære tok hånd om det praktiske, og hjalp oss med å ta vare på Tekla.

Les også: - Sorgen over å miste et barn går aldri over, men man lærer seg å leve med den

Ble sykemeldt i fem år

Sophie fikk sterke medisiner for å i det hele tatt kunne klare å stå opp av sengen. Hun ønsket ikke å leve mer.

– I starten av sorgprosessen føltes det ut som at forholdet mellom Henrik og meg hadde blitt sterkere – man får en slags «det er oss mot verden»-følelse. Men etter en stund ble det vanskeligere og vanskeligere. Vi sørger på to vidt forskjellige måter. Forholdet vårt har vært nær slutten et par ganger, men vi elsker hverandre så høyt, og vet at vi hører til hverandre. Vi kjemper videre sammen.

BUNNLØS SORG: Sophie var sykemledt i fem år etter ulykken. Skyldfølelsen satt i lenge. FOTO: Privat
BUNNLØS SORG: Sophie var sykemledt i fem år etter ulykken. Skyldfølelsen satt i lenge. FOTO: Privat Vis mer

Etter ulykken var Sophie sykemeldt i fem år. Tanker om at det var hennes feil, har plaget henne i mange år. Om hun bare hadde holdt hardere i Tristans hånd, om de bare hadde gått en annen vei hjem, om de ikke hadde gått ut den dagen i det hele tatt…

– Skyldfølelsen er den delen i sorgarbeidet som jeg har kjempet hardest med. Etter fire år i terapi hos ulike psykologer, har jeg innsett og tatt til meg, at det som skjedde den dagen, var en ulykke. Og ulykker kan ingen forhindre.

Sophie har vært veldig åpen om ulykken og sorgprosessen. Hun skriver på en ærlig og ufiltrert måte på sin egen blogg, noe som har vært til stor hjelp for henne. Hun har også prøvd ulike terapeutiske behandlingsmetoder.

– Jeg har snakket, snakket og snakket… jeg har et stort sosialt nettverk – venner og familie har støttet og hjulpet oss mye. Jeg har sagt hva jeg trenger, og ikke trenger, noe jeg tror har vært til stor hjelp for de rundt meg, som har ønsket å hjelpe.

Lenge handlet det om å overleve, men ikke nå lenger

Sophie er et følelsesmenneske, og hun klarer ikke å kontrollere følelsene sine. Hun har grått på lekeplasser, og knekt sammen på matbutikken.

– Det gjør så vondt. Lenge handlet det om å overleve, men ikke nå lenger. Jeg fant ut at dersom jeg skulle bli på denne jorden, måtte jeg begynne å leve.

Det tok lang tid før Sophie og Henrik bestemte seg for å prøve å få barn igjen – de første årene var det ikke noe de ønsket.

– Det føltes som et svik mot Tristan. Men ettersom Tekla ble eldre, innså jeg at hun savnet å ha søsken. Hun var så forvirret. Hun hadde en bror, men han lever ikke. Hun var lillesøsteren, men fortsatt ensom.

Etter noen år forsto Sophie at det var riktig å få et barn til. Og det gikk på første forsøk; i januar 2016 ble Fiona født.

– Det var meningen at det skulle skje. Og Fiona har gitt så mye lys og kjærlighet til oss. Å få oppleve søskenkjærligheten og gleden Tekla og Fiona deler, gir meg livslyst og livskvalitet.

Les også: - Jeg har to barn i himmelen

SØSKENKJÆRLIGHET: Ettesom tiden gikk, forsto Sophie og Henrik at det var riktig at Tekla skulle få en lillesøster eller lillebror. Etter første forsøk ble Sophie gravid. FOTO: Privat
SØSKENKJÆRLIGHET: Ettesom tiden gikk, forsto Sophie og Henrik at det var riktig at Tekla skulle få en lillesøster eller lillebror. Etter første forsøk ble Sophie gravid. FOTO: Privat Vis mer

Les også: Hvordan snakke med barn om døden?

Vi lever fortsatt med sorgen

Sophie får også mye støtte i Forening VSFB (vi som förlorat barn) – de er som hennes andre familie. Hun føler at disse menneskene virkelig forstår henne.

– Livet ble ikke som det skulle, og vi lever fortsatt med sorgen som en del av hverdagen. Det slutter aldri å gjøre vondt – man slutter aldri å savne. Men vi har lært oss å håndtere det.

Sophie forklarer at Tristan er med dem i alt de gjør. Når døtrene leker med bilene som en gang tilhørte ham, og når de leveres i barnehagen/på skolen.

– Vi går ofte innom graven til Tristan og sier hei, og på bursdagen hans feirer vi med favorittmaten hans: Kjøttboller, jordbærkake og kanelboller. Da sitter vi ved bringebærbusken hans, som ble med oss da vi flyttet. Han venter på oss i himmelen, til den dagen det blir vår tur.

Les også: - Vi hadde store vanskeligheter med å forstå at jentene våre kunne bære på en så grusom sykdom ​

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: