Etter en lang, komplisert svangerskap med mange plager, var ventetiden og problemene endelig over, trodde vi!!! Jeg fikk mine rier i ryggen, noe som jeg synes var verre enn å få de i magen som jeg fikk med førstemann. Hver gang jeg fikk en rie ble jeg slengt bakover i stolen og følte meg lammet og som om jeg ble sparket i korsryggen.

Etter 20 timer med mas fra jordmor om at jeg måtte opp å gå for å få fortgang i sakene, og masse vonde rier var det endelig mulighet for epidural. Da jeg fikk sprøyten, begynte jeg å gråte av takknemlighet og utmattelse. Det var ikke lange stunden jeg måtte vente før det var dags å føde... etter mye om og men og feil "kommando" av lærling jordmoren så revnet jeg både fremme og bak som gjorde det enda verre å trykke. Da endelig vår nydelige sønn kom ut, gjorde min mann seg klar til å klippe navlestrengen da han ble "dyttet" til siden og de tok med seg barnet i en full fart bort til bordet. Det kom da springende 2 jordmødre og fødselslege til og stilte seg på rekke bortover slik at jeg ikke skulle se hva som skjedde, begynte jeg å få panikk.