Jeg hadde fått vite terminen min av legen, den 31.12. Jojo, det var jo greit det, tenkte vel jeg skulle klare å holde igjen til over nyttår, men så greit gikk det ikke. Jeg gikk på skole fram til 20 desember, det var veldig tungt, men skulle jeg få bestått på eksamene mine så hadde jeg ikke noe valg. Da alt av skole arbeid var overstått kunne jeg og samboeren min endelig dra på besøk til familiene våre, som bor 3-4 timer fra nærmeste sykehus, men det skulle jo gå bra, jeg hadde jo planlagt å dra til sykehuset i romjulen.
I den lille bygden jeg kommer fra er det tradisjon å samles på en uteplass på lillejulaften, å dette var ikke annerledes dette året, jeg og min samboer var ute å hadde det kjempefint. Vi dro hjem til vær vår familie i 2-3 tiden på natten, men jeg fikk ikke sove før klokken var over 4. Da klokken var ½ 8 på morgenen våknet jeg av magesmerter, jeg var forferdelig trøtt å prøvde å få sove igjen. Plutselig kl. 08.00 gikk vannet, jeg var forskrekket. Jeg prøvde å rope, men ingen hørte meg (jeg lå i første etg, min søster lå to rom bortenfor og min far i 2 etg), jeg skrev en melding til min søster, men ingen svarte, jeg prøvde å ringe henne men hun tok den ikke (fikk vite i ettertid at lyden var slått av) Da begynte jeg å bli redd og siste sjanse var å ringte på hus - telefonen. Jeg hørte svakt at det ringte der oppe, lenge, plutselig hørte jeg min far gå over gulvet. Det var en stor lettelse.
Han kom ned å hjalp meg på badet, så ringte han etter sykebil og til min samboer. Jeg tok en dusj og prøvde å slappe av. Min stakkars samboer hadde drukket litt på festen og var ikke helt i form da han kom bortover, han fortalte en komisk historie om at hans far kom ned til ham og fortalte at vannet var gått, men han forsto ikke hvorfor det var så viktig at han måtte vekke ham så tidlig, han trodde faren mente at vannet i huset var gått slik at han ikke kunne dusje og lignende..stakkar..
Etter en time kom ambulansen, den hadde vært på ett annet oppdrag da de fikk beskjed, å de var en stund snakk om å hente meg i en brannbil, men det ble det ikke noe av heldigvis. Da jeg endelig ble hentet stoppet vi etter 15 min for å trille meg inn på legekontoret for å ta en sjekk om hvor langt jeg var kommet, legen bestemte seg for å bli med. Etter ca ½ time måtte vi stoppe og få en jordmor til å se på meg, tror vi ventet i ca 10 min før hun kom, da var jeg passelig lei for å si det sånn. Det som jeg mislikte mest med turen var at min samboer måtte sitte fremme, og at de to ambulanse damene og den kvinnelige legen bare satt å skravlet om diverse jule ting, og jeg som skulle si ifra hver gang riene kom måtte nesten rive i henne for å si ifra, hun så ikke på meg engang. Da vi hadde ca 1 times kjøring igjen møtte vi en ambulanse fra sykehuset (di i den andre ambulansen måtte jo hjem til jul). Selv om at jeg måtte ut i kulda for å skifte ambulanse, så var det godt og trygt å komme i den nye ambulansen. Der var det to ambulanse menn og en kvinnelig jordmor, de hadde en veldig hyggelig tone til meg og snakket med meg hele veien (også hadde de betydelig større fart). Da vi kom frem til sykehuset fikk jeg eget rom og det ble satt på CTG (som overvåket fosterets puls).
Det gikk greit for det meste, jeg fikk klyster og hun måtte klippe meg. Jeg må si det var noe av det verste, for hun satte en bedøvelsessprøyte før hun begynte å klippe, men hun ventet ikke lenge nokk, så jeg kjente saksen veldig godt. Etter en stund kom sjef jordmoren inn, hun syntes jeg presset for lite når riene kom, dermed la hun hele armen sin øverst på magen min og presset den nedover, det var definitivt det verste jeg har opplevd! (snakker om hva man må gjenomgå for å få barn, det er et mysterium hvorfor vi gjør det)
Vår nydelige, velskapte sønn kom til verden kl. 13.23 den 24.12.02. Etter 7 timer med mareritt var alt glemt på ett minutt. Jeg fikk ham lagt på mitt bryst, og tårer trillet fra min samboers øyne. Det var et fantastisk øyeblikk! Jeg var helt utslitt og fikk sove en stund etter fødselen, min stakkars samboer dro til vår lille leilighet og stekte seg en pizza og tok seg en øl for å feire, på julaften.. Nå er vår sønn 3 år, han er så fantastisk og det er veldig godt å sitte her å tenke over den dagen han ble født, det var en helt spesiell dag for oss.
