Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com Vis mer

Vår kamp: Vil vi noensinne bli foreldre?

Det er ingen selvfølge å bli foreldre. Det kan denne kvinnen skrive under på. Da hun og samboeren planla å få sitt første barn, gledet de seg og var litt spente på hvordan det nye livet skulle bli. De hadde ingen anelse om hva de kom til å oppleve det neste året.

Sammen var vi sterke 

For fem år siden møtte jeg Markus, han var 8 år eldre enn meg. Et vennskap utartet seg til et forhold som jeg følte virkelig var verdt å satse på. Markus hadde hatt en tøff barndom og ungdomstid, med både angst og depresjoner. Det samme hadde også jeg slitt med i flere år. Vi hadde mange gode samtaler og kjærligheten ble bare sterkere og sterkere, jeg ble bare mer og mer sikker på at dette var mannen i mitt liv. Etter noen år som venner fant vi ut at vi skulle prøve ut forholdet, og jeg flyttet inn til han. Vi bodde i en liten leilighet i noen år mens jeg studerte. Da jeg nærmet meg siste året på universitetet begynte vi å diskutere om å kjøpe et større hus og etablere en familie. Det kriblet i magen da vi snakket om å prøve å få barn, begge var vi nervøse men mest spente på om vi ville få det til.

Storforbruk av graviditetstester

Vi flyttet inn i nytt hus i september 2010 og stortrivdes. Tiden gikk og jeg var ennå ikke blitt gravid, vi tenkte ikke så mye over det, det er jo normalt å prøve en stund før man blir gravide. Jeg har uregelmessig mens så det var vanskelig for oss å planlegge når vi måtte prøve. Det kunne gå opp til 50 dager mellom hver menstruasjon så det ble tatt veldig mange graviditetstester, men med negativt resultat hver gang.

Vi søkte hjelp

I april 2011 var jeg ennå ikke blitt gravid, vi hadde da prøvd i nesten ett år uten å lykkes. Vi tok kontakt med fastlege som henviste oss til spesialist. Der var det lang venteliste, hele 3 måneder måtte vi vente på for å komme inn.

Denne historien ble "Ukens historie"

Forfatteren av denne ukes historie får maling fra Butinox til kroner 1000,-

Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

  

Anbefalte prøverørsbehandling

Endelig var dagen her, da vi skulle få vite om det var noe galt med oss. Jeg tenkte at dette kom til å gå bra, at vi bare trengte litt råd og tips. Legen undersøkte både meg og min kjæres sperm. Han kunne ikke finne noe som var i veien med meg, men min kjæres spermia var ikke særlig spreke. Han anbefalte da at vi skulle starte med prøverørsbehandling. Vi var helt enige og satt der mens han skrev mail til fertilitetssenteret i nabobyen.

Fortvilet

Da timen var over og vi satte oss i bilen for å kjøre hjem kunne jeg ikke gjøre annet enn å gråte, hvorfor må dette skje meg? Min kjære var mer avslappet og prøvde å roe meg ned med å si at dette ordner seg, og at vi iallefall kommer til å få hjelp. Jeg klarte ikke styre følelsene mine og måtte bli hjemme fra jobb, jeg gråt hele den dagen.

En hjerteformet livmor

Ventelisten var lang på klinikken hvor vi skulle gjennomføre prøverrørsbehandlingen. Hele fem måneder måtte vi vente før vi fikk time. 1 desember 2011 fikk vi vårt første møte med klinikken. Vi fikk en gjennomgang av det som skulle skje og vi ble vist både sprøyter og medikamenter jeg måtte ta. Igjen måtte min kjære ta en sædprøve og jeg måtte gjennom en undersøkelse. Legen brukte lang tid på undersøkelsen, han fant ikke helt ut hva han så. Etter litt diskusjon med sykesøster og studering på skjermen kunne han avsløre at jeg hadde en hjerteformet livmor. Hva? Dette var visst ikke farlig, men han anbefalte å ta den bort, egget vil da kunne feste seg bedre og sjansen for spontanabort og graviditet utenfor livmoren ble betraktelig mindre.

Fikk enda et sjokk

Jeg fikk ny time i begynnelsen på desember, for å brenne bort denne veggen. I tillegg kunne også legen informere om at de hadde funnet spor av Hepatitt B i blodet til min kjære. Hva, er det ikke bare narkomane og menn som har sex med menn som får det? Det kom som et sjokk for oss, hvordan kunne dette skje? Markus måtte da ta en ny blodprøve for å finne mer ut av dette. Etter besøket kom igjen følelsene, skal det ikke ta slutt med skuffelser snart tenkte vi.

I midten av desember fikk jeg ny time på sykehuset. Nå skulle de brenne bort veggen i livmoren. Jeg fikk smertestillende og legen satte en sprøyte i underlivet, som ikke var noen god opplevelse. Inngrepet var fort gjort, jeg ble fylt med vann og legen brant bort det han kunne se av vegg. Etter inngrepet hadde vi en samtale med legen som sa at nå kunne vi ikke ha sex på 6 uker, jeg kunne ikke bade og ikke bruke stringtruse, dette på grunn av infeksjon. Når det kom til viruset de fant i min manns blod, kunne legen fortelle at dersom dette viruset var i dna-et kunne vi ikke gå gjennom prøverørsbehandling i Norge. Da måtte vi reise til utlandet og sjansen for at vi måtte bruke donor var meget høy. Skal dette virkelig ikke gå veien? Nok et sjokk rystet oss. Hvorfor skjer dette oss? Vi som ønsket et barn så sterkt.


Forferdelig å vente i uvisse

Tiden gikk sakte, nå måtte vi vente på svarene på prøven til min kjære og jeg måtte vente til alt i livmoren hadde fått gro. Tankene om ønskebarnet var sterkere enn noensinne. Jeg orket ingenting, jeg bare gråt. Hver dag hørte jeg om folk som var gravide, følte alle jeg så  hadde mager og strålte av lykke. Hvorfor kan det ikke skje meg? Tankene var vonde, jeg kunne ikke se et lite barn uten at følelsene kom. Det var vanskelig og konsentrere seg på jobb, alt jeg tenkte på var at det snart måtte skje noe og at alt var så urettferdig.


Endelig en gledelig nyhet

Mars kom og min kjære ringte til sykehuset for svar på prøvene. De kunne ikke finne viruset i dna’et, han hadde nok fått viruset fra sin biologiske mor i Korea. Vi kunne da fortsette behandlingen, det ble en gledens dag. Endelig går
det rette veien.


Dessverre, du må ha et nytt inngrep

I midten av mars var dagen vi skulle sjekke om legen hadde klart å få bort hele veggen fra livmoren. Skulle vi endelig få begynne med prosessen? Tenk om dagen endelig er her? Legen sjekket meg og sa det vi ikke ønsket å høre: «Vi må nok gjøre nok et inngrep, jeg har ikke fått bort hele veggen». Jeg brast ut i gråt, skulle ikke det snart ta slutt? Nok en dose medisiner, og nok en sprøyte opp i underlivet. Jeg følte meg voldtatt, jeg gråt under hele inngrepet, klarte ikke styre følelsene mine.

 

Alt var kaos

Etter inngrepet fikk vi informasjon om hva som forhåpentligvis ville skje videre. Jeg skulle begynne på hormonsprøyter, men først måtte vi vente på to menstruasjoner. Jeg ble lagt inn på et rom for å hvile, jeg var helt nedbrutt, hvorfor skjer dette igjen? Legen og sykesøster trøstet så godt de kunne og jeg fikk resept på tabletter som skulle planlegge mensen, siden jeg har uregelmessig mens. I bilen på vei hjem var alt bare et kaos i hodet mitt. Jeg klarte ikke styre følelsene mine, jeg var helt i transe. Hjemturen på 2 timer, husker jeg ingenting av, jeg hadde det skikkelig vondt, orket ikke mer.


Venter fortsatt på å komme i gang med prøverørsbehandlingen

Nå venter vi på at mensen nummer to skal komme. Kanskje kommer vi et skritt videre neste gang?