Dagen var fredag den 1 juli 05 og jeg hadde vert hos jordmor på kontroll og var 38 uke på vei. Jordmor sa at hode var godt festet og at jeg kom til å gå over tiden...jeg hadde termin 12 juli. Kvelden gikk og natten gikk. Var oppe de vanlige 4 gangene for å gå på toalettet. Rundt 07.00 tiden var siste gang jeg gikk. Da jeg hadde kommet meg tilbake i sengen ble jeg liggende våken. Klokken ble 07.30 og jeg fikk litt mageknip. Prøvde å gå på toalettet, men fikk ikke til noe.
Mageknipen ga seg ikke. Jeg gikk å la meg igjen men klarte ikke ligge, så jeg måtte stå opp å gå litt. Så ga det seg, så jeg prøvde å gå på toalettet igjen. Da fikk jeg det til. Var glad knipen var over... Tenkte ikke noe mer over det fordi jeg hadde hatt knip noen ganger før. Gikk å la meg igjen. Klokken var nå 07.50 og knipen begynte igjen. Jeg måtte bare opp å gå, klarte ikke ligge i ro.
Så våknet samboeren og spurte hva det var som på gang. Jeg svarte bare at det var mageknip og at han måtte bare legge seg å sove igjen. Klokken ble 08.00 og knipen ble bare verre og hadde ingen stopp. Samboeren mente det var riene om kom og at nå var fødselen i gang, men nei da. Jeg var fast bestemt på at det var bare mageknip.
Klokken gikk og det ble ikke bedre. Jeg hadde store smerter og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Lurte bare på når mageknipen skulle gi seg. Klokken var 08.50 da samboeren min ringte til sykehuset for å høre om vi skulle komme inn. Jeg fikk snakket litt selv med jordmoren og hun sa at jeg måtte bare komme inn med en gang så de kunne undersøke.
Samboeren stresset rundt og hoppet i dusjen. Jeg kledde på meg og gikk rundt å hentet alle huskelappene jeg hadde skrevet. Pakket ned sakene mens jeg konstant gikk med smerter. Han kom ut av dusjen og kledde på seg da jeg sa at jeg følte at ungen var på tur ut. Jeg skjønte vel nå at fødselen var i gang. Det var ingen mageknip. Klokken var nå 09.20 og vi dro avgårde. Jeg klarte nesten ikke sitte eller gå. Turen i bilen gikk fort. Han hadde vell litt panikk, så det gikk en del kilometer over fartsgrensa.
Da vi kom på sykehuset var jeg fastbestemt på at det var helt bortest i gangen. Vi gikk helt bort, men det var ingen fødeavdeling der. Han sprang tilbaek for å sjekke mens jeg ble stående.
Riene var hele tiden og jeg trodde jeg skulle føde i gangen der jeg sto. Han kom løpende tilbake. Hadde funnet ut hvor det var. Det var en etasje opp. Da vi kom opp på fødeavdelingen ble vi tatt i mot av hun som satt i skranken. Hun tok oss med inn på et undersøkelsesrom. Smertene var så intense og jeg følte hodet sto i åpningen. Jeg sporte om smertestillende med en gang vi kom inn på det rommet. Klokken var nå 09.35. Jordmor kom inn før å sjekke hvor stor åpning det var. Jeg tenkte med meg selv at det var sikkert bare 3-4 cm åpning.
Det ble stille og hun så med store øyne på meg og sa:`` Det er full åpning``. De fant ei ledig fødestue, men jeg klarte jo ikke gå et skritt lengre. Så de hentet en rulle stol og sprang med meg inn på fødestua. Jeg fikk kommet meg opp i sengen. Da var klokken 09.45 og pressriene begynte. Det var helt grusomt vondt. Følte alt bare revnet. Fikk lystgass for å dempe smertene. Det hjalp godt. Heldigvis. Så kjente jeg det, ungen bare skled ut. Da var klokken 10.10. Det var en lettelse.
Smertene var glemt da jeg så den lille ligge der foran. Det var en gutt, noe vi viste fra ultralyden. Han hadde masse hår, akkurat som faren da han ble født. Den lille veide 3790 g og var 50 cm lang. Han var bare den nydeligste og deiligste guttebabyen jeg noensinne hadde sett. Fikk han opp til meg etter de hadde klippet av navelstrengen og tørket av han. Det var den beste følelsen som går an å få. Det å bli mamma. Viste ikke hva jeg skulle si. Ble bare liggende å se på han. Far var også helt i himmelen. Så på han at han var stolt. Det var bare helt fantastisk. Uforglemmelig. Hadde ikke forventet at det skulle gå så fort. Jeg var forberett på en 16-20 timers fødsel, for det var det jordmor hadde sagt at var vanligst på førstegangsfødende. Er veldig lykkelig for at alt gikk så fort. Nå er den lille 1 mnd og trives kjempegodt... Vi koser oss som foreldre og er veldig stolte. Den lille heter forresten Kristoffer.
Stolt mor.
