Katrine forteller om fødsel og barsel
Vi har fulgt Katrine gjennom svangerskapet. Nå er endelig tvillingene født. Les hennes beretning om fødselen og barsel.
Høygravid og terminen nærmer seg.
Den siste tiden før fødselen var lang og tung. Det var i det hele tatt ikke så mye jeg fikk gjort, følte bare at magen var i veien over alt, og at jeg gjerne skulle fått ut nurkene mine SNART. Likevel var jeg i relativt god form (i forhold til mange andre jeg har lest om), men jeg følte faktisk at jeg gikk på "overtid" fordi jeg hadde hørt at tvillinger ofte blir født 1 måned før termin.
I dag er jeg glad at jeg gikk så lenge som jeg gjorde. Jentene ble født 15 dager før termin, det har lettet "arbeidet" det er med å få to.
Fødselen
Torsdag, natt til fredag 18. januar gikk vannet hos meg ca. kl 02.00 om natten. Jeg hadde termin 4. februar. Vi ringte sykehuset og fortalte hva som hadde skjedd. De ba oss komme til kontroll, men sa at det ikke var noen hast i og med at jeg ikke hadde veer. Men du verden så vått det ble etter hvert! Bagen min var allerede pakket, og mannen min pakket nå også sin bag + at han smurte matpakke (det hadde vi fått tips om, fordi mannen ofte ikke får nattmat på sykehuset). Når jeg kom på sykehuset ble jeg lagt til registrering. Alt sto bra til, men jeg hadde ingen veer. Det ble bestemt at jeg skulle bli på sykehuset til observasjon. Mannen min dro hjem, og kom tilbake dagen etter. Det varte og det rakk for meg, men ingen veer kom. Jeg ble ganske utålmodig, hadde kynnere hele tiden og ellers vondt i bekkenet, for jeg kjente at tvilling I presset på. Hele fredagen gikk, lørdagen ble jeg undersøkt av en lege. Det har seg sånn at jeg ble konisert (operert bort endel av livmorhalsen pga. celleforandringer) for noen år siden. Legen mente at arret etter koniseringen holdt igjen, så han sa at vi måtte prøve å "røske opp" i dette arret. Han sa til meg at det ville bli gjort under lokalbedøvelse, men at han bare skulle "se på meg først". Luringen gjorde så, og så plutselig røska han jammen til UTEN lokalbedøvelse (I'll kill that cat!). Det var j... vondt, men det gikk jo så fort. Likevel sa jeg til legen at det ville ta lang tid før jeg ville tilgi ham for dette. Så var det meningen at de skulle sette meg på drypp kl 09.00 søndag morgen.
Vel, jeg gikk og la meg for kvelden, fikk noe å sove på så jeg skulle være uthvilt til neste dag. Jeg sloknet sånn ca. kl 21.30 den kvelden og sov til søndag kl 05.00. Da måtte jeg på do. På do fikk jeg min første ri (og det var ikke til å ta feil av). Deretter kom riene med ca. 15. min. mellomrom. Mannen min ble tilkalt kl 06.00. Nå kom riene tettere, med ca. 10 min mellomrom. Når mannen min kom, var riene med 5 min. mellomrom. Han måtte hjelpe meg på do og i dusjen. Deilig å dusje, ganske smertelindrende, men det var vanskelig å stå. Jeg fikk også klyster etter å ha spurt om det hundreogørten ganger, og det hjalp også å få ut det som var der i tarmen gitt! Så måtte jeg tilbake til fødestuen, og jeg la meg i sengen, følte absolutt ikke behov for å gå rundt. Dessuten ble jeg koblet til registrering igjen, og var derfor ganske "naglet fast". Jeg fikk også saltvann intravenøst for at ikke blodtrykket skulle falle når jeg skulle få epidural.
Det ble vaktskifte, og jeg tror jeg fikk verdens beste jordmor! Klapp for henne, hun var helt fantastisk! Hun var så rolig og avbalansert, og viste mannen min hvordan han kunne hjelpe meg med å massere ryggen min. Jeg prøvde også selv å kontrollere smertene med pusteøvelser (dvs. puste laaaangt ned i magen og langsomt ut igjen, har lært dette før, nemlig!). Jordmoren ga meg så mye ros for dette at jeg begynte nesten å føle meg høy på pæra!
Etter hvert var åpningsriene konstante, og da var det ganske så VONDT ja! Jeg var garantert å få epidural, alle tvillinggravide skal ha dette (hvis de rekker det). Anestesilegen skulle ha kommet mye før, men endelig var han der. Så måtte jeg sette meg på sengekanten og skyte rygg. Det er ikke så lett å skyte rygg i denne situasjonen... Man har for det første den digre magen + at riene var der hele tiden - AUUUUU! Etter noe som føltes som en evighet var kanylen (slangen) satt inn, og prøvedosen ble satt også. Den virket med en gang! For en lettelse! Smertene var BORTE!!! Det var som himmel etter helvete (unnskyld uttrykket!), og nå kunne jeg faktisk bare ligge der og sove! Merket INGENTING mer til riene - helt fantastisk! Jordmoren bare kom og så på registreringen - "nå har du en ri" sa hun, ÅJA, HAR JEG DET JA! tenkte jeg. Så jeg lå der og sov litt, så snakket jeg litt med mannen min og jordmoren og bare hadde det deilig. Så skulle de sette inn et kateter for å tømme urinblæra, for den var visst full og var i veien for tvilling I. Jeg merket fortsatt ingenting, selv om det ble litt fomling med dette. Når urinblæra var tømt, var tvilling I på vei nedover. Pressriene begynte, jeg merket fortsatt ingen smerter, men hadde trykketrang. Så jeg trykket i vei. Problemet etter hvert var at tvilling I gled tilbake hele tiden. Så etter 1 1/2 time med pressrier, var det liten framgang.
To leger kom til, og de foreslo at de skulle hjelpe til med tang. "Skrekk og gru", tenkte jeg. Syntes det hørtes ille ut. Men de forsikret meg om at jeg ikke ville merke noe særlig til denne, men at jeg kunne velge sugekopp isteden hvis jeg ville. Men jeg valgte likevel tang, fordi de mente det var best. Så ble da denne satt inn, og så fikk jeg beskjed om å gi det jeg hadde, "press i vei"!. Og jeg presset og presset (holdt på å slite meg i hjel!).
Tre slitne, men glade jenter
Det var VELDIG vondt når hodet kom over bekkenbunnen (trodde ikke jeg skulle klare det), men så plutselig var Hedda ute! Jeg var sliten og ville hvile litt, men neida, nå skulle tvilling II ut! "Jeg har ikke mer å gi", sa jeg. Men de sa at jeg hadde nok mer å gi, og måtte stå på! Nok en gang ga jeg det jeg hadde og etter 2-3 pressrier var Susanne ute. Det gikk så MYE lettere med henne, og jordmoren sa at "nå var du 2. gangsfødende!" 12 minutter etter søsteren sin var hun ute. Nå var rommet fullt av leger, barneleger og barnepleiere (til sammen 6 personer).
Hedda (tvilling I) ble nå lagt opp til meg mens Susanne ble undersøkt. Hedda roet seg med en gang hun ble lagt til meg, og dette var virkelig en fantastisk følelse! Jeg ble så beveget at jeg nesten begynte å gråte. Deretter tok de Hedda for å veie og måle henne, så Susanne ble lagt til meg. Jeg kunne ikke fatte at det var sant at jeg hadde virkelig fått 2 så herlige jenter! Jeg lå der med den ene ungen etter den andre mens jeg ble sydd (ble klipt opp endel), merket heller ingenting til syingen, men syntes det tok forferdelig laaang tid.
Hedda og Susanne
Jeg ble etter hvert lagt over i en annen seng, og barna ble lagt til brystene mine. De sugde med en gang! Det hadde jeg aldri ventet meg, men de kunne det faktisk! Jeg var fortsatt helt salig, men følte meg i fin form! Vi ringte familie og noen venner og fortalte hva som hadde skjedd. Susanne viste seg etter hvert å være litt slapp, så hun ble tatt med av barnepleierne til undersøkelse. Det viste seg at hun var litt kald, så hun ble lagt i kuvøse noen timer. Hun lå og koste seg der. Hedda var lys våken og kikket seg forundret rundt omkring. De var så utrolig SØTE! Jeg ble helt forelsket , og det ble mannen min også!
Barseltiden
Den første tiden på barselavdelingen synes jeg var tøff. Jeg og Egil fikk enerom med eget bad og greier, på barselavdelingen. Den første natten fikk vi ikke sove noe særlig. Barna var urolige, og vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre. Vi synes heller ikke at vi fikk så mye hjelp fra sykehuspersonellet, men vi turte heller ikke spørre så mye. Jeg hadde også begynt å få veldig vondt i stingene mine, jeg hadde etterveer + at jeg ble svimmel bare jeg reiste meg, var i det hele tatt veldig slapp. Dagen etter fikk vi uventet besøk i besøkstiden, men siden jeg ikke hadde fått sovet noe særlig, tok Egil seg av dem mens jeg prøvde å sove litt. Deretter dro Egil hjem. Så BANG! fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne ligge på enerommet lenger, det var noen som trengte det mer enn meg. Så jeg måtte inn på et annet rom med en annen jente. Jeg ble så skuffet, for jeg var sååå sliten. Men det var ikke noe å gjøre med det. Den natten ble et mareritt. Jentene mine våknet annenhver gang og Hedda ville ikke roe seg. Når så endelig jentene mine roet seg ned, begynte den andre jentas barn å skrike. I det hele tatt fikk jeg kanskje sovet 1 time den natten. "Jaja", tenkte jeg, "jeg får vel heller sove litt på dagen neste dag da" tenkte jeg. Men så var det mat, og så skulle hun andre pumpe seg, og så kom det folk inn hele tiden. Jeg var helt på randen og gikk og ringte Egil og sa at jeg ville hjem. Det er forferdelig når man ikke får sove etter en fødsel. Egil ble sint når han hørte dette og ringte barselavdelingen og sa at "nå fikk de se til å hjelpe meg, dette fant han seg ikke i" (han sa det med litt penere ord enn dette), og DA fikk pipa en annen lyd! Den andre jenta ble flyttet ut til et eget rom, og jeg fikk rommet alene - DEILIG! I tillegg kom noen og snakket med meg og sa at jeg bare måtte be dem om hjelp. Det gjorde jeg.
Fra nå av sov jentene mine ute på barnestuen om natten, de fikk også morsmelkerstatning ved noen måltider (jeg hadde jo ikke fått opp melkeproduksjonen godt nok ennå). Så fra da av ble alt mye bedre, og jeg fikk kommet meg litt mer til hektene. Jeg ble i det hele tatt på barselavdelingen i 6 dager, da var jeg blitt såpass trygg at jeg følte meg klar til å dra hjem. Lørdagen etter dro vi hjem med jentene, det var stort! Nå begynte liksom et nytt liv, og bokstavelig talt har det blitt et nytt liv.
Nå er jentene 1 måned gamle, og dette har vært en nokså tøff måned. Til tider har jeg vært så sliten at alt har sett svart ut, men så ser heldigvis verden annerledes ut de gangene jeg får sovet noen timer. Det er også veldig kos - mye glede! Det tar tid å finne ut et "system" (mating og soving) som fungerer, men vi holder koken! Det går opp og ned, men noen hakk bedre for hver dag. Jeg må si at dette å få barn (og spesielt tvillinger) krever SAMARBEID, ellers hadde det ikke gått. Tror det kan være en prøvelse for forholdet, det har det også vært for oss.
Katrine
