Tvilen, angsten uvissheten: Ville babyen vår bli født frisk?

Legen ble i tvil og ville ha en spesialist-undersøkelse. Det var bare starten. Foto: Shutterstock
Legen ble i tvil og ville ha en spesialist-undersøkelse. Det var bare starten. Foto: Shutterstock Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Time etter time i bil til og fra sykehus, dagevis med tunge, mørke tanker. Legenes tvil ble vår største fiende. Ville det lille nurket bli friskt? Ville vi elske barnet uansett? Jeg og samboeren min hadde endelig bestemt oss for å prøve å få barn, og gleden var stor da testen lyste positivt på første forsøk!

Dette skulle jeg virkelig nyte til fulle, tenk for en gave! Men ikke alt gikk knirkefritt.

Jeg er en type som lett kan gruble for mye over alt som kan gå galt, så da jeg på 12-ukers-kontrollen fikk høre hjertelyden til nurket, kom gledestårene! Var det virkelig sant?

113

Ikke mer enn fem dager senere våknet jeg halv seks på morgenen med en følelse av å ha fått mensen. Spurtet rett på toalettet, og så til min store skrekk store mengder blod i toalettskålen. Fortsatt alene hjemme, lang vei til lege og flere timer unna sykehus, uten mulighet til å få tak i sambo per telefon, ringte jeg 113. En snill og behjelpelig dame koblet meg over til føden på det nærmeste sykehuset, og fikk beskjed om å legge meg ned å slappe av (ja riktig, som om jeg klarte det!). 

Familien kjørte meg på sykehuset. Det ble utført underlivsundersøkelse og ultralyd. Så der lå jeg med beina i været og fikk se det lille nurket i magen min. Heilt uvirkelig at det skulle ligge i min mage – for meg var det bare et bilde på en skjerm!

Selv der jeg tråkka ut av sykehuset med et ultralyd-bilde i hånden, med beskjed om at alt var i orden med barnet, var det ganske uvirkelig at ungen låg i magen og hadde det heilt fint! Skal vel kanskje litt til for å berolige/overbevise meg?.  

Vi hadde før dette bestilt tidlig ultralyd hos en privat klinikk, og da vi klarte å fordøye skrekken fra forrige uke, gledet vi oss faktisk til dette.

Nesebenet var "borte"

Legen som undersøkte meg var rett og slett en helt fantastisk dame, utrolig nøye og kunnskapsrik; forklarte alt grundig og tok seg god tid, forklarte hvert steg hun gjorde, og hva det betydde. Gjennom hele timen var alle mål veldig fine, fosteret hadde vokst 1 cm på en uke. Hodet, kroppen, ryggmargen, armer, lårbein, hadde fine mål. Men – på slutten av timen la hun merke til noe som ikke gikk an å unngå å se ”for det trente øye”; hun hadde problem med å finne neseben, og væskesamlinga i bakhodet var på grensen for hva som var normalt. DER kobla eg ut. 

Resten av timen måtte jeg ha detaljer forklart og gjenfortalt fra samboeren min, jeg hadde egentlig nok med å komme meg ut av bygget. Legen sa at det kunne være alt fra hennes innstillinger på maskinen som ikke var helt optimale, ingenting, til 97 andre sjukdommer (alt fra hudsjukdommer til Downs og dødelige syndromer). Hun sa hun ville ha hjelp til å bedømme dette, og henviste oss til et sykehus med spesialisering i genetikk. 

Så det ble enda en lang kjøretur noen dager senere. Vi fikk ikke vite noe der og da, vi måtte vi bare kjøre hjem igjen og vente på telefon. Gjennom disse dagene surret pensumet fra min utdannelse innen helse rundt i hodet mitt, og "smart" som jeg var, satte jeg meg ned og googlet dette, noe jeg aldri skulle gjort, det ble noen lange dager.

To dager senere kom telefonen fra sykehuset. Det var bare å sette seg i bilen.

Grundig jobb

Var veldig spente mens vi ventet i tre kvarter på timen, men var merkelig  nok veldig rolige. Legen prøvde utvendig UL først.  Prøvde deretter med innvendig UL, men nurket vårt var tydeligvis litt furtent, og la seg med ryggen til! Veldig kjekt for legen når han skulle sjekke nakkefolden og se etter nesebenet! Han var lettere oppgitt etter å ha holdt på i 20 minutter uten å lykkes. Han dyttet og presset på magen for å få nurket til å snu seg. Det var litt over på siden en gang, men da selvsagt med hånda over ansiktet! Ikke særlig samarbeidsvillig når mammen og pappen var ganske nervøse! Legen fant til slutt nesebenet, og klarte å måle nakkefolden . Jeg var jo selvsagt redd for at han ikke fant en skikkelig vinkel og at målet ikke stemte, men legen er jo spesialist på dette området, så jeg burde vel bare slått meg til ro med det.

Forberedt på "alt"

Så var det videre til blodprøvetaking, der vi fikk info om hvordan de regnet ut oddsen for å få et barn med Downs, Trisomi 13 eller 18. Deretter var det bare å snu nesen hjemover og vente i over en uke på prøvesvar. 

Jeg og samboer snakket en god del sammen om dette, om alle mulige utfall - så vi var så forberedt som vi begge kunne bli. Barnet ville bli like mye elsket uansett, nettopp fordi vi kunne snakke sammen åpent og grundig.

I skrivende stund sitter jeg i sofaen og beundrer vår friske, nydelige, humørfylte og aktive ettåring, som stadig utforsker og mestrer nye ting hver dag!

Vi var veldig glad for at legen først sendte oss videre, men når alt viste seg å være ok så er det litt bittert å måtte gå gjennom så mye som vi kanskje kunne sluppet.  Men – spiller det noen rolle, da..?

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer