Fødselen min startet med at vannet gikk. Jeg våknet av at jeg måtte forferdelig tisse, men jeg rakk ikke frem til toalettet før det rant ut av meg. Jeg ante at dette nok var vannet som gikk, og ble sikker da jeg kom meg til toalettet og ikke fikk tisse i det hele tatt, men likevel rant det vann ut av meg. Jeg ringte KK og fikk beskjed om å komme inn samme ettermiddag for kontroll. Ingen visste om hodet var festet, men det var ikke så viktig lenger. Jeg skulle komme inn hvis riene kom hvert femte minutt. Men ingen rier meldte seg, så jeg var inne på sykehuset for kontroll om ettermiddagen og fikk beskjed om at jeg skulle legges inn neste morgen hvis ikke jeg hadde fått i gang fødselen naturlig innen den tid.
Natten gikk med to – tre smårier, men ingenting som kunne kalles en fødsel. Jeg lå lysvåken store deler av den natten og ventet i spenning på det som skulle skje. Klokken 10 den 15. november ble jeg satt på modningskur. Etter en time startet riene og en fantastisk jordmor veiledet mannen min og meg i forskjellige stillinger jeg kunne stå i når riene kom.
Etter seks timer var det vaktskifte, og jeg skulle undersøkes. Jeg var kjempespent på om det var noen fremgag. Dessverre var vi uheldige med jordmoren som nå tok seg av fødselen vår. Derfor ble det ingen undersøkelse før etter fire timer til. Hun konstaterte at det var ingen endring, og ville sette meg på enda en kur. Da ville riene mine komme oftere. Jeg hadde allerede ganske vonde rier hvert femte minutt, og så mørkt på denne muligheten. Det oppfattet kroppen min, som da satte i gang med sine egne rier. Klokken var da ca 20 om kvelden og riene hadde vart i snart tolv timer.
De var så vonde at jeg ikke kunne ligge, så jeg stod i prekestol hele tiden. Jeg fikk akupunktur for å se om dette kunne virke smertelindrende. Jeg vil vel ikke si at det hjalp så veldig for meg. Det eneste det gjorde var å stoppe riene, så de kom sjeldnere. Etter to timer hadde jeg fått to cm åpning og ble ved godt mot. Endelig skjedde det noe! Klokken 2 om natten hadde jeg fått mellom fire og fem cm åpning og fikk epidural. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ikke bruke smertestillende, men inne i andre natt uten søvn og med sterke smerter, var jeg nå så anspent at jordmor anbefalte epidural. Den ble satt perfekt på første forsøk og jeg har knapt vært så lykkelig som når jeg kjente smertene gav seg. Jeg ble satt på drypp for å holde riene ved like og babyen fikk monitor skrudd inn i hodet (det høres verre ut enn det var) ettersom det nå var over 40 timer siden vannavgang og jeg hadde fått feber.
Jeg fikk sove i tre timer og våknet til åtte cm åpning. Så sov jeg i en time til og våknet til full åpning. Jeg var nå uthvilt og kan ikke si jeg opplevde det som spesielt smertefullt å ha pressrier, selv om epiduralen da var slått av. Etter to timer, femti timer etter vannavgang, kom min lille jente til verden 49 cm lang og 3340 g. Hun var perfekt! Jeg revnet veldig og ble sydd på i to timer etter fødselen. Men da hadde jeg jenten min på magen og tiden fløy!
Akkurat det å få se babyen ble ikke et emosjonelt høydepunkt for meg slik det ofte beskrives på film og i litteratur. Jeg hadde hatt henne i magen så lenge at jeg allerede var mammaen hennes. Det ble liksom ikke den store overraskelsen for meg at hun ble født, det hadde jeg jo forventet. Det ble mer en helt naturlig opplevelse å få henne på magen. For mannen min derimot ble det et svært beveget øyeblikk da han fikk se sin førstefødte for første gang.
Synnøve
